Litteratur.
Sportsfiske

Til Litterturlista

INNHALD

Sportsfiske

Om boka
Omslag-tittelside
Forord

I Halsten Muri
Forord.
Kapittel I
Kapittel II
Kapittel III
Kapittel IV
Kapittel V
Kapittel VI
Kapittel VII
Kapittel VIII
Kapittel IX
Kapittel X
Kapittel XI
Kapittel XII
Kapittel XIII
Kapittel XIV
Kapittel XV
Kapittel XVI
Ørretfiske

II Fortellinger
Elven.
Storlaksen
Elvefisket-før.
Første sjøørret.
Heldig fiskedag.
Sportsfiskere.

III Lakseelver
Loenelven.
Oldenelven.
Strynselven.
Gloppeelven.
Eidselven.
Hyenelvene.




Til dokumentstart

Forord

Vår litteratur er fattig på skildringer av sportsfisket. Jeg har derfor dristet mig til å utgi denne boken som et lite bidrag. Og jeg håper den vil bli til underholdning og veiledning for våre stangfiskere, som det er blitt så mange av i den senere tid både i byen og på landet.

Halsten Muris erindringer, som er oversatt fra engelsk, inneholder de oplevelser og erfaringer han har høstet i løpet av de 50 år han har drevet som fisker og klepper for engelske sportsfiskere i Nordfjords elver. -Og disse erfaringer er både interessante og lærerike. Derfor har Mr. J. Arthur Hutten, den bekjente sportsfisker og videnskapsmann, også funnet dem verd å samle og utgi som bok.

I England og Amerika har Muris erindringer vakt op-sikt. Jeg håper at de også her vil bli lest av sportsfiskere og andre, selv om ikke alle har interesse for fiskeri; for han forteller også om sine reiser til England og U. S. A. M. M.

Den andre del av denne boken inneholder 6 fortellinger og skildringer om mine oplevelser som sportsfisker.

I over 25 år har jeg leid norske lakseelver og fremleid disse til engelske gentlemen, så jeg burde ha endel erfaring på området.

Tilslutt kommer en kort beskrivelse av 6 lakse- og sjø-ørretelver i Nordfjord. Hvad jeg har skrevet om disse, er for endel historiske fakta, som jeg har funnet ikke bør glemmes, men opbevares for fremtiden.

Loen, Nordfjord, 21. oktober 1932.

OLE LOEN.

Til dokumentstart

Halsten Muris Erindringer. Forord

Halsten Muri blev født i 1841 i Olden, et av de vakreste steder i Nordfjord. Som man vil se av de følgende sider, begynte han sin løpebane som fisker da han var omtrent 5 år gammel, og det gikk ikke lang tid før han var henfallen til krokfisket, hvis charme det er så vanskelig å forklare for «outsidere» for å bruke hans egne ord:

«Det var ofte jeg ikke gikk på skolen; for jeg likte meget bedre å fiske enn å gå på skolen».

Hans anstrengelser var ike begrenset til den finere del av fiskekunsten - laks- og ørretfiske - han blev snart en like stor ekspert i saltvannsfiske som i ferskvannsfiske, og som alle ekte krokfiskere var han alltid glad for hvadsomhelst han fikk, selv den minste hvitting eller hyse, som han fikk på et håndsnøre - for atter å bruke hans egne ord:

«Det var neppe en dag jeg ikke fanget noget; jeg holdt alltid på med å fiske efter noget».

Der er ikke en eneste lakseelv i Nordfjord som han ikke har fisket i, og han var den første mann som nogensinne kastet en flue i enkelte av dem. Det er neppe nødvendig å tilføie at han kjenner de fleste helt.igjennem, og sannsynligvis må de fiskere hvis heldige skjebne førte dem til Strynselven i hine dager da norsk laksefiske var laksefiske som fortjente navnet, dypt ha beklaget den doktorordre at Halsten Muri ikke lenger må virke som klepper i den fine elv.

Jeg gjorde først hans bekjentskap i 1903 da jeg fisket i den lille Åelven i Hyen, og han har været ute med mig hvert år siden. Hans engelsk er utmerket, og man kan neppe ønske sig en mere behagelig følgesvenn på elvebredden, skjønt han er tilbøielig til å bli temmelig høitidelig når fisket går slett. En bedre fisker vil det være næsten umulig å finne; det er en ren fryd å se ham hoppe så lett som en gjet fra toppen av den ene sten til den andre, og så når han har nådd det rette sted, å iaktta ham, balanserende på en sleip sten, behendig kaste en tung lakseflue tyve yards eller mere så den faller i vannet som en fjær. Aldri har jeg sett ham kleppe feil på en laks, og bare den som har mistet en laks på grunn av klepperens kluss, kan helt ut verdsette den behagelighet det er å vite at man kan ha absolutt tillit til sin hjelper.

En mann som har 60 års erfaring i fiske, er alltid.verd å møte, og han har samlet et fond av kunnskaper, som mange vilde gi meget for å eie. Jeg har ofte tenkt at Halstene tallrike historier og erfaringer vilde interessere mange enten de er fiskere eller ei, og jeg har derfor resikert denne lille bok for å bringe nogen av dem frem for publikum. Jeg er sikker på at der er mange i England og Norge, og jeg tenker i Amerika også, som vil høre på ham med interesse, og jeg har derfor forsøkt å skrive ned nogen av de mange samtaler vi hadde. Jeg har forsøkt så meget som mulig å gjengi alt med nettop de samme ord som jeg hørte, og jeg kan bare håpe at de som leser denne lille bok, må ha likeså megen glede av det som jeg hadde av å lytte til min venn, Halsten Muri.

J.A.H. (fforf .).


Til dokumentstart

Halsten Muris erindringer. Kapittel I.

Halsten, jeg tenker på å skrive ned alt som du husker om fisking.

Jeg tenker det vilde bli en riktig snurrig bok, Sir.

Well, til å begynne med, hvad er det aller første du kan erindre ?

Den aller første gang jeg så en fisk bli fanget, var da jeg drog ut med min far på seifiske. Der var en masse båter, og de hadde reist helt ut til Faleide, men min far var ikke riktig frisk så vi fisket i munningen av Oldenelven.

Hvor gammel kunde du være da?

Jeg tenker omtrent fem år, jeg var ganske liten, og jeg husker meget godt at vi fisket med sild til agn, og far satte agnet på for mig. Jeg kan også 'huske at jeg huket den første sei, og det var en svært stor en, og jeg greide ikke å hale den op, men måtte holde den til min far kom og tok linen og halte den op. Jeg husker ikke helt sikkert, men jeg tenker vi fikk omtrent et dusin, og de andre båtene som hadde reist så lang en vei, fikk slett ingen ting. Så vi var vel fornøid.

Når var du første gang ute og fisket alene?

Det var i Oldenelven. Som De vet bodde vi like ved elven, ikke i det samme huset hvor vi bor nu, men tett ved, på andre siden av bakeren. Jeg husker meget godt at jeg fikk noget tråd av min mor. Jeg hadde ingen angel; men jeg fikk en knappenål -og bøide den til, og så gikk jeg ut for å lete efter makk.

Hvad slags stang hadde du Halsten?

A, det var en lang stake på omtrent tre meter. Far hadde litt skog, og jeg skar den selv.

Well, fikk du noget?

Jeg fikk en ørret; men det var bare en bitte liten. Jeg fisket næsten hver dag, og jeg likte det svært godt. Jeg sa ikke alltid hvor jeg skulde hen, og jeg husker engang min mor var noget engstelig da jeg hadde gått langt op efter elven.

Og du gikk helt alene?

Jeg hadde stundom en annen gutt med mig; men jeg likte ham ikke, og da han var både eldre og større enn mig, pleide han ta de beste plassene fra mig.

Og når fikk du først en skikkelig angel?

Jeg hadde en bror i Bergen, og han sendte nogen til mig; men jeg måtte binde dem i snøret, da jeg ikke hadde nogen gått (fortom). Jeg hadde ikke sett gått før jeg var næsten ti år gammel. Det er således over 50 år siden; for nu er jeg 65. Min far døde da jeg var litt over syv år. Jeg hadde en bror og seks søstre.

Hvad bestilte din far?

Han var tømmermann; men han døde før han var 50, og min eldste søster var da omtrent 27. Jeg var den yngste. Min mor var meget fattig og hadde et svare strev med å forsørge oss, og så snart en var stor nok til å kunne gjøre noget, måtte man ut og arbeide for andre folk.

Gikk du på skole, Halsten?

Ikke før jeg var 9 eller 10 år. Man kunde gjøre som man vilde dengang og var ikke nødt til å sende sine barn i skolen. Det var ofte jeg ikke gikk på skolen; for jeg likte meget bedre å fiske enn å gå på skole. Jeg husker en dag jeg fikk et snøre og satte seks kroker på det. Så satte jeg det ut i fjorden ved lavvann, så langt ut som jeg kunde komme. Jeg visste flyndrene kom op ved flo sjø; for jeg pleide Tange dem der når jeg fisket fra båt med stang eller (håndsnøre. Da jeg tok linen op, var der en stor flyndre på hver krok. Min mor var meget tilfreds med det fiske. Det var en mann som pleide sette line på samme vis, men fra en båt. Vi hadde ingen brukbar båt; for min fars var meget gammel og råtten, og vi brukte den ikke efter han var død. Der var en mengde flyndre den gang, og jeg husker jeg stundom tok av mig alt og vadet ut og satte linen på den måten; men jeg var den første som satte line ved fjære sjø.

Men lærte du ingenting på skolen?

Bare å lese, det var fru C. som lærte mig å skrive, og hun og kaptein C. lærte mig også engelsk. Både han og fruen talte meget godt norsk.

Men jeg antar du likte best å fiske i elven?

Å ja, og da jeg fikk krokene fra min bror, fisket jeg enda flere ørreter og større også. Stundom fikk jeg optil 50 - 60 om dagen, men ganske små; de største kunde være et halvt pund.

Men mistet du ikke en masse angler?

Nei, bare når de satt fast i bunnen. Jeg pleide feste kroken i en to fot lang messingstreng og så et sterkt snøre. Jeg kjøpte strengen i en butikk; det var det samme yi brukte til seien.

Kan du huske din første sjøørret?

A, jeg husker den meget godt. Jeg fisket på den andre siden av elven. Den var omtrent to pund, og jeg løp rundt over broen med den hjem til mor. Jeg var så glad, og jeg husker hun tok kroken ut for mig, og så snart hun hadde fått den ut, løp jeg bort igjen; men jeg fikk ikke flere den gangen.

Men hadde du aldri hatt napp av sjøørret før?

Nei, det var den første jeg fikk på. Jeg hadde sterke greier.

Hvor gammel var du da, Halstev?

Jeg tenker jeg var omtrent 7 år. Jeg husker godt den gang jeg mistet en meget stor sjøørret. Du vet elvebredden er meget bratt der inne i Olden, og hvis jeg ikke fikk slengt fisken over hodet på mig, mistet jeg den som regel. Stundom trakk jeg stangen bakover og fikk tak i snøret og trakk den inn på den måten. Dette var en fisk på 15-16 pund. Jeg hadde den alt oppe -på bredden mellem mine kne; men bredden var bratt, og fisken var sleip. Derfor slapp den fra mig og slet snøret, og så begynte jeg å gråte. Jeg vet det var en sjøørret; for det var i sjøørret-hølen, og den var meget kortere enn en laks. A, jeg mistet mange store fisker. Stundom gråt jeg, og stundom blev jeg fælt arg. Jeg husker en dag jeg mistet 6 store fisker, den ene efter den andre.

Da tenker jeg du mistet en del lakser også?

Jeg antar det; men jeg visste ikke forskjell på sjøørret og laks. Vi kalte alt for laks dengang; men jeg tenker jeg fikk en del «grille», (smålaks, tert). Jeg fikk ikke no-gen ordentlig laks før jeg hadde været med kaptein C. Jeg var mellem åtte og ni år da, og jeg hadde aldri fisket med flue før, eller sett det engang før jeg gikk ut med ham.

Og hvad gjorde du med fisken?

Min mor pleide selge den til en kjøpmann fra Bergen, men hun fik ikke hvad du vilde kalle nogen pris for den, omtrent 1 krone for en seks punds fisk. Det var neppe en dag jeg ikke fanget noget, jeg holdt alltid på med å fiske efter noget. Før jeg var åtte år gammel, kjøpte mor en båt til mig, og jeg drog ut på fjorden for å fiske hvitting. Det var en hel del hvitting den gang. Jeg pleide dra ut og fiske hele natten og fange en masse fisk, og når solen kom, sluttet jeg og sov ut i solskinnet, og så drog jeg ut og fisket hele natten igjen.

Var der nogen annen som fisket i elven efter laks og sjøørret?

Der var en gutt til; men han fisket ikke så meget som jeg. Der var også en annen mann, som alltid fisket i øvre delen av vassdraget, og således var det ikke så ofte jeg så noe til ham; men jeg visste hvordan han fisket. Han brukte meget sterke redskaper, en solid stang og et kraftig snøre.

Men han hadde ikke snelle?

Nei, han fisket just som jeg gjorde, men han hadde meget sterke redskaper og jeg vet han pleide få meget stor laks, op til 30 pund. Han brukte svært store kroker. Jeg har ikke sett slike svære kroker fra England.

Til dokumentstart

Halsten Muris erindringer. Kapittel II.

Du fortalte mig om kaptein C. sist, Halsten. Når var det du møtte ham først?

Det var i Olden omkring 1850. Jeg vet jeg var omtrent 9 år, jeg gikk opefter elven med den andre gutten jeg fortalte ,Dem om. Da så vi ham fiske i sjøørrethølen, og han hadde allerede fått en sjøørret. Vi satte oss ned og så på ham, og jeg var meget forbauset; for jeg hadde aldri sett fluefiske før. Han var den første engelskmann som kom til Olden for å fiske, og jeg tenker en av de første som kom til Norge. Vi betraktet ham og så ham fange en ørret til, som han kleppet selv. De var omtrent seks pund hver, og da han hadde fanget den andre fisken, ropte han til oss: «Kom hit gutter», og han bad oss bære dem ned til handelsmannen og gav oss 12 skilling hver. De var de første penger jeg nogensinne haddet hatt. Da vi hadde gitt fisken til handelsmannen, blev jeg redd for at den andre gutten ville hindre mig i å gå tilbake til ham, og så sa jeg: «Jeg skal hjem til mor for å spise, og efterpå skal vi gå op til ham for å se på fisket». Så snart den andre gutten var ute av syne, vendte jeg tilbake og løp op efter elven. Jeg fant at kaptein C. hadde gått lenger opover, og da jeg nådde ham, sa jeg til ham: «Kan jeg bære kleppen?» «Vær så god, gutten min», og han gav mig kleppen og en. liten kurv han hadde med sig. Han fisket hele elven op til fossen fra begge sider, men jeg tror ikke han fikk flere. Elven var meget høi, altfor stor. Det var ganske sent da vi gikk tilbake, og da han kom til robåten på fjorden, gav han mig en papirmark og bad mig komme igjen hæste dag. Hans yacht, som han reiste med, var i Faleide, og han var kommet over i en liten båt. Da jeg kom hjem, gav jeg pengene til min mor, og jeg bad henne sikkert vekke mig tidlig, jeg var såd redd for at jeg skulde komme for sent op. Jeg tenker hun vekket mig kl. 6, og jeg husket meget godt at jeg satt svært lenge ved fjorden og så efter båten. Han fikk nogen sjøørret den dagen også, og hver dag han fisket, gav han mig en mark. Jeg tenker han fisket tre eller fire dager, og den siste dagen fikk han en laks. Da han reiste, fortalte han at at han vilde komme igjen hæste år og jeg måtte være med ham.

Og skrev han og fortalte dig når han skulde komme?

Nei, handelsmannen kom hjem til oss en kveld, det var ganske sent og jeg hadde lagt mig. Han sa kaptein C. ønsket, å tale med mig, og jeg kom ned midt på natten. Han var hos handelsmannen og han tinget mig til å være med på fiske. Det år lot han mig kleppe nogen fisker; men hvis de var små, drog han de,m op efter snøret. Han pleide fiske med tredobbel gått, og jeg husker han brukte en meget, meget stor stang, 22 fot, og han fortalte mig at den største fisk -de kunde dra iland med enkel gått var 6 pund. Han mistet en hel del fisk de dagene, der var så mange store trær på bredden, og hvis en laks drog nedover, kunde man ikke følge den.

Du må ha funnet det vanskelig å kleppe fisken, for jeg tenker du var temmelig liten?

Å, jeg hadde kleppet mange sei før den tid, men jeg var meget liten for min alder. Jeg kleppet en masse fisk for ham, men jeg husker han blev meget sint på mig en dag. Han fisket i Stenhølen og huket en svær laks: De husker, .Sir, der, er en stor, bred stenmur ut til øen, og han bad mig gå langs muren med kleppen, men jeg skulde ikke forsøke å,kleppe den før han -sa* fra. Elven var svært hoi, og vannet gikk over muren og rakk mig til midt på liv-et, for jeg var svært liten. Han bad mig stå på en sten og kleppe fisken når den blev utkjørt. Jeg så fisken flere ganger, men jeg fikk den før den var utkjørt. Jeg kleppet den riktig på midten, og -da jeg forsøkte å holde den, var deri for tung og blev hengende med hodet ned i vannet, og jeg blev oversprøitet av blod. Strømmen gikk stri over stemmen og så dyp at den rakk mig -til midt på livet, og fisken var så lung at jeg ikke kunde flytte mig. Kaptein C. stod også på muren, høiere oppe, hvor det ikke var sådypt som der jeg var. Jeg tenkte han vilde komme og hjelpe mig, men det gjorde han ikke. Jeg holdt fiskeri minutter, og til -sist gikk den av kleppen og over på,dén'grunne siden, og snøret satte sig fast og røk.

Og hvad gjorde kaptein C.?

A, jeg' har aldri sett en mann !så sint, han var mere lik en bjørn når han var sint. Han trampet -frem og tilbake på stenen ham stod på, og ropte mange ting til mig på engelsk som jeg ikke forstod et ''ord av, og 'så kastet han stangen bak sig på bredden, og jeg husker toppen røk i tre -deler. Han hadde en annen topp med sig; for bunnstykket var hult til å putte én topp inn i.

Well, hvad gjorde -du?

A, jeg tenkte ved mig selv at laksen vilde ikke gå så langt, for den hadde blødd meget. Jeg var blodig overalt.Jeg hadde hverken hue eller sko, eller strømiper. men bare bukser og en hvit skjorte, og den var rød over' det hele av, laksens blod. Det var heldig laksen falt på den side iv muren. Hvis den hadde falt på den annen side, ville den' gått med elven, og vi hadde aldri sett den mer. Muren vare bygget for å holde elven fra land og det var ganske grunt innenfor. Strømmen gikk ned til et hull ved en stor sten, hvorhen jeg visste laksen matte drive med strømmen, og jeg løp nedover øen så fort jeg kunde, for jeg hadde kleppen med mig hele tiden. Jeg gikk uti vannet ved stenen, og det nådde mig helt op under armene, for jeg var meget liten den gang. Jeg begynte å føle mig for med benene erler og til slutt så jeg dens hvite underside, og jeg hugget kleppen i -den og drog den på land. Bredden var meget bratt der, og jeg hadde en lang vei å gå rundt til kaptein C. Da jeg nådde frem til ham, fant jeg ham sittende med ansiktet i hendene og albuene på knærne. Jeg tok laksen -og la den ved hans føtter og jeg husker meget godt at kroken og linen satt i den fremdeles.

Og hvad sa kaptein C. til dig?

Han sa ikke et ord; men tok ut fluen og veide sa fisken, den var 24 pund, og så gikk han bort til et kjerr og skar en sterk pinne og stakk den gjennem gjellene og la den over skulderen på mig, og så sa han på norsk: «Der, gutten min, ta den hjem til din mor». Jeg husker fisken var så stor at sporden slepte i marken. Da jeg kom hjem til mor, tok hun fisken og bad mig gå å skifte skjorten som var helt rød, men det var ikke tid til det, jeg hadde slik hast med å komme tilbake. Da jeg kom tilbake, fant jeg kaptein C. sittende der jeg hadde forlatt ham med hodet i hendene fremdeles; men jeg så han hadde noget iden :indre hånden, og da jeg kom bort til ham, sa han: «Vær så god, gutten min», og gav mig en sølvdaler. Det var den første sølvdaler jeg noensinne hadde -sett. A, jeg husker alt sammen meget godt.

Til dokumentstart

Halsten Muris erindringer. Kapittel III.

Halstev, du fortalte mig en historie om at kaptein C. var blitt meget sint på -dig engang i Strynselven. Når hendte det?

Det var det fjerde året jeg var med ham. Han hadde leid elvene både i Stryn og i Olden, -og stundom fisket han i en og stundom i den andre. Peter Bø hadde været ute med ham og rodd båten i Strynselven. Mange av hølene er meget store og må fiskes fra bål. Min kone er Peters-datter. Peter var postbud, og en dag han skulde gå op gjenrem dalen med brevene, sendte kaptein C. bud at jeg skulde komme fra Olden til Stryn for å ro båten. Jeg hadde aldri rodd båt i elven før, og jeg kunde ikke riktig greie det. Det er mangt som er lett å utføre når man bare vet hvordan det skal gj øres, f. eks. å ro -en båt i sterk strøm. Jeg husker meget godt vi fisket i øvre Toppø-hølen. Det er en vid, bred høl, og der var meget sterk strøm. Elven var meget stor der, en masse vann kom ned. Kapteinen så en fisk, men den slo feil på fluen, og han bad mig ro båten opover igjen. Der er en stor sten midt i elven og bakevje bakom den, skjønt der er sterk strøm på begge sider. Jeg greide ikke riktig å manøvrere båten og bakevjen drev den på stenen så den satte sig fast. Kaptein C. hoppet op og ned i båten og fikk den løs igjen, og så begynte han å fiske, og da fluen kom på det samme sted, reiste han fisken igjen; men den slo feil for annen gang. Han bad mig så ro båten op igjen, og vi kom på samme stenen som før, men han hoppet op og ned igjen og fikk båten av. Da fluen kom over fisken for tredje gang, slo den igjen, og denne gang bet den fast.

Fisken rendte henimot båten og kaptein C. kunde ikke vinde inn hurtig nok, så jeg rodde opover så fort jeg kunde og vi kom på samme stenen igjen. Da fisken kom nær båten, blev den redd. Jeg forstod den drog nedover elven øieblikkelig; for den tok ut hver bit av snøret og hadde nær ødelagt snellen. Det var alt gjort på et minutt, og jeg kunde ikke få båten løs. Kapteinen sa da en masse til mig på engelsk, men jeg forstod ikke et ord. Han fikk båten av på samme måte som før, og kastet så stangen midt ut i strømmen, og jeg rodde båten ned og fikk tak i den igjen. Den var gjort av tre som fløt, og det var en meget sterk strøm. Jeg rodde så båten til lands ovenfor øen, men før vi nådde land, hoppet han ut av båten midt i elven og blev våt helt op til brystet, og så gikk han til lands. Da vi kom op på bredden, begynte han å gå op og ned og snakket en masse engelsk med sig selv, men det første han sa til mig på norsk var: «Jeg kan ikke bruke dig her, du er ikke flink her. Jeg må sende dig hjem». Og så begynte jeg å gråte.

Hvad gjorde han så, Halsten?

Så tok han frem en snelle han hadde i kurven, og vandt snøre ifra den på stangen, og da alt var ferdig, sa han: «Vi vil prøve igjen», og vi satte ut denne gang litt nedenfor stenen, og han hadde ikke gjort mange kast før han fikk tak i en annen laks, og denne fikk han. Det var en stor fisk, jeg er sikker på den veiet 20 pund. Derpå drog vi til en liten høl nedenfor, hvor han fikk en fisk på om-kring 12 pund. Det var en kort fisk og jeg tror det var en sjøørret. Vi fisket i en eller to små høler til, og i en høl nedenfor fikk vi en annen stor laks, jeg tenker omkring 20 pund, og han sa det var nok og bad mig gå ut og se om Peter var kommet hjem. Da jeg kom hjem til Peter, fant jeg han var netop kommet tilbake, og så gikk vi alle sammen i båten, og Peter rodde oss rett nedover elven til Viken, hvor kapt. C. bodde. Da vi kom hjem til bryggen, tok han den største laksen og lot de to andre være igjen i båten, og jeg gikk op på bryggen med ham, men Peter blev i båten, og så bad kapt. C. mig vente der til han kom tilbake. Om. et kvarters tid kom han tilbake, og han hadde en snelle og nogen gamle fluer som han gav mig, og så la han hånden på mit hode -og gav mig 5 daler og sa: «Jeg gir dig disse for at du aldri skal si et ord til noen om at jeg var så sint». Men han gav sjøørreten til Peter og dessuten to mark for at han skulde ro båten til Olden og gi den andre laksen til min mor, og jeg var meget glad, for jeg tenkte han ville sende mig hjem.

Og var du alltid ute med ham siden?

Ja, bare jeg og Peter var med ham, og han pleide gi mig to mark dagen i Stryn, da det var så meget hårdere arbeide der enn i Olden. Han var en meget snild mann, og han gav min mor en masse penger.

Og han var aldri sint på dig mere?

Nei, bare disse to gangene, og jeg sa ikke et ord om det til nogen før lenge efter at han var sluttet å komme til Norge.

Hvor mange år var du med ham da?

Omtrent åtte eller ni år ialt.

Jeg tenker du så mange fisk bli drept?

Å, vi fikk mange, mange fisker. Der var Gifte mere enn j eg kunde bære, -og han begynte å gi bort fisk som han fanga til hvemsomhelst som var i nærheten, men så begynte det å komme så mange folk for å se på oss og for å få fisk at vi måtte gi op den måten og ta all fisken ned til Vik, og han bad folk komme der og hente den.

Hvad var den største laks kaptein C. fikk mens du var med ham?

Det var en på 52 pund som vi tok i Strynselven, men vi fikk engang en sjøørret på 24 pund i Loen-elven, vi fisket undertiden der såvelsom i Olden og Stryn. Det var den største sjøørret jeg har sett, men vi fikk mange på 15-16 pund.

Hvad tror du er grunnen til at man ikke får slik stor sjøørret nu?

Jeg tror ikke de får tid til å vokse sig store, Sir, de blir fanget enten i garn eller i not før de er blitt så store. Dengang var det meget få som fisket, og folk ,kunde ikke sende fisken til England som de kan nu. Jeg husker en meget gammel fisk, den så ut til å være meget gammel.

Du var vel meget bedrøvet da kaptein C. sluttet med å komme til Stryn?

Well, han gav sin leiekontrakt til Mr. M., og kaptein C. skrev til mig at han skulde komme, og jeg var med ham i tre år, og siden var der mange, mange engelske herrer. Der var så mange at jeg husker ikke navnene på alle. Jeg fisket i Stryn i 25 somrer, og stundom var de her bare nogen få dager, og stundom kom flere sammen, så jeg kan ikke huske alle.

Hvordan lærte du engelsk, Halsten?

A, jeg plukket op ord for ord, men ikke så meget fra kaptein C., han talte meget godt norsk, og han talte alltid norsk til mig, men jeg lærte ikke så lite av fru C. Hun; talte også norsk, og jeg tror jeg fortalte dig at hun lærte mig å skrive, det var på norsk.

Well, jeg tenker du snakker engelsk like så lett som norsk?

A, jeg snakker det lett nok, jeg behøver ikke tenke lenge for jeg skal si noget, men der er mange ord jeg ikke kjenner; men jeg forstår nesten alt.

Well, Halsten, jeg ønsker jeg kunde snakke norsk så godt som du snakker engelsk.

Til dokumentstart

Halsten Muris erindringer. Kapittel IV

Når begynte du først å fiske med flue, Halsten?

Det var efter det tredje året kaptein C. var i Olden. Jegvar ikke 12 -år dengang, omtrent 11 år. Han gav mig nogen gamle fluer. Jeg gjorde mig stang selv, med 2 skjøter, og husker meget godt at jeg skar stengene i nogen, små busker. Stangen var omtrent 20 fot lang. Jeg gjorde ringene selv av tykk jerntråd, det som du kalde wire. Jeg bøile den rundt og satte begge endene gjennom stangen. Jeg hadde et sjøfiskesnøre, og det var meget tykt og tungt, og jeg hadde en sådan streng som man bruker til fele, ikke fullt en meter lang, det var til fortøm, og jeg festet fluen til den. Fluene var alle festet i gått ikke fullt en fot lang og med en løkke i enden. Det var ikke meget store fluer han gav mig den første gangen, omtrent en tomme lange.

Og fisket du med løpende snøre?

Å ja, jeg hadde et snøre på omtrent 13 favner. Dette nøstet jeg op og hadde det i lommen, og når jeg huket en fisk, tok jeg det op og kastet det på marken så snøret kunde løpe ut.

Fikk du mange fisker første året?

lkke svært mange, kanskje tre eller fire, og ingen meget store.

Og du fikk ikke tak i nogen laks?

Nei, jeg fisket bare i sjøørrethølene, men jeg mistet snart alle fluene. Jeg tror ikke gåtten var riktig god, eller kanskje det var mig som ikke kunde fiske godt nok.

Hvor lenge varte fluene dine?

A, en fjorten dager, ikke mere enn tre uker, og da reiste mor til Bergen, og jeg bad henne kjøpe mig en ny flue; hun sa det var til ingen nytte da jeg bare mistet dem,men da hun kom tilbake, gav hun mig en. Det 'var en ganske stor en.

Jeg tenker du drog avsted i en fart for å fiske ,med den?

A, jeg husker godt jeg drog avsted med en gang, og jeg fikk temmelig snart en stor sjøørret på omtrent seks pund, og jeg løp bent hjem til mor med den. Hun tok kroken ut, og jeg løp avsted igjen, jeg hadde slik 'hast med å komme avsted og fiske igjen. Jeg fisket i en høl lenger oppe en dag, og jeg fikk fatt i en stor laks; men han slet på ett minutt, og så husker jeg meget godt at jeg begynte å gråte og gikk hjem til mor

Og hvad sa hun?

A, hun kunde ikke si stort, hun så jeg var så bedrøvet,men jeg-fikk fluen igjen

Hvordan greide du det, Halsten?

Det var omtrent tre dager etterpå at fisken-blev fanget i en teine langt oppe i elven. Da fant man fluen min i munnen på den. Jeg hørte om det og gikk op til gården og bad dem gi mig fluen, men mannen sa jeg måtte betale for den, og da jeg spurte hvor meget, sa han «tolv skilling»,og så kjøpte jeg fluen min igjen.

Og det var en stor laks?

A jeg så fisken. Det var en teine som tilhørte flere, og de hadde ikke delt fisken. Den var omtrent 30 pund; ja det var en fin fisk.

Jeg tenker du begynte å fiske igjen straks?

Jeg gikk rett ned til elven, og det var ikke lenge før jeg fikk en ny fisk. Jeg fikk mange fisker med den fluen, op til syv sjøørreter på en dag, men ikke alle store. Jeg fikk nogen meget store sjøørreter også, fra seks til åtte pund. Men ingen større.

Det kunde ikke være stort igjen av den fluen tilslutt?

Det var temmelig snart ikke noget igjen av vingene, og efter en tid ikke stort av kroppen heller. Ja, jeg gjorde det godt med den fluen.

Hvad slags flue var det?

Jeg tror det var en norsk flue, det var en blåaktig en, men jeg husker den ikke så nøie, vet bare at det var en blå flue.

Og hvad blev slutten på den fluen?

Jeg husker meget godt hvad jeg gjorde med den. Jeg brukte den til der ikke var mere igjen av den, og det var ingen odd på den heller, for den var ofte nede i stenene på bunnen; men jeg hadde en fil og så filte jeg odden på den. Jeg husker mor sa hun hadde solgt fisk som jeg fikk med den for over 10 daler, og vi hadde dessuten brukt en del av fisken selv. Ja, jeg gjorde det meget godt med den fluen, men jeg så en mengde fisk som jeg mistet.

Fikk du ikke flere lakser på den?

Nei, jeg tror ikke det. Jeg var redd for å fiske i laksehølene, så jeg skulde miste -den igjen. Jeg fisket alltid i brohølen og sjøhølen, hvor det ikke stod så meget laks.

Kleppet du fisken din selv?

De små slengte jeg bare op, men de store kleppet jeg i almindelighet selv. Stundom var det en annen gutt som kleppet for mig, det var den samme gutten som jeg fortalte om før. Han pleide å være med mig av og til.

Og når fikk du den første laks?

Det var året efter, da kaptein C. gav mig stang og snøre. Snøret var råttent i enden, så jeg vendte det og skjøtte til et fint småfiskesnøre, som jeg brukte til baktøm, men jeg hadde en bedre stang også. Det var i Strynselven efter at kaptein C. var reist. Han hadde kontrakt på begge elvene da, både i Stryn og Olden, og han gav mig lov til å fiske så meget jeg vilde efter han var reist, og i 2 eller 3 år var det ingen annen som kunde fiske når han var borte enn jeg. Hver gang han reiste, var det ikke mange minutter før jeg stod og fisket. Jeg husker meget godt at jeg mistet den første laks jeg fikk på dengang. Jeg hadde den ikke på mange minutter.

Slet den?

Nei, kroken kom løs, men snart efter fisket jeg i Nedfosshølen, og huket en annen. Jeg hadde den på omtrent en halv time, og så fikk jeg den.

Var det en stor fisk, Halsten?

Jeg antar omtrent 25 pund; men jeg veide ikke nogen fisk dengang; jeg vet den hadde stått lenge i elven; for -len var så rød.

Var du alene dengang?

A, jeg hadde Jørgen med mig, det er min svoger; man kan ikke fiske i Strynselven uten å ha en mann med for man må ha en båt for å nå i laksen, siden hølene er så store.

Well, jeg antar du var vel tilfreds med dig selv?

A, jeg var meget glad.

Det var godt gjort av en liten kropp som dig, for jeg tenker du var ikke stor?

Jeg hadde neppe fylt 12 år da, og jeg var hvad du kaller meget liten for min alder. Jeg var ganske liten til jeg var atten år, da først begynte jeg å vokse skikkelig.

Og du fikk mange lakser det året?

Å, ikke hvad du vilde kalle mange. Jeg antar omtrent seks, og nogen solgte jeg, og det vi ikke kunne selge, røkte vi. Jeg var ikke mer enn tre fire dager i Stryn. Derpå gikk jeg tilbake til Olden og fisket der. Jeg fikk laks der også, drog så tilbake og fisket i Stryn igjen, og jeg tror jeg fisket i Loen også. Der var ingen annen enn jeg som fisket med flue.

Mistet du mange lakser?

Jeg mistet en hel del, men de slet ikke så ofte. Jeg kunde mange ganger svømme efter dem, og jeg hoppet i elven for å komme rundt trær og busker, når de gik nedover. Jeg fulgte den mange steder, hvor kaptein C. ikke vilde gå. Det var han som lærte mig å svømme med et rep rundt livet, fra sin yacht.

Og begynte du å fiske igjen neste år før kaptein C. kom?

Nei, jeg hadde ikke lov å fiske før han korn. Han bad mig se efter elvene, og han betalte mig for det, og stundom var jeg i Stryn og stundom i Olden for å se efter at ingen fisket. Jeg så den gamle mannen jeg fortalte dig om, fiske av og til i Olden, men jeg sa ikke stort til ham. Han var en meget gammel mann, og jeg tror ikke han gjorde stor skade.

Og hvad drev du på med om vinteren?

A, jeg pleide å fiske i fjorden fra en båt når fjorden var åpen, men når den var frossen, hugget jeg hull i isen og fisket gjennem det. Jeg fikk torsk og hvitting, og stundom kveite. Ja, jeg fisket bestandig. Jeg har aldri gjort no et annet i mitt liv. Jeg begynte å gå i lære hos en skomaker; men jeg likte det ikke, det var så kjedelig, men jeg lærte nok til å lage sko til oss selv. Jeg lager ennu de skoene vi trenger.

Og du gjør det meget godt også, Halsten, å dømme efter dem du laget til min kone og mig.

Til dokumentstart

Halsten Muris erindringer. Kapittel V

Har du drevet sjøfiske, Halsten?

Å ja, (for mange år siden. Jeg fisket først sild i nærheten av Måløy. Jeg var 16 år da, alle som ikke var for gamle eller for unge pleide å reise dit ut ifra Olden. Vi hadde omtrent fem eller seks nøter, og vi satte gj erne tre eller fire sammen på en plass og de to andre på andre steder langt derifra. Nøtene var omtrent fire favner dype, og vi satte dem på bunnen, i almindelighet på omkring 40 favners dyp, og stundom kunde vi få så meget på en not at det fylte hele båten, og ingenting på de andre nøter. Vi pleide å sette nøtene om kvelden og i almindelighet utenskjærs, men ikke langt fra holmene, og vi tok dem op om morgenen, når vi kunde gjøre det for været. Vi pleide å fiske sild i januar og den første halvdel av februar, og vi var gj erne ute i 6 eller 7 uker.

Da antar jeg at du fikk en masse sild stundom?

Ja, stundom, men stundom fikk vi slett intet, og andre tider kunde der være mere sild enn vi kunde føre på en gang, og vi måtte la den stå til næste dag. Jeg husker en gang alle nøtene var fulle av sild og det tok oss tre dager at få det inn alt.

Jeg tenker det hendte at dere ikke kunde komme utpå iblandt?

A, mange mange ganger når været var stygt, og stundom, men ikke ofte, kunde det gå dag efter dag uten at vi kom ut. Fisken blev derfor ødelagt, og nøtene blev også ødelagt, de råtnet.

Hvad gjorde dere med silden?

Å, vi bragte den til Kalvåg eller stundom til Måløy. Saltet dere den?

Nei, vi solgte den, og de som kjøpte den av oss, saltet og la den i tønner og sendte den til Bergen eller andre steder.

Og hvad pris fikk dere for den?

A, forskjellige priser, hvis det var lite av den, var den dyrere, og var der meget av den, var den billig — i almindelighet fra seks kroner til tolv kroner tønnen. Det gikk omtrent 400 sild i tønnen.

Jeg antar det var et kaldt arbeide?

Å, det var svært kaldt, og stundom svært stygt vær, fordi det var på hardeste vinteren.

Fikk dere aldri annen fisk i nøtene?

Ikke ofte, men stundom kunde vi få torsk, og den skaffet oss meget strev med nøtene. Det var vanskelig å få den ut.

Hvor bodde dere i den tiden?

I almindelighet i Kalvåg, men somme tider i Måløy, det kom an på hvor silden stod. Stundom kunde vi dra så langt sydover som til Florø og stundom litt nordenfor Måløy, men ikke så langt nord som til Ålesund.

Jeg antar det var sild lenger borte også, både i nord og i syd.

Å ja, men vi drog ikke så langt. Det var ingen fra Nordfjord som drog langt fra Måløy.

Og tjente du meget på sildefisket?

A, det var så forskjellig, den beste vinteren jeg hadde, blev det næsten kr. 1200.—, men de to siste vintrene var det næsten ingen ting.

Og hvordan delte dere fortjenesten, Halsten?

Vi delte likt på alle som var med, hver mann fikk sin lott.

Men var det ikke mannslott for båten også?

Ikke riktig en hel lott, men omtrent en halv.

Hvor mange år var du ute på sildefiske?

Jeg var ute i 12 vintrer; men jeg sluttet, for det svarte sig ikke, det var ikke på langt nær så meget sild som i førstningen, og så gav den ene op efter den annen, og nu tror jeg ikke der er en båt ifra Olden med. Det er sild igjen nu, men jeg tror ikke så meget som før, skjønt jeg hørte de gjorde det godt i vinter. Siden begynte jeg med torskefiske, men det var meget 'hårdere arbeide. Jeg likte sildefisket meget bedre. Skjønt vi var ute seks eller syv uker, var det bare omtrent ti dager vi fikk sild, og det varte bare en kort tid, men ofte kunde det gå lang tid før silden kom. Vi begynte i Kalvåg; for det lå i midten; men hvis vi hørte om sild andre steder, drog vi dit.

Hvor var du på torskefiske?

Det var en liten ø som heter Vegrev, omtrent 60 mil fra Ålesund, og vi drog langt tilsjøs - 7 norske mil - det er over 50 engelske mil. Hvis det ikke var god vind, måtte vi ro båten ut, og det var et hårdt arbeide, og så kom vi så fort frem. Det var en stor båt også; for vi kunde treffe på stygt vær. Vi drog ut tidlig om morgenen, klokken tre eller fire, for å komme til fiskegrunnen i god tid, morgenen var beste tiden, ja det er beste tiden for alt sjøfiske.

Hvordan fisket dere torsk, Halsten?

Vi fisket med et meget langt håndsnøre, 40-50 favner, og det var et tungt lodd på 4 pund på linen, og det var en større krok lenger nede likesom en klepp og nok et lodd på den. Vi rykket linen op og ned så hårdt og fort vi kunde over en rulle på siden av båten, det var et meget hårdt arbeide, og vi huket torsken på den måten. Der var intet agn på kroken; vi huket dem i ryggen eller siden eller hvorsomhelst. Vi tok seilene ned, men lot masten stå og drev for vinden, og når vi begynte å fiske, prøvde vi på forskjellige dybder alle sammen, og så snart en mann fikk en fisk, ropte han ut hvad dybde han hadde. Vi hadde merker på alle våre liner, for å vite hvor meget line vi hadde ute. Så tok vi alle sammen den dybde som han fisket på. Vi fant gjerne torsken mellem 40-50 favner, meget sjelden over 30 favner, og når der ingen torsk var, kunde vi stundom la linene gå helt til bunnen og fiske annen fisk. Da hadde vi agn på, men de samme kroker, og vi fikk lange og brosme, jeg vet ikke hvad det heter på engelsk, og stundom kveite, om ikke så mange av dem; men jeg husker godt en dag vi fikk tre kveiter.

Og hvor lenge var dere ute og fisket?

I almindelighet til solen gik ned, omtrent halv fem, men ofte måtte vi slutte før når været blev dårlig. Torskefisket falt senere på året enn sildefisket, fra slutten av januar måned til midten av mars; men det var ofte stygt vær og meget kaldt, og det var tungt arbeide. Det var en åpen båt men en stor båt. Stundom var det vanskelig at komme tillands når sjøen gikk svær og vi måtte slite svært.

Hvor mange var dere i båten?

Gjerne syv mann, og eieren av båten gav oss 50 ore for hver torsk. Vi delte pengene, en lott på hver mann og en for båten. Eieren av båten var med oss; han var styrmann eller kaptein, og han tok sin lott som vi andre. Det var han som kjøpte fisken av oss, og han hadde folk på Vegren som saltet den ned, og om våren blev den flekket og lagt ut til tørk i solen. Det er det man kaller for klippfisk. Tørrfisk kommer fra Lofoten, den er ikke så stor; man bare skjærer den op, men den er rund, og ikke flat som klippfisken.

Hvad var det meste du tjente om dagen?

Det var en dag jeg hadde et veddemål med styrmannen om hvem som kunde få flest fisk. Jeg husker godt at jeg tok 137 og han tok 125, mest stor torsk, mellem 20 og 25 pund. Vi kaller det en meget liten torsk hvis den er mellem 10 og 12 pund, og ,det var meget, meget sjelden vi fikle den så små. Jeg er sikker på at jeg selv tok torsk på 40 pund. Den dagen vant jeg av styrmannen en daler og en flaske brennevin. Flasken tok vi med en gang. Jeg tok korken ut; det var syv eller åtte mann, og det blev ikke meget på hver.

Og hvor mange fisker tok de andre den dagen?

Der var ingen andre som hadde over 70 fisker. Jeg tenker der var litt over 500 fisker i båten den dag.

Du må ha arbeidet hårdt for å få så mange?

Å, jeg stoppet aldri. Jeg arbeidet alt jeg kunde for å få den daleren. Jo, det var meget, meget hårdt arbeide. Vi hadde svære ullvotter på hendene; men det var et tungt arbeide at hale op. Det var meget lettere når det var sjøgang; for når båten hevet sig, trakk den linen med, og når den gikk ned, kunde du, hvis du kjente snittet, vinde inn mange favner av linen på en gang. Stundom kunde torsken stå så tett at du kunde kjenne loddet slå mot ryggen på den når det gikk ned. Å, vi så all slags fisk da, fra sild til hval, og hvalen var stundom så nær båten at du kunde spytte på den.

Og hvor meget tjente du på torskefisket?

A, det meste jeg bragte hjem var 300 kroner. Det var ikke så godt som sildefisket, men så kostet sildenøtene en masse penger.

Hvor mange ganger var du ute på torskefiske?

Bare tre vintrer. Det var så hårdt arbeide, og det var meget farlig, så mange mistet livet, og min kone og min mor var alltid meget engstelig hver gang jeg reiste, og så gav jeg det op. De vilde ikke jeg skulde reise på sildefiske heller, men det er ikke stort annet å gjøre om vinteteren, og jeg hadde ikke mange penger, men det er et meget, meget hårdt arbeide å ligge på sjøen på fiske om vinteren.

Til dokumentstart

Halsten Muris erindringer. Kapittel VI.

Jeg tenker du har været i England også, Halsten?

Å j a, Sir, tre ganger, men den første gangen bare på gjennemreise. Det var i 1874. Jeg var på reise til Amerika, men jeg stanset tre dager i Liverpool. Agenten i Bergen, som gav mig billett til Benson, en liten by nordenfor Chicago, sa jeg skulde reise med en stor damper fra Liverpool, og da jeg kom til Liverpool, fant jeg det var en liten en. Det var den minste de hadde. Jeg sa at jeg vilde vente på en stor damper, men de sa jeg kunde ikke bli på hotellet uten å betale ekstra. Jeg var der i tre dager og måtte betale 12 kroner. Jeg hadde tenkt å reise til Amerika før for å se mine barn, og da min yngste datter reiste omtrent et år i forveien, sa jeg til henne at jeg skulde komme og se til henne i Amerika. Hun bare smilte, hun trodde det ikke. Jeg har fem barn ialt, og de fire er i Amerika. Den yngste har du sett i Olden. Det er Johanne. Hun arbeider på hotellet om sommeren. Min sønn var den første som reiste. Det er omtrent 23 år siden og han var bare 16 år da. Jeg sendte ham ut sammen med en venn fra Loen, som var kommet hjem fra Amerika på besøk. Han var reist ut for 10 år siden. Jeg tenker det var heldig for den mann at han reiste, for han er en rik mann nu, og jeg tror at om han var blitt hjemme,-hadde han vært en fattig mann. Mine tre døtre drog ut senere, og de er alle sammen gifte nu, og alle med menn fra Olden. Min kone har aldri sett dem siden de forlot Norge.

Hvilken (båt reiste du med?

Det var Lucania. Det var en meget stor og stø båt. Vi passerte den lille båten jeg fortalte dig om før den var halvveis over.

Hvad fordrev du tiden med mens du ventet på båten?

A, jeg gikk omkring i gatene og o så på skibene og en masse ting. Skibene var det beste jeg så, og de meget store hestene. Jeg møtte også nogen nordmenn der; jeg hørte de bodde på Allan-linjens hotell. Jeg gikk flere ganger og besøkte dem. Der var ingen nordmenn på Lucania såvidt jeg forstod. Vi hadde 3000 mennesker ombord, og jeg reiste på tredje klasse, på dekksplass.

Hadde du en god overreise?

A, den var ganske rolig. Vi brukte fem dager og fjorten timer fra Liverpool til New York. Det var så stilt at jeg kunde ha reist over i min egen båt, tenker jeg. Det var ikke så svært morsomt. Jeg hadde det ganske bra, men ingen venn å snakke med. Jeg snakket flere ganger med folk, men det var ikke det samme som venner.

Stanset du lenge i New York?

Jeg tenker jeg var der tre timer. De tok oss over i en liten damper til en ø, og der blev vi undersøkt av doktor og fikk den mat vi trengte på toget. Så gikk vi bent til Chicago, og vi var omtrent seks timer der.

Så du noget der?

Nei, intet å snakke om, annet enn en masse mennesker i gatene, millioner tenker jeg det var. Det var i det året de hadde utstillingen?

Du mener the exhibition?

Ja, jeg kjenner ikke det engelske ord. Det tok oss næsten 6 dager å komme til Chicago fra New York; men jeg tror det var et meget langsomt tog. Jeg sov meget dårlig. Det var meget vanskelig å sove. Der var alltid støi. Fra Chicago reiste jeg til Benson hvor min sønn og mine døtre bor, og det tok næsten en dag. Jeg kom der kl. 10 eller 11 om morgenen.

Hvad gjorde du da du kom til Benson?

Jeg så ut av toget før jeg steg ut. Det var mange folk som stod der, og jeg så mig om efter en som lignet en nordmann. Jeg gikk bort til en mann og spurte ham på engelsk om han var norsk. Han sa ja, og da kjente jeg ham; for han var fra Olden han også. Så smilte han og spurte om jeg var norsk, og jeg sa ja. Han kjente mig også. Han hadde mere hår i sansiktet enn siste gangen jeg så ham, og så talte vi norsk. Han fortalte mig at jeg var just kommet i rette tid; for min svigersønn var nettog kommet til Benson med korn. Det var et lite sted omtrent som Florø, og vi snudde oss, og der stod min svigersønn. Han kjente mig straks. Jeg tror jeg fortalte dig at han var fra Olden. Han fortalte mig, at min yngste datter var med ham. Hun var ikke gift den gang. Han sendte en liten gutt efter henne.

Han førte mig til et hus hvor konen også var norsk. Å, der var mange nordmenn der og riktig mange fra Nordfjord. De kaller stedet «Lille Nordfjord». Det var i det huset jeg fikk mitt første skikkelige måltid i Amerika. Så kom min datter og hun blev meget overrasket. Hun syntes det var morsomt å se mig der. Efterpå kjørte vi til min svigersønns hus, omtrent en norsk mil fra Benson, og der så jeg min andre datter. Hun blev også meget overrasket.

Hun blev ganske rød i ansiktet da hun så mig. Hun trodde ikke sine egne øine. Du ser, jeg skrev ikke. og fortalte nogen at jeg kom. Jeg så ikke min eldste datter før dagen efter. Hun bodde bare 10 minutters vei borte; men jeg bad dem ikke la henne vite noget. Jeg gikk bort og besøkte henne næste dag. Hun blev også meget overrasket. Jeg hadde ikke sett henne på næsten tre år. Jeg så ikke min sønn på fire dager. Han var, hvad jeg tenker du kaller en «feeder», ved en treskemaskin, og han var borte. Han fikk god betaling for det. Jeg tenker en fire-fem daler dagen og kosten.

Hvor lenge var du i «Lille Nordfjord?»

Jeg var der i fem uker, og jeg besøkte mange, mange steder. Jeg tror ikke jeg hadde en dag alene med mine barn. Der var så mange der fra Nordfjord som ville se mig. De hadde alle hørt at der var kommet en nordfjording. Jeg tror ikke jeg hadde været der i to dager før de hadde det i avisen. Jeg husker godt det var andre kvelden efterat jeg var kommet, at jeg leste i avisen at en mann var kommet fra Nordfjord for å se sine barn.

Jeg tenker det er ganske få nordmenn som reiser som du gjorde for å se sine barn i Amerika?

Ikke svært mange. Jeg vet en mann fra Nordfjord som reiste tre år efter mig; men der er ingen annen fra Nordfjord.

Vilde ikke din kone være med?

A, nei, men hun var meget ivrig for min reise. Hun tenkte vel jeg kunde miste livet, men hun hadde ikke så meget imot at jeg reiste. Dog måtte jeg love å være hjem igjen til jul.

Jeg antar hun aldri får se sine barn igjen, Halsten?

Nei, jeg er redd for det, hvis de ikke kommer over til Norge. Mange, mange av dem ser aldri sine barn igjen; men enkelte kommer stundom tilbake til Norge på besøk.

Du hadde det vel morsomt i «Lille Nordfjord?»

A, det var meget gildt. Jeg så så mange gamle venner, men jeg var ofte så trett. Jeg måtte snakke så meget, snakke hele dagen.

Hvilken vei drog du tilbake, Halsten?

Jeg drog bent fra Benson til Montreal og stoppet der to dager. Jeg likte Montreal riktig godt. Der var vakre elver rundt omkring, og landet var mere likt Norge, og der var godt vann å drikke som i Norge. Jeg fikk ikke en god drikk vann i Benson. Det var noget slemt. Å, jeg likte Montreal meget godt. Jeg så en masse ting der.

Hvilken båt kom du tilbake med?

Det var Parisian. Den tilhørte Allån-linjen, men det tok en hel dag før vi kom i åpen sjø. Vi seilte nedover en elv hele veien akkurat som på en fjord i Norge. Vi la til ved Qvebec, som så meget pen ut fra skibet, men vi stanset bare en kort stund, og jeg gikk ikke på land. Vi hadde en meget morsom reise hjem. To av mine venner blev med mig da de hørte jeg skulde hjem. Det var gutter på en atten, tyve år. Der var en mann fra Olden som også reiste. Han var ikke riktig frisk, og da han hørte at jeg skulde reise, bad han om å få følge med mig. Å, vi hadde en meget morsom tid. Vi spilte kort hele tiden underveis, men mannen døde i Olden den vinter.

Og stanset du noget sted på veien hjem?

Nei, vi drog rett hjem. Dr. H., som jeg hadde været ute med på fiske, vilde ha mig med til London, men jeg skrev til ham fra Liverpool at jeg var trett og dessuten ikke hadde tid, da jeg hadde lovd min kone å komme hjem til jul. Han var meget sint på mig for det, og da han kom over næste år, vilde han ha mig med over til London, men jeg kunde ikke reise. Jeg husker ikke hvad det var, men vet der var noget i veien. Jeg sa ham at jeg kom engang.

Jeg tenker din kone var glad ved at se dig igjen?

Ja, hun var meget glad. Vi kom til Olden tidlig om motgenen, og der var ingen bro over elven dengang. To av de menn som kom med mig ønsket å komme over på den annen side av elven, så jeg gikk i naustet for å ta båten. Min kone lå og hørte det var Hogen i naustet. Hun stakk hodet ut av vinduet og ropte: «Hvem er det? Er det dig, Halsten?» Jeg sa nei, men hun kjente stemmen min.

Jeg tenker du fikk det travelt da du kom tilbake til Nordfjord?

A, jeg hadde mange, mange ting, presenter til folk. Det var så mange at jeg kunde ikke huske hvem de var til alle. De hadde merkelapper på da jeg forlot Amerika, men de var kommet bort av somme, og jeg måtte skrive til Amerika og få greie på hvem de var til. Jeg hadde også mange penger med til folk. Jeg hadde over 200 kroner med mig. Det var mange folk som vilde snakke med mig for å høre om deres barn og venner. Jeg måtte gå til mange hus i Olden, Loen og Stryn, helt op til Opstryn. Jeg hadde det travelt den vinteren, i mange dager gikk jeg fra den ene til den andre.

Til dokumentstart

Halsten Muris erindringer. Kapittel VII.

Hvor mange ganger hår du været i England, Halsten?

Det er tre ganger i alt. Den første gang var da jeg passerte England på min tur til Amerika, som jeg fortalte dig om, og den andre gangen da jeg reiste til London til Dr. H. Jeg tror jeg fortalte om ham. Han bad mig komme mange ganger, og til sist en gang i mai før fisket begynte drog jeg til England. Jeg skrev ikke og fortalte at jeg kom. Det var omtrent halvannet år efterat jeg var i Amerika. Jeg reiste over Bergen til Hull og bent til London. Jeg stanset ikke i Hull. Det var slikt et skittent sted.

Og hvad gjorde du da du kom til London?

A, jeg visste hans adresse og tok en vogn og kjørte rett til hans hjem, og da jeg kom dit, så han mig fra vinduet og kom ut og åpnet døren, og han tok hatten av for mig. Jeg bodde hos ham den hele tid jeg var i London. Jeg var der i 12 dager, og jeg så mange ting. Ja, jeg tror ikke det var den severdige ting i London som jeg ikke så.

Jeg antar du møtte mange gamle venner som hadde været med dig på fiske i Norge?

A, jeg så mange, mange folk, og der var ikke en dag jeg var alene. Du ser dr. H. kunde ikke gå ut med mig, jeg gikk meget med Mr. L., og hans venn Mr. E. var ofte med mig, og en dag gikk jeg med Mr. G., og han og en av hans døtre tok mig med på kjøretur i Hyde Park.

Hvordan likte du det, Halsten?

A, det var altfor fint for mig. Det var mange ting som var storartet.

Jeg antar du så Westminster Abbey?

A, jeg så det og St. Poul's og Tower of London, og Parlamentsbygningen så jeg mange ganger, men jeg kom ikke inn. Mr. L. skulde ta mig med for å vise mig hvor alle engelske penger blev laget. Jeg vet ikke hvad dere kaller det?

Du mener mynter?

Ja, det var det, han kunde ikke få nogen tilladelse. Jeg tror jeg så næsten hvadsomhelst forresten i London.

Og hvad likte du best?

Jeg likte «the Zoo» best. Jeg så mange ting der som jeg aldri hadde sett før, og jeg red på elefanten og på kamelen, og jeg tenker det kostet en masse penger. Jeg antar en shilling for hver, men jeg betalte ikke noget. Jeg fikk ikke betale noget hele den tid jeg var i London. Dr. H. og Mr. K. og andre betalte for mig hele tiden.

Gikk du aldri vill?

Det var båre en gang, du ser når dr. H. eller Mr. L. ikke kunde komme, sendte de en tjener-med mig.

Hvordan kunde du gå vill da?

Det var en dag jeg gikk ut en tur med dr. H. og han måtte gå hjem. Da gikk jeg bort gjennem gaten og inn i et hus og spaserte rundt der. Der var mange, mange ting å se. Det var mest som et museum. Da jeg kom ut, gikk jeg gjennem en annen dør, og snart fant jeg at jeg var i en annen gate, og jeg spurte to eller tre politimenn. Jeg kunde ha funnet tilbake selv med tiden; men jeg skulde være tilbake til kl. 12, og da jeg spurte den siste politimann, skjønte jeg at jeg var noget langt borte. Så bad jeg ham skaffe mig en mann til å vise mig veien. Jeg, gav ham 6 pence. Det var alle de penger jeg brukte London, men jeg kom tilbake til kl. 12.

Og du reiste rett hjem fra London?

A ja, og jeg hadde en masse ting å fortelle da jeg kom hjem igjen?

Når reiste du til England for annen gang?

Jeg tror det var to år efter. Denne gang reiste jeg over Newcastle og det er også en skitten plass. Jeg har fortalt dig mange, mange ganger om Mr. P. Han er en meget snill mann, og han bad mig komme og besøke sig. Han sendte mig en førsteklasses billett for hele reisen. Så fikk jeg den byttet i to annen klassesbilletter, og tok Johanna, den yngste datter, med mig. Det var i september måned, og stakkars Johanna var meget sjøsyk. Hun blev hos Mr. P. hele vinteren.

Og hvordan likte hun England?

A, hun likte det meget godt. Hun hadde ikke stort å gjøre, annet enn å leke med Mr. P.'s lille gutt.

Snakket hun engelsk før hun reiste til England?

A, hun forstod en hel del. Hun hadde været på det gamle hotell på Visnes i syv somrer før.

Og hvordan hadde du det hos ir. P.?

Jeg moret mig udmerket. De var ute på jakt flere dager mens jeg var der, og de skjøt mange, mange fasaner, Jeg tenker de skjøt hundre om dagen. Og Mr. P. var meget snill. Han brukte mange penger på mig. Han sendte mig ut næsten hver dag sammen med en av sine tjenere. Vi kjørte og reiste med toget og så mange byer i England.

Hvor lenge var du hos Mr. P.?

Jeg tenker jeg var der i ni dager, og så drog jeg til London igjen. Da Mr. L. hørte jeg var i England, skrev han til mig at jeg måtte komme til ham. Men jeg skrev tilbake at jeg ikke hadde tid å komme, og så telegraferte han til Mr. P., og Mr. P. sa det var best jeg reiste. Så drog jeg til London igjen.

Og hvad så du der den gang?

A, ikke meget. Jeg så næsten alt den første gang. Der var ingenting igjen som var verd å se, så jeg stanset i London fem dager den gang.

Og det er den siste gangen du var i England?

Ja, jeg tror ikke jeg reiser igjen. Jeg tenker det er nok.

Til dokumentstart

Halsten Muris erindringer. Kapittel VIII.

Hvad var det for en historie du fortalte mig engang om at du mistet tømmen din i en fisk?

A, det var i Loen. Jeg rodde over tidlig en morgen alene. Jeg fisket i hølen ovenfor Kjæret. Du vet hvor den hølen er. Elven var meget stor, og næsten i første kastet huket jeg en sjøørret på omkring 10--12 pund, tenker jeg, og den satte nedover straks, før jeg fikk tid til å tenke mig om. Den gikk som et skudd ned på andre siden av øen.

Well, hvad gjorde du?

Jeg kunde intet gjøre; hvis elven hadde været liten, kunde jeg gått over til holmen, men det var så meget vann at det var umulig. Men den rente så fort at jeg fikk ikke tid til å tenke, og den tok også ut hver bit av snøret. Det røk like ved snellen og jeg måtte ro hjem. Jeg kunde ikke fiske mere. Jeg hadde både fluer og fortøm med, men jeg hadde intet snøre.

Men jeg synes du sa du fikk fisken?

A, det var næste dagen. Jeg kom tilbake næste morgen,og denne gang landet jeg på den andre siden av elven og fisket opover. Dagen før fisket jeg nedover. Jeg fisket i to eller tre høler, og så vadet jeg over elven for å komme over til en liten holme, et godt stykke nedenfor hvor jeg mistet fisken dagen før. Elven var ikke meget dyp, og da jeg var halvveis over, følte jeg noget rundt leggen. Jeg løftet den ene foten op og så det var et snøre, som jeg syntes var meget likt mitt. Jeg får tak i det, og finner da at det er mitt snøre, og så begynner jeg å tenke på om fisken er der fremdeles. Jeg forsøker så å finne enden, og det lykkes meget snart. Det var ganske nær ved enden jeg fikk tak i tømmen. Jeg drar forsiktig i snøret, og finner snart ut at fisken er der ennu i en liten høl nedenfor. Så går jeg langsomt tilbake tillands så jeg ikke skal skremme fisken, og så tar jeg av hele det andre snøret på snellen, smetter -det gjennom ringene og fester det til snellen. Så går jeg i elven igjen og følger den og vinder inn snellen meget, meget langsomt til jeg har fått næsten hele snøret inn på snellen. Så løfter jeg stangen og fisken, den hopper rett ut av vannet, men jeg fikk den denne gangen. Det var en meget stor fisk på 11 eller 12 pund.

Hvor stor var den største sjøørret du nogensinne fikk i Loen?

Den største jeg så, var en som kaptein C. fanget, han som jeg fortalte dig om. Den var på 24 pund, men den største jeg har fanget var på 18 pund. Det var i Fosshølen. Elven var meget liten, og det var den eneste plass hvor det var verdt å fiske. Jeg fisket med høire hånd og kleppet den med venstre hånd, men kleppen var meget sleip, og den gled ut av hånden, og så reiste fisken nedover elven et langt stykke, næsten til Kjæret, og det var meget snurrig å se kleppen stikke op av vannet hele veien.

Det må ha været vanskelig å følge den, Halsten?

A, det var meget vanskelig. Jeg måtte gå i elven mange mange ganger, men jeg fikk fisken. Det var en gammel fisk og var meget tynn. Hvis den hadde været i godt hold,tenker jeg den hadde været næsten så stor som den kaptein C. fikk. Jeg er sikker på den vilde været over 20 pund. Og du fikk ikke en eneste laks i Loen?

Ikke en, jeg tror ikke de går op der. (Nu går der laks op i Loenelven som er gått over til at bli en lakseelv. Der er nu opført klekkeri for laks og ørret)').

Til dokumentstart

Halsten Muris erindringer. Kapittel IX

Har du nogen gang gått ut for å fiske, Halsten; og funnet når du kom til elven at du hadde glemt nogen av dine fiskegreier?

Bare en gang Sir, og det var i Loen. Jeg hadde reist fri Olden som sedvanlig i min båt tidlig om morgenen, og jeg begynte å fiske ovenfor Kjæret. Jeg huket snart en fisk, og den tok fluen min med en gang, og da jeg skulde sette På en annen flue, fant jeg at jeg hadde glemt den lille esken hvor jeg hadde mine fluer, og jeg hadde ingen fluer på huen min heller.Så lette jeg gjennem lommene mine, og i pungen' fant jeg nogen kroker og noget tråd, og så gikk jeg op til en bondegård som var like ved, og der var bare en gammel kone hjemme. Jeg spurte om hun hadde nogen fjær, og' hun sa nei. Jeg kunde ikke finne nogen heller. Men der var en gammel hund, og jeg tenkte hvis jeg fikk nogen hår' av dens hale, ville det greie sig godt. Så spurte jeg den gamle kone om hun hadde noget rødt tøi, og hun kom snart med et stykke rødt flanell. Jeg bandt et lite stykke rundt kroken og bandt på nogen hår av den gamle hunfis hale.

Well, fikk du noget med det?

Å ja, jeg fikk tre fisker på det, fire eller fem pund hver, men jeg fisket aldri med den fluen mere.

Jeg trodde du laget en hel del av dine greier selv?

A, jeg laget en masse fluer, og jeg solgte mange av dem;men jeg måtte gi det op. Det var så slemt for øinene. Jeg pleide lage dem om vinteren, for det meste ved lampelys. Jeg laget mange stenger også, og jeg kom så langt at jeg kunde lage dem ganske gode. Jeg fikk dem bedre og bedre. Den første stang jeg laget, var meget «clumsy» eller hvad du kaller det; men den siste stang jeg laget, kunde jeg kaste lenger med enn med nogen engelsk stang og det var meget godt i Stryn, for der er mange steder hvor du må kaste meget, meget langt.

Hvor lang var din siste stang?

Den var omtrent 21 fot, men før den laget jeg dem 22 fot, men de var meget tunge; den siste stangen var ikke så tung. Jeg hadde en engelsk toppskjøt til den. Jeg husker den var i 3 stykker, men de var bundet sammen, spleiset som du kaller det, og ikke med holker som deres stenger. Jeg brukte helst ask til stengene mine, stundom brukte jeg rogn; men jeg fant asken best. Jeg pleide skjære mine emner selv. Jeg fant de beste trær i Stryn og brukte det med en gang. Jeg lagret ikke emnene. Sådan en stang kunde vare i fem seks år.

Laget du ringene selv?

Å ja, jeg laget dem av streng, men jeg stakk dem ikke gjennem stangen, som første gangen. Jeg likte aldri disse løse ringer som var på så mange engelske stenger.

Du kaun ikke få snøret godt igjennem i vått vær. Når fikk du den første engelske stang?

Det var dr. H. som gav mig den. Det er omtrent seksten år siden. Han gav mig to stenger. Jeg har dem begge ennu, men jeg kan ikke fiske nu som jeg gjorde den gang. Alle elvene er bortleid nu, og jeg er ute med nogen engelske herrer og fisker hvert år. Jeg får aldri fiske alene tidlig på året, da jeg alltid er ute med nogen engelske herrer, og jeg kunde aldri fiske før de var reist, og for mange år siden kunde jeg fiske til ganske sent på året, helt til slutten av oktober. Der var ingen lov dengang, som det nu er, som stoppet fisket efter 14. september, og mange av de fisker jeg fikk, var meget røde, men somme kjempet meget godt allikevel, hanfisken især. De er meget, meget sterke.

Hvor stor var den største laks du nogensinne fanget, Halsten?

Det er vanskelig å si Sir, du ser der er mange fisker som jeg ikke veide. Jeg fikk ingen riktig stor laks. Du ser jeg fisket ikke på den beste tiden til å få tak i slike. Jeg fikk mange laks på over 20 pund. Det er jeg sikker på, og jeg husker meget godt at jeg fikk en laks på 32 pund; for jeg solgte den fisken til fogden, og jeg husker meget godt at jeg veide den. Men jeg fikk nogen på næsten samme størrelse og kanskje de var større.

Jeg antar du fikk den på flue?

Å ja, jeg fisket aldri med annet enn flue i Stryn. Jeg fikk det meste på flue overalt, men jeg brukte makk også. Jeg fisket aldri med skje eller sluk. Som regel fisket vi med flue, men undertiden også med makk. Jeg fisket meget ofte med makk i Oldenelven, og da fikk jeg mange lakser der.

Du må ha kleppet større laks enn 32 pund?

A, en masse. Jeg har kleppet mange, mange lakser over 40 pund, og en jeg husker meget godt i Strynselven var 52 pund. Det er den største fisk jeg nogensinne har sett tatt på stang. Der pleide være masser av stor laks i Stryn, meget mere enn i Olden, men den største laks jeg har sett var på 25 kilo (55 pund). Den blev tatt med not i Olden.

Jeg tenker du var mere ute med fiskerne i Stryn enn i Olden.

A, jeg var aldri ute i -Olden med nogen. Det var 25 somrer jeg var med i Stryn, og så fikk doktoren mig til å slutte. Det er næsten 30 år siden.

Hvorfor måtte du slutte, Halsten?

Jeg fikk sånn gikt -og hodepine, og doktoren sa det var fordi jeg gikk så meget i elven. Skjønt man fisker fra båt i Stryn, må man gå på land for å kleppe fisken, og på mange steder er det så grunt at jeg måtte vade for å kleppe fisken og vannet i Stryn er meget koldt. Det er ikke som vannet i Hyen. Det er bare isvand fra breene.

Hvad gjorde du så, Halsten?

I to år gikk jeg på fjellet med engelske folk, guidet tenker jeg det kalles, og jeg tjente bra på den måten, meget mere enn ved fisket.

Så tenker jeg du har været på mange av fjellene rundt Olden?

Ja, jeg har været på toppen av hvert av idem, mange, mange ganger og på toppen av Jostedalsbreen mange ganger, og ved alle de andre breene også.

Har du aldri været på Grotli?

Jo en gang. Det var en fin reise det i godt vær. Jeg tok også min kone og Johanna med, og vi hadde samme hesten hele veien. Jeg husker meget godt jeg drog til Visnes og hørte der var en hest i Opstryn, og jeg spurte mannen hvormeget han skulde ha og han sa kr. 35.-. Så kom jeg tilbake næste dag med min kone og Johanna og tok damperen til Visnes, kjørte så til Strynsvannet og tok damperen til Hjelle, og der fant vi hesten ferdig, og vi drog helt til Grotli den dagen. Den næste dag kjørte vi til Geiranger, og morgenen efter tok vi hesten og vognen på damperen til Hellesylt, og det var første gangen jeg fisket i Sunnelven. Jeg fisket der to dager, og jeg husker jeg fikk to eller tre fisker, men ingen store, og dagen efter kjørte vi tilbake til Visnes den samme veien som du og jeg kom den andre dagen ifra Hellesylt.

Var du fjellfører bare i to år da?

Ja, det var alt, siden begynte jeg å dra til Hyen med folk og fiske, og jeg er kommet her fra Olden hvert år siden.

Til dokumentstart

Halsten Muris erindringer. Kapittel X

Pleide kaptein C. å fiske om dagen eller om natten, Halsten?

A, det var meget sjelden han fisket efter kl. 9. Du ser at vannet både i Olden, Loen og Stryn er tykt av breen, så det er ikke nødvendig å fiske om natten.

Har du aldri hatt noget uhell?

A, jeg mistet tre båter i Stryn. Det er en meget farlig elv når vannet er høit. Første gangen var i Fosshølen, det var med kaptein C. Jeg hadde reist temmelig langt ned i hølen, og han huket en laks nederst i hølen. Jeg kunde ha kommet op igjen, men jeg brakk en åre, og vi hadde ingen reserveåra med oss.

Hvad hendte så?

A, vi drog nedover elven med en gang, og laksen gikk også ned, og nettop før vi kom til selve stryket, hoppet kapteinen ut og svømmet med stangen i hånden på land, og like før han hoppet, bad han mig, hvis jeg trodde jeg kunde greie det, at jeg skulde føre båten ned; men idet båten kommer til det strieste stykket, går den ene enden av båten ned og den andre op og over, og like før jeg ser det skal gå slik, hopper jeg også ut, og svømmer til lands. Båten gikk i filler i en laksegard; der var så mange laksegarder der da. Men vi fikk laksen i nedre Fosshølen.

Du må ha været meget redd?

Nei, jeg var ikke nettop redd. Du ser jeg kunde svømme godt dengang: «da vi ekserserte på Ulven var jeg den beste svømmer av 5000 mann. Jeg svømte tvers over til øen. Der var mange som forsøkte, men jeg var den eneste som svømte helt over.

Når var det andre gangen du kantret?

A, jeg var ute og fisket med en gammel engelsk herre, og han vilde gjerne fiske i en høl hvor der ikke var nogen båt. Han vilde ha mig med til å ta båten op med et tau, og jeg sa at det var ikke mulig. Den eneste måten var å ta hest og vogn og kjøre båten op efter elven. Vi snakker om det i mange dager, og til sist går jeg og kjøper et rep, og trekker den fra land og står selv i båten og styrer. Det går bra til .vi kommer til en liten foss mellem to laksegarder og han slakker tauet litt. Da vender strømmen båten øieblikkelig og den går rundt, og han blir så redd at han slipper repet helt. Jeg har stått hele tiden, og da båten går rundt, blir jeg kastet på hodet ut i vannet, og jeg kommer op i en bakevje og blir kjørt rundt en lang tid. Den gamle herre finner en lang stang og forsøker å nå mig. Han vader langt ut, men kan ikke greie det. Jeg får til slutt av mig trøien og den ene skoen og tilsist husker jeg på at der er grunn plass lenger nede, og jeg tenker at hvis jeg kan komme dit, kan jeg nå bunnen. Så slipper jeg mig nedover strømmen, men forsøker ikke å svømme, men holder bare hodet over vannet. Den gamle herre forsøker å nå mig mange ganger, men tilsist kjenner jeg bunnen og kommer på land. Dog mistet jeg trøien og hatten og den ene skoen. Den gamle herre gav mig 5 daler, og jeg hørte ikke mer omåta båten dit op. Det var en god ny båt også, og han måtte betale 6 daler for båten. Han kjøpte mig en ny hatt også. Men jeg fikk min hatt igjen. Den blev funnet på stranden i fjorden av en mann ved Vik. Jeg var meget glad, for det var den hatten jeg blev gift i året før.

Og hvad sa dine kone da du fortalte henne om det?

A, hun kunde ikke si stort, men hun blev meget rød i ansiktet da jeg fortalte henne det.

Og hvordan mistet du den treje båten?

A, det var ikke min feil. Der var to herrer med mig i båten og laksen gikk ned elven, så jeg rodde fort inn til land. En av herrene bad mig om å gå fort nedover med kleppen, så skulde han se efter båten. Så løp jeg ned efter den andre herren, som hadde laksen på, og det var ikke lenge, kanskje to eller tre miutter for jeg så båten komme ned midt i elven, og den blev slått i filler også.

Når begynte du først at ta båten med tau, Halsten?

Det var efter at jeg hadde fisket der omtrent ti år. Jeg var den første som gjorde det, og jeg tenker alle bruker det nu. Du har ett rep i baugen og ett i akterenden, og du må holde båten på en aldeles bestemt måte mot strømmen; og hvis du vet hvorledes, er det lett. Jeg kunde holde en båt med mine to lillefingrer, og det er meget bedre for fiskeren også, for du kan holde båten aldeles stille på et sted, hvilket er meget vanskelig å gjøre når du ror i en sterk strøm.

Hvordan fikk du ideen?

Jeg så en gang en mann som trakk en båt op fjorden på den måten. Det var en meget sterk vind, så sterk at han ikke kunde ro imot den. Så gikk han på stranden og drog båten med to rep, og jeg tenkte at hvis det kunde gjøres på sjøen, måtte det kunne gjøres i elven også.

Jeg antar man lett kan bli utsatt for uhell hvis en mann ikke forstår hvordan han skal greie båten med de tauene?

A, ja. Der var en gang en herre som fisket i Olden, og hans klepper kunde ikke være med ham ut, så han fikk en annen mann til å holde båten; men han forstod sig ikke på det. Han lot baugen komme for langt ut, og strømmen tok båten tvers over elven og drog ham med sig. Den ville ha dradd ham midt ut i elven, og de hadde begge reist nedover et meget stygt stryk, men herren som fisket, skjønte godt hvordan en båt skulde styres med rep, og han drog kniven sin og skar over baugtauget og båten svingte rundt og kom til land. Denne mannen holdt repet så hårdt at alle fingrene hans var hvitblå, da repet hadde stanset blodet i fingrene hans.

Til dokumentstart

Halsten Muris erindringer. Kapittel XI.

Jeg antar du har fisket i andre elver i Nordfjord foruten dem du har fortalt mig om?

Jeg har fisket i hver eneste elv i Nordfjord som er verd å fiske i. Den første nye elv jeg fisket i efter disse jeg fortalte dig om, var i Nordfjordeid. Jeg var på eksisen der. Det første år var jeg på eksis på Ulven. Det er et lite stykke syd for Bergen, og det næste år var jeg fri igjen, og året derefter var vi på Nordfjordeid.

Hvad tid på året var du der?

Vi var der akkurat en måned. Det var fra midten av juni til omkring midten av juli. Jeg fisket ikke hver kveld; for jeg måtte ha permisjon. Jeg hadde hørt før at der var en stor elv der med laks i, og det var ikke lenge efter jeg kom der at jeg spurte kapteinen om lov til å gå og fiske. Jeg husker meget godt den første kvelden jeg fisket der. Jeg fikk åtte fisker. Jeg tror jeg fikk to lakser. Jeg er sikker på det var en, for det var en stor en jeg gav til kapteinen, og han sa jeg kunde fiske når jeg ville; men jeg måtte be om lov hver gang. Han tillot mig å ta en venn med, og hver natt jeg fisket, fikk jeg lov til å sove til kl. 12 næste morgen. Du ser jeg fisket bare om natten. Vannet var så klart så klart, og det var til ingen nytte å fiske om dagen.

Da tenker jeg du var den første som fisket i den elven?

Der hadde ikke været fisket med flue før, men jeg tenker de hadde fisket med makk.

Vadet du eller fisket du fra båt?

Der var ingen båt, og jeg måtte vade meget, meget dypt på mange steder, næsten op til skuldrene, men jeg hadde i almindelighet en mann til å kleppe fisken. Det var alltid en mann fra Olden som kom ut med mig.

Fikk du mange fisker da du var der?

A, jeg fikk en hel del, men jeg husker ikke hvor mange.Jeg tenker jeg fikk seks eller syv lakser, og resten var mest sjøørret. Jeg gikk aldri langt op i elvene. Jeg tenker nok jeg skulde ha fått mere laks om jeg hadde gått lenger op. Jeg fikk nogen store sjøørreter, adskillige op til 8 eller 10 pund, og jeg husker meget godt jeg fikk en meget stor en, jeg er sikker på den var mellem 11 og 12 pund.

Og fisket du aldri der igjen?

Bare en gang, og det var da jeg var ute med herr Beyer fra Bergen for å se på elven. Jeg tror ikke der blev fisket med flue igjen på mange, mange år. Elven var ansett for å være for klar for fiske, og som du så, er den meget, meget klar. Det er den klareste elv jeg kjenner. Du ser der er meget lite brevann i den, og den kommer ut av et meget stort vann. Hornindalsvannet tenker jeg er omtrent 3 mil langt. Jeg tenker det er bare 12 år siden engelske herrer kom for å fiske der hvert år.

Hvad for en elv var den næste du fisket i, Halsten?

Jeg tror det var i Gloppen. Det var nogen år efter jeg var på Nordfjordeid. Jeg antar det var omkring 1874. Jeg hadde hørt der var en lakseelv der også, så jeg rodde i min båt til Utvik. Derfra gikk jeg tversover fjellene til Breim og fikk en mann til å ro mig nedover vannet, og så gikk jeg til Gloppen.

Bad du om lov til å fiske?

Nei, jeg gikk straks og fisket. Ingen brydde sig om det dengang. Du skunde fiske hvor du vilde. Det er ikke som nu når alle lakseelver er optatt av engelskmenn eller andre, og selv ørret må du ha tillatelse til å fiske somme steder.

Hadde nogen fisket der før?

Ikke med flue, såvidt jeg vet, og jeg tror ikke med makk heller. Der var ingen laksetrappe dengang, og fisken kunde bare komme op med flo sjø til Fosshølen, men folk fikk meget fisk med nøter.

Fikk du meget fisk den første dag?

Jeg fikk 32 ialt, men der var bare en laks, det var, tenker jeg, den første fisk jeg fikk. Jeg fanget den nær fossen og den var ganske rød. Du ser det var sent på året, nær slutten av august. Jeg fikk ikke nogen meget stor sjøørret. Jeg tenker jeg fikk dem op til seks eller syv pund.

Hvad gjorde du da med all denne fisk?

Å, jeg solgte hvad jeg kunde, men det var liten pris. Resten gav jeg bort til bøndene og andre, og jeg fikk mange, mange venner den dagen. Men jeg husker meget, meget godt der var en laks som jeg reiste ti ganger. Du husker den lille øen nedenfor fossen jeg viste dig da vi var der ifjor. Det var just nedenfor øen jeg reiste den. Jeg stod på bredden og kastet ut nedenfor øen, og der reiste jeg den. Jeg husker meget godt vannet var lavt og meget, meget klart, og de fleste av mine fluer var altfor store. Jeg hadde ikke mange fluer da, men jeg forsøkte alle jeg hadde som ikke var for store, og som jeg fortalte dig, jeg reiste den ti ganger, og den rørte ikke fluen en gang.

Well, hadde du noget annet til ham næste dag?

A, jeg hadde mine ting med mig til å lage fluer av, så næste morgen gjorde jeg en flue som var meget mindre, og en av de bønder som eier fisket, kom ut med båten sin, og han rodde mig tvers over til øen, og vi lot båten ligge der. Jeg tenker det var andre eller tredje kastet jeg reiste laksen igjen, og den kom rett op av vannet. Dette gjorde den to eller tre ganger, og jeg siger til bonden at hvis den gjør det igjen, vil jeg rykke til og se om jeg kan krøke den, og alt ved næste kast kommer den igjen, just på samme måten, rett over snøret, og så rykker jeg hårdt til og huker den.

Og hvad hendte så?

Å, den drar avsted som et skudd og den løper opp til fossen på den andre siden av øen, og da den har tatt nesten hele linen ut, ser jeg at jeg ikke kan holde den, og jeg kaster stangen min i elven. Det var en av de stenger jeg hadde gjort selv, og jeg visste den ikke vilde synke, jeg vil-de få den igjen. Vi går så til båten og ror op, og jeg får tak i stangen og finner laksen fremdeles på. Efter en tid går den ned elven, og det ser ut som den er blitt trett, så vi går på land ikke langt fra det sted hvor jeg huket den. Jeg gjorde ikke noget større kast, da jeg hadde en liten krok og svært fine greier og kunde derfor ikke holde den hårdt. Den holder sig midt i elven hele tiden og går stadig nedover. Vi roper så til en mann som vi ser på den andre siden at han skal komme med en båt til, og vi reiser over elven i denne og lander igjen. Men strømmen er meget sterk, og fisken går hele tiden, og så går den over på den andre siden igjen. Vi får atter en båt og ror over elven igjen. Men laksen går fremdeles nedover, og vi går i en fjerde båt og reiser over elven igjen. Der er mange naust langs elven, så der er fullt av båter. Til sist går vi i en femte båt, og denne gang går laksen rett ned i fjorden og vi får den snart der; for den er næsten død.

Og hvor stor var den, Halsten?

Den var bare 15 pund, men det var en stor fisk og ganske rød. Den hadde været meget, meget lenge i elven. Jeg vet den var 15 pund; for jeg solgte den til kjøpmannen. der, og den var 30 merker

Og hvor længe var det før du fikk drept den?

Det var fem timer. Den var krøket i selve sporden, og det var et hul der, så jeg kunde ha stukket tre fingrer i det.Du ser strømmen var meget, meget sterk og jeg hadde slike fine greier. Jeg kunde ikke holde den særlig hårdt, og jeg vilde ikke miste den når jeg hadde hatt den så lenge. A, jeg var meget trett; jeg tror jeg gikk og la mig, og jeg fisket ikke mere den dag.

Var du lenge i Gloppen den gang?

Bare fire dager, og jeg tenker jeg fikk mellem 34 - 40 fisker. Du ser der er bare en høl i Gloppen, og jeg tror jeg fikk det meste av fisken i den hølen den første dagen. Jeg mistet mange også.

Har du aldri været der siden, Halsten?

Ikke for å fiske selv, men jeg gikk over der et år eller to efterpå med en engelsk herre, som fisket i Stryn. Vi var der to eller tre uker, og vi fikk en hel del fisk, og siden tok en av hans venner og leide den,

Til dokumentstart

Halsten Muris erindringer. Kapittel XII.

Når blev den første laksetrapp bygget i Gloppen?.

Jeg husker ikke riktig, Sir, men. jeg tenker det er omtrent 25 år siden. Det var en engelsk herre som fisket der, som tenkte å lage en trappe, og han fikk leiekontrakt for, ti år på hele elven helt op til Eidefossen. Som du vet, Sir, er der mange fine høler deroppe, men han var ikke sikker på om laksen vilde gå trappen, så han forbeholdt sig å si op leien hvis fisken ikke gikk op.

Hvem bygget så trappen?

Det var jeg og Anders, klepperen fra Olden. Vi, laget den året efter, da elven var liten. Som du ,vet, Sir, er der to trapper der, og vi bygget den på Sandane-siden først. (Begge disse trapper viste sig i lengden å være mindre stabile. I 1919 blev der efter fiskeri-inspektør Landmarks tegning laget en trappe som er mineret ut i fjellet og har fungeret utmerket, og forhåpentlig vil den bli. stående til evige tider. Oversetterens bemerkning).

Hadde nogen av dere sett en laksetrappe før?

Nei, men vi visste meget godt hvordan laksen hopper og springer op en elv, og der var bare en lakseteine næsten halvveis op fossen. Det var en meget god teine, så vi visste at fisken forsøkte at gå op på den siden. Den engelske herren hadde kjøpt op alle lakseteiner.

Well, gikk laksen op trappen?

Well, Sir, engelskmannen, kom over for å prøve elven i juni måned samme år. Anders var med ham, og de fisket i to dager; men de så ikke en finne. Men engelskmannen betalte leien for det år og sa op kontrakten, og sa til mig og Anders at vi kunde gå og fiske der når han var reist.

Hvad gjorde dere da?

Det var meget sent da vi kom dit. Jeg tenker det var i september måned, og vi gikk omtrent halvveien op elven og begynte å fiske. Jeg fisket i den første høl, Anders i den andre, jeg i den tredje og Anders i den fjerde høl. og det var ikke før vi kom til den femte at vi så noget. Det var min tur å fiske, og Anders lå i gresset og så på mig. Jeg hadde fisket næsten til enden av hølen og Anders sa: «Det er ingen ting å fiske efter. Der fins ikke fisk i elven. La oss gå hjem». Og jeg sa: «La mig få seks kast til». Jeg husker meget godt at jeg reiste en fisk i femte kastet og fikk den. Det var en sjøørret på omtrent 5 pund, og den var litt mørk i farven. Anders sa det var en stor elveørret, men jeg syntes den var forlite mørk i farven til å være en elveørret. Jeg veddet to flasker øl med Anders at det var en sjøørret.

Well, hvordan avgjorde dere veddemålet?

Efterpå gikk vi lenger op, ja vi gikk helt til Fosshølen under Eidefossen. Vannet var meget lavt og Anders begynte å fiske der. Jeg gikk og fisket i en liten høl litt lenger nede, og vi fikk ut av den hølen en laks og tre griles. Anders innrømmet at han hadde tapt veddemålet. Vi beholdt bare laksen og den ene terten, for vi lovde engelskmannen, at hvis vi fikk nogen laks i den øvre delen av elven, skulde vi ikke ta mange av dem.

Når blev da den andre trappen bygget?

Det var efterpå. Det var en annen herre og hans venn som kom over fra Stryn for å forsøke elven. De fikk en masse fisk i den nedre hølen, ved sjøen, og en av dem tok en leiekontrakt på 20 år. Fisken hadde man ofte sett hoppe, idet den forsøkte å komme op på den andre siden. Denne herren mente det var best å ha en trappe på denne siden også. Derfor blev Anders og jeg satt til å arbeide næste år.

Men elven var for stor for oss. Vi kunde ikke få,den ferdig, og det tok oss tre vårer å gjøre denne trappen ferdig, og vi var mange mann også. Det var en vemmelig jobb, og da vi var ferdig, bygget vi en teine øverst i trappen for å se om laksen gikk op. A, vi brukte en mengde dynamitt også, men vi hadde en mann som var veiarbeider med oss, da vi ikke forstod oss på å bruke den.

Gikk laksen godt op den andre trappen da?

Herren bad klepperen se i teinen hver dag, og de så i den adskillige ganger. Der var ingen ting i den, og så sluttet de å se i den. Men så en dag fant de fem døde lakser i den, og så fikk herren teinen bort.

Når begynte laksen å gå op trappen?

Den kom til elven ganske tidlig i juni måned; men det er meget sjelden man får ngen fisk i den øvre elv før midten av august, og deretter er det bedre fiske i den øvre elv enn i sjøhølen.

Halsten Muris erindringer. Kapittel

Til dokumentstart

Halsten Muris erindringer. Kapittel XIII.

Har du hatt nogen eventyr på fjellene, Halsten?

A, ikke noget som kan kalles slemt, men det var en gang jeg hadde endel bryderi i Olden. Jeg var ute med tre engelske damer, som bodde i Olden. Vi kjørte op til Vassenden i Olden, og så fikk jeg en annen mann til å hjelpe mig å ro båten op vannet, som er omtrent en norsk mil langt. Når man kommer op dalen, ser man toppen av fj ellet mellem Melkevollsbreen og Briksdal. De så fjellet da de gikk der. Det kalles Kattenakken. Så spør de om de kan gå op der og jeg siger det er ikke vanskelig, men meget hardt arbeide. Jeg hadde været der oppe to eller tre ganger. Man sa det var umulig å komme op der, men jeg gikk op først med en ung engelsk herre, og vi fant det ikke vanskelig, men det tar lang tid. Vi var de første som gikk op.

Hvilken vei gikk de op på fjellet?

Da vi nådde enden av dalen, tok vi op til Briksdal og op på den motsatte siden av den man går nu. Vi. gikk over Briksdal gård, da der ingen bro var høiere oppe.

Bestemte damene sig for å gå op der da, Halsten?

A ja, de fortalte mig at de hadde været på flere fjell før.

Når kom dere til Briksdal gård?

Jeg tenker det var kl. 2 og omkring 3 da vi kom til Briksdalsbreen.

Det var temmelig sent til å begynne å klatre op et fjell på- over 5000 fot, Halsten. Sa du dem ikke at det var for sent?

Nei, Sir, du skjønner at jeg skulde ha ekstra betaling for å gå op fjellet. Vi gikk riktig bra til å begynne med; men da vi var omtrent halvveis oppe, hørte jeg en av damerne si til den andre at hun var trett og trodde ikke at hun kunde nå toppen, og da vi hadde gått et stykke til, sa hun at hun vilde sitte ned og hvile, men vi skulde bare gå på. De andre klatret meget godt, og vi kom til toppen mellem 7 og 8 om kvelden. Jeg tenker det var nærmere 8 og vi hadde en meget fin utsikt. Det var en meget fin dag. Vi stanset ikke lenge på toppen, men begynte å gå ned igjen, og så begynte bryderiet. Engelske folk er lik sig selv i det allesammen, at de går meget, meget godt op et fjell, men de kommer meget dårlig ned igjen. Vi gjekka meget langsomt nedover og tilsist nådde vi den andre damen, og hun var meget trett fremdeles. Det er ikke noget vanskelig fjell å gå ned, men det er meget bratt på sine steder, og hun måtte hvile hver tredje eller fjerde minutt, og så mistet hun hodet fullstendig, og jeg begynte å tenke at jeg måtte forlate henne for å hente nogen til å hjelpe mig. Men vi gikk da på, og da vi kom til de bratte stedene, måtte jeg bære henne på ryggen. Vi kunde ikke få henne med på nogen annen måte. Det var heldig hun ikke var tung. Hun var en ganske liten dame, og til slutt nådde vi fotstien.

Hvad tid kunde det være, Halsten?

Jeg tenker det kan ha været omtrent klokken to, men det var tidlig i juli måned, og det var ganske lyst hele natten. Da vi kom til Briksdal gård, stanset vi en time., Vi hadde spist op all vår mat og var blitt sultne. Derfor gikk jeg inn og fikk noget flatbrød og melk, og siden gikk det bedre. Men klokken var 5 ommorgenen før vi kom til båten, og på veien møtte vi mannen som rodde op med mig. Han var blitt redd der var skjedd et uhell, og han kom op for å se, og så fortalte vi hvad vi hadde gjort. Klokken var mellem 9 og 10 om morgenen da vi kom tilbake til hotellet, og jeg var også trett; men det var godt at damen var så liten.

Jeg håper de betalte dig godt?

A ja, de gav mig kr. 15. Jeg så dem ikke mere den dagen. De var på hotellet hele dagen. Jeg tenker de lå og jeg tenker jeg gikk til sengs jeg også. Dagen efter gikk jeg med dem til Loenbreen, og dagen efter førte jeg dem til Faleide, men jeg så dem aldri mere siden.

Du hadde et eventyr på fjellet her i Hyen, hadde du ikke, Halsten?

A, det var mange år efter. Jeg var med Mr. K. og hans svoger. Vi startet fra gården Straume og rodde op vannet til Hope, og så begynte vi å klatre op Fagerlibreen. Det er det samme fjellet som du og fru Hutton gikk op med Torleiv Straume og Simon Hope.

Men det er ingen slem klatring.

Nei, det er temmelig bratt og tar lang tid, men Mr. K.'s svoger han forsøker å klatre op alle de bratte fjellveggene istedetfor å gå rundt dem, og jeg tror det har gjort ham svimmel. Han blir slik at han ikke tør se ned og så mister han hodet fullstendig.

Hvor langt var de kommet da?

A, vi var ikke langt ovenfor tregrensen, det var på den grønne plassen De vet, hvor der er en stor klippe ovenfor lik en bjørn. Så forlot vi ham der, og Mr. K. og jeg vi gikk videre til toppen, og vi kom vel tilbake til (hans svoger. Da han skulde til å gå ned, var han ganske dårlig, og jeg måtte hjelpe ham ned hele veien.

Bar du ham på ryggen også?

Nei, han var for svær og tung til det, men jeg måtte støtte ham hele veien og det tok oss en lang tid.

Hvad tid kom dere så tilbake til Straume?

Det var ikke så svært sent, omtrent klokken tolv, tenker jeg, men vi gikk ut klokken syv om morgenen.

Hadde du nogen andre eventyr på fjellene, Halsten? Nei, ikke å snakke om, men jeg var fører for keiseren i Olden.

Når var det?

Det var den første gang han kom til Norge. Jeg husker meget godt Mr. Beyer hadde sendt bud til mig om å reise og fiske med ham i Førde, men da jeg kom til Florø, fikk jeg telegram fra ham om at han ikke kunde komme; men jeg skulde reise til Førde og fiske for ham. Jeg tenker han ikke kunde komme fordi keiseren var kommet til Norge. Mr. Beyer er tysk konsul i Bergen. Jeg husker ikke hvor lenge jeg hadde fisket i Førde, men jeg vet det var ikke mange dager før jeg fikk telegram fra ham om at jeg skulde reise tilbake til Olden så snart som mulig og være fører for den tyske keiser. Jeg reiste landeveien til Utvik, jeg startet fra Førde tidlig om morgenen og gikk hele dagen og den næste natt, og jeg kom til Utvik omtrent klokken ni om morgenen.

Hvor langt gikk du, Halsten?

Jeg tenker det var omtrent 40 engelske mil, men jeg gikk. Jeg var redd jeg ikke skulde nå fremtil Olden rett tid.

Hvorfor kjørte du ikke?

Mr. Beyer gav mig penger til å kjøre, men jeg visste jeg gikk næsten likeså fort som jeg kjørte, så jeg tenkte det var best å spare pengene. Da jeg kom til Utvik, var jeg så trett at jeg betalte to menn for å ro mig til Olden.

Kom du dit tidsnok?

Ja,jeg kom dit omkring klokken ett, eller to, og keiseren kom ikke der før næste morgen. Der var to andre førere der som var tinget til ham, en fra Stryn og en fra Faleide og de var der begge før jeg kom hjem.

Kom han i sin yacht?

Ja, og Mr. Beyer kom på yachten med keiseren. Det var én meget fin båt, og jeg kom der ombord mange ganger. Det var alltid jeg som tok posten fra land til yachten og fra yachten til land, så jeg gikk ombord mange ganger og fikk se overalt.

Besteg du mange fjell med keiseren?

Nei, slett ikke. Vi hadde meget dårlig vær den gang, og den første dagen regnet det så vi kom ikke ut i det hele tatt, men den andre dagen gikk vi til Briksdal. Der var én mengde kjøretøier for å kjøre op til vannet men keiseren gikk hele veien. Da vi kom til sjøen, måtte vi gå i robåten. Der var ingen dampskib dengang, og jeg gikk med herr Beyer i den første båten. Veien var ikke ganske ferdig ovenfor vannet, så langt som til broen ved Melkevollsbreen, og der var en mengde vogner, men keiseren gikk hele veien. Jeg gikk efter ham, og da han ser jeg går etter og forstår jeg er fører, gir han sig efter og går ved siden av mig. Men jeg synes det går ikke an for mig å gå ved siden av ham, så jeg gir mig efter igjen, men han gir sig efter på ny, og så begynner han å snakke til mig på engelsk, og han snakker til mig akkurat som du eller nogen annen herre, og jeg går ved siden av ham hele veien op til Briksdal.

Gikk dere op til breen?

Nei, ikke helt til breen. Det kom en meget sterk regnskur; men vi gikk langt nok til å se breen. Da vi reiste ned igjen, kjørte keiseren tilbake.

Gjorde dere flere turer? Nei, det var regn hver dag efterpå. De stanset fem dager, men jeg husker jeg fikk betaling for 7 dager. Så du keiseren senere?

Ja. Jeg så ham næste morgen. Der var post eller noget å bringe ut til yachten, og jeg rodde utover i min egen båt. Idet jeg legger til siden, ser jeg keiseren, og han ser også mig og siger: «God morgen. Det er ikke så vått idag som igår». Og så ber han mig komme ombord så lenge jeg vil. Der var en mengde soldater ombord, og jeg hører ham gi en ordre om at jeg kan få være ombord på yachten.

Reiste dere siden til Loen?

Nei, været var slett, og yachten reiste bent fra Olden; men keiseren var ute og fisket i Olden-elven en dag med den engelske herren som hadde elven. Jeg tenker han fikk en grilse. Jeg vet at han mistet en laks.

Har du sett keiseren igjen siden den gang?

Nei, slett ikke. Jeg var borte hver gang han kom til Olden siden, men han hadde ingen førere heller.

Til dokumentstart

Halsten Muris erindringer. Kapittel XIV.

Har du ,aldri holdt hund, Halsten?

A, jeg hadde en hund en gang. Det var en liten rød hund som hette «Kvikk» og han pleide være med mig ut og fiske. Jeg hadde ham her i Hyen to eller tre ganger, og han pleide se på oss hele tiden mens vi fisket. Jeg husker at når Mr. B. huket en fisk, hoppet han omkring og gjødde. Han var så ivrig efter at få fisken tillands. Stundom kunde Mr. P. bli litt ergelig på ham, for hvis han fikk en fisk på, vilde «Kvikk» holde sig tett inn til ham hele tiden og stundom komme i veien for ham. Jeg husker en gang Mr. P. krøket ham i øret ved et uhell og «Kvikk» løp avsted og vi efter ham. Han sprang så fort at han løp hele linen ut og så løp han inn i en aker og kastet røk. «Kvikk» blev borte, og vi så ham ikke på to dager.

Likte han sjøfisket også?

A ja. Han pleide å være med mig i båten, og når jeg fikk en fisk, hoppet han omkring og gjødde og bet dem til de var døde. Men han forstod meget godt at han bare skulde bite dem i hodet. Men han var best når jeg fisket på isen. Jeg pleide hugge to hull og festet linen til en kort stang. Jeg passet det ene hull og «Kvikk» det annet. Når en fisk bet, så «Kvikk» at stangen rørte sig, og så gjødde han til jeg kom og tok fisken. A, han forstod sig meget godt på fiske. Jeg var meget, meget bedrøvet da han døde. Han fikk i sig noget revegift, som var lagt ut.

Jeg antar du fikk storfisk i fjorden?

Ikke så ofte, men jeg husker en gang jeg fikk en riktig stor kveite. Jeg fisket med håndsnøre efter hvitting, og jeg hadde ofte en line ute i andre enden av båten med levende agn på. Jeg festet snøret med en løkke til en kort stang og naar fisken bet, så jeg det på stangen. Jeg husker meget, meget godt at jeg fisket med en liten hvitting, og da bet det. Da jeg tok snøret, kjente jeg det var meget tungt, men jeg trakk for hårdt til, og snøret røk straks nedenfor søkket, så fisken tok kroken og tre favner av snøret. Det var en mann som fisket i en båt like .ved, og jeg fortalte ham at jeg hadde slitt snøret mitt på en stor fisk og han sa det måtte være en kveite. Han sa også at den ofte vil ta pånytt. Jeg sa ingenting, men satte på en torsk, som jeg nettog hadde fått, jeg hadde ingen levende hvitting, og slapp snøret ut igjen og festet det til stangen. Derpå gikk jeg tilbake til min plass i den andre enden av båten. Men før jeg får satt mig ned, hører jeg stangen brekke og ser snøret løpe ut. Denne gang var jeg mere forsiktig, men jeg hadde den på næsten en time før jeg fikk den. Den andre mannen kom over i båten min for å hjelpe mig. Han hadde en svær stor klepp. Da vi har fått fisken bortil, legger vi båten over for at vi lettere skal få den inn; men vi gjør for meget av det, og idet vi trekker den inn, går båten halvfull av vann. Mannen glir og faller, og kveiten kommer over ham. Vi blir gjennemvåte begge to og fisken basker omkring i båten.

Well, jeg antar du gav dig til å øse båten?

Nei, jeg tok kniven og skar et snitt ved sporen, så han skulde få blø ut, og så tok jeg et snøre rundt sporden og festet det i båten før jeg begynte å øse.

Hvor stor var den, Halsten?

Den var tre våger og åtte merker (omkring 60 kg.), og jeg fikk tre daler for den, men det var meget billig. Jeg kunde ha fått meget mere nu. Jeg husker meget godt at mor gav mig en av dalerne og det var den første daleren hun gav mig. Jeg var mellem 15 og 18 år den gang, men jeg forstod mig meget godt på sjøfiske.

Var det den største fisk du har tatt?

Å ja, den største fisk jeg ha fått av all slags fisk; men jeg drepte en sel en gang.

Hvordan greide du det, Halsten?

Jeg rodde ut Hyenfjoden fra Straume til Hestnesøyra, og vi hadde en god medvind så jeg rodde midt efter fjorden, Så blev mine kone redd at vinden skulde bli for sterk,og hun bad mig ro nærmere land. Det var fjære sjø og der er et skjær som ligger tørt når det er fjære. Da vi så kom dit, så jeg en flokk sel på det, men da de så mig, gikk de i sjøen; men to blev tilbake på en stor, flat sten. Så rodde jeg rundt på den andre siden av holmen så de ikke kunde se mig, og så gikk jeg i land. Da jeg ingen ting hadde med mig, tok jeg toften jeg satt på og løp så fort jeg kunde og slo den første av selene så hårdt jeg kunde over snuten med toften. Derpå gikk jeg løs på den andre og drepte den med to slag og snudde mig så mot den første igjen, men den var borte.

Hvad gjorde du med selen?

A, den var ikke meget stor; jeg solgte den på Hestnes-øyra for fire kroner.

Fikk du ikke en oter en gang?

Jeg kleppet tre. Den ene i fjorden og den andre i Loen, men det var en ganske liten en, og hadde jeg bare hatt en annen klepp med mig, kunde jeg ha kleppet moren også, for hun kam svømmende efter den lille. Den største oter jeg fikk var i Stryn. Det var en annen klepper med mig. Vi så denne oteren på den andre siden og satte over en båt. Oteren svømmer op efter strømmen, og jeg legger mig ned på bredden med kleppen langt ut i vannet og ber den andre klepperen varsle mig når han ser oteren komme. Til sist roper han «klar» og i det samme ser jeg oteren svømme under vannet. Jeg klepper den straks; men jeg. kan ikke få gjort det av med 'den. Den biter slik I kleppen og forsøker å bite mig. Der var en engelskmann lenger oppe og så drog jeg oteren efter marken så fort jeg kunde og bad ham finne en stokk og drepe den.

Og hvad gjorde du med den?

Jeg husker vi flådde den; og engelskmannen fikk skinnet, men jeg tror ikke jeg fikk noget for den. Det var en svær oter, den største jeg har sett, og det var godt jeg tok den, for den vilde ha drept en masse fisk og skremt resten slik at den hadde spolert fisket.

Til dokumentstart

Halsten Muris erindringer. Kapittel XV.

Halsten, husker du den gang du kleppet laksen, jeg tok. her med kniven?

Ja, jeg husker det godt. Jeg har kleppet mange fisker på den måten. Den første jeg tok på den måten var i Olden. Den herre som hadde fisket var inne til middag, midt på dagen, og jeg gikk op efter ham utpå eftermiddagen. Jeg fikk høre at han var gått ut. De visste ikke, hvor han var gått, men jeg så at en av ørretstengene var borte, så jeg forstod at han var gått i elven. Jeg gikk ned og fant ham ved elven fiskende efter ørret og ikke i nogen laksehøl, men straks efter fikk han på en laks mellem 15 og 16 pund. Det tok oss lang tid å få den da vi hadde hverken klepp eller håv eller noget i den retning. Jeg tenker det gikk omtrent en time før den blev utkjørt. Så går jeg i vannet og stikker kniven i den nedenfor gjellene og hiver den op på bredden, som jeg gjorde for dig den gang vi glemte kleppen - og jeg husker godt at vi fikk en stor sjøørret samme dagen, og jeg kleppet den også med kniven min.

Jeg tenker du har hatt mange snodige oplevelser under kleppingen?

Ja, jeg har tatt fisken på mange morsomme måter. Jeg husker en gang vi fisket i Stryn at den herren jeg var med fikk en stor fisk. Jeg vet den var over 40 pund. Jeg kleppet den før den var utkjørt og fisken sprellet slik at kleppen gikk av skaftet, og jeg stod tilbake med bare skaftet i hånden. Det var enlang,grunn høl,og det var meget vanskelig å få den nær land, og efter en lang tid blev den mere trett, og herren blev istand til å dra den inn til bredden. Jeg gikk i vannet og hver gang jeg så hodet på den, slo jeg den kraftig med kleppeskaftet, og jeg gjorde det så lenge til jeg fikk drept den.

Det var en annen gang, jeg husker jeg var ute med en herre som fisket i Stryn. Vi fisket i Fosshølen og herren huket en meget stor fisk. Jeg husker ikke hvor stor den var, men jeg er sikker på den var over 40 pund. Elven var meget stor og strømmen var meget sterk, og vi hadde den på en lang tid. Der er en knaus midt uti den og en bakevje bak den og til sist kom fisken inn i denne bakevjen og gikk rundt og rundt, og hver gang den kom opp under knausen, så jeg den i vannskorpen, og jeg kunde ha kleppet den hvis jeg hadde vært der ute. Det holdt på at bli mørkt, så tilslutt gikk jeg ut på knausen. Det var vanskelig å komme der, for vannet gikk mig op til brystet og strømmen var stri. Vannet gikk mig over knærne da jeg stod på knausen, men da laksen kom, kleppet jeg den, og i det samme gjorde den et rykk og jeg falt på ryggen med laksen over mig. Jeg tar kleppen med tennene og får snudd mig rundt, og slik kommer jeg mig tillands med laksen.

Jeg tenker at det meste av ditt fiske blev gjort med flue, Halsten?

Det var bare i førstningen vi fisket med makk, ellers alltid med flue. Av og til kunde herrene fiske med sluk eller skje, hvis elven var meget stor. Jeg hadde aldri sett en reke før for 10 år siden. Det var en bergenser som fisket i Stryn og han skrev til mig og spurte om jeg kunde være med ham. Jeg tror jeg fortalte dig at jeg hadde gitt op å fiske i Stryn fordi doktoren sa det var skadelig for mig å vade i elven. Men jeg skrev og sa at jeg vilde være med i tre eller fire dager, men ikke lenger. Jeg husker vi fisket med flue i en høl, og vi var på en høi sten. Vi så en stor laks gå op fra nedre enden av hølen til grunnere vann ovenfor. Bergenseren kaster en reke over den og får den i første kast. Det var den første gang jeg så en reke. Laksen tar reke meget godt når elven er stor, og særlig i store høler, men jeg syntes det var en skam å fiske med reke. Vi kunde få laksen på flue før, og den tar nok fluen nu som dengang. Kaptein C. fisket aldri med annet enn flue og de engelske herrer som fisket i Stryn da jeg var der, brukte neppe noget annet, og de fikk mange store fisker.

Det er somme, Halsten, som siger at meget store lakser ikke tar fluen?

Det er ikke sant, Sir, jeg vet de første to år jeg fisket i Stryn fisket vi neppe med noget annet, og vi fikk mange, mange store lakser med flue. Jeg fisket aldri med makk i Stryn, og jeg brukte helst flue i Olden. Det var først når jeg hadde sett en laks eller sjøørret komme efter fluen og ikke ta den at jeg brukte makk, og mange ganger fikk jeg en fisk på den måten som jeg ikke kunde fått med flue. Jeg tror ikke jeg har fortalt dig om den fisken jeg mistet i Olden og fikk igjen tre uker efter.

Nei, jeg kan ikke huske det, Halsten. Det må du fortelle mig.

Ja, jeg var ute med en meget gammel engelskmann. Da han var meget gammel, kunde han ikke fiske stort, og i almindelighet fisket jeg for ham. Når fisken blev trett, tok han stangen og jeg kleppen. Han hadde leid begge elvene i Olden og Stryn og jeg husker vi var reist til Olden, men elven var meget stor og grumset. Jeg forsøker på to tre steder, men får ingen ting, og så sier jeg til ham at jeg er bange for det ikke nytter, men hvis han vil tillate mig å prøve med makk, tror jeg at jeg kan få en laks, og han ber mig prøve. Jeg får en liten laks, og så går vi op til en meget god høl, omtrent halvveis oppe i elven, og der får jeg fatt i en svær laks. Fisken går nedover og nedover og det var umulig å holde den, og tilsist går den ut av hølen og jeg kan ikke følge lenger. Det var en meget slem plass. Jeg holder fisken meget hårdt, men den sliter og tar med sig to lengder gått. Ieg tror jeg fikk en laks til den dagen. Vi reiser tilbake til Stryn og vi kommer over til Olden tre eller fire ganger, men jeg husker meget godt vi kom til Olden nøiaktig tre uker efter den dagen jeg mistet den laksen. Elven var stor og grumset som forrige gang. Jeg forsøker fluen; men det går ikke, og engelskmannen ber mig prøve med makk igjen. Jeg fisker flere steder, og da jeg kommer til den hølen hvor jeg mistet laksen, huker jeg den igjen, og denne gang får jeg den. Det var den samme fisken, for der satt den samme kroken i munnen som den tok for tre uker siden. Det var en laks på over 30 pund.

Når fant du på det knepet ditt, Halsten, til å holde en fisk i hølen?

A, det er lenge siden. Jeg husker ikke, men hvis du huker en fisk langt ned i hølen og du vil ha den opover, er det en bra måte å sette spissen av stangen ned i vannet og så gå langsomt opover til øvre ende av hølen. Så begynner du å snelle inn, og det er mange fisker du kan få opover på den måten, men du må ikke snelle før du er kommet frem, for jeg tror at sveivingen på snelle får den til å slåss mere. Naturligvis kan en fisk som du har fått op på den måten gå ned igjen og ut av hølen, men det er den beste måte jeg kjenner til å hindre fisken i å gå ned. Hvis laksen vil gå ned, så går den ned, og hvis du holder en laks, som renner, så sliter den hvadsomhelst. Den er meget, meget sterk, men når den ligger stille, så hold den så hårdt som du kan.

Du har ikke nogen tro på å rykke til når den biter (to «strike» the fisk), har du vel, Halsten?

Ikke i strøm. De rykker selv da, og hvis en laks slår feil på fluen og du rykker den bort fra den, vil den ikke komme igjen. Jeg har sett laksen slå feil på fluen og komme igjen for annen gang på samme kast og ta den, men hvis du rykker den bort efter første slaget, vil den ikke komme igjen i det hele tatt. Hvis du fisker i rolig vann, er det kanskje bedre å rykke, amen den vil ofte rykke sig selv fast i rolig vann også.

Hvad mener du om å dra fluen slik at det ser ut som den hopper i vannet (to «work» the fly) ?

Jeg er sikker på at i sterk strøm er det galt å gjøre det. Hvis du drar fluen for meget, er jeg sikker på du gjør det for vanskelig for fisken å ta den, og det er derfor at så mange herrer reiser fisken og ikke får den. Det er anderledes i rolig vann, men du skal ikke arbeide for meget. Jeg tror ikke du skal bevege toppen av stangen mer enn en eller to fot, men du skal føre stangen mot strømmen hele tiden. Hvis du senker stangspissen i rolig vann, vil snøret bli slakt og fluen vil synke for meget, og hvis du ser en fisk komme langsomt borttil og du trekker fluen bort, er det en feil, men lar du den være, er du næsten sikker på at laksen tar den.

Well, Halsten, jeg er bange for at vi må stoppe nu, hvis du skal få fisket noget i kveld.

La mig bare få fortelle dig en ting fra den tid jeg fisket i Loen. Jeg kunde fiske i Olden eller Stryn når jeg vilde, da jeg hadde lov av kaptein C. eller de andre herrer, som hadde fiskeretten. Jeg hadde lov av en av bøndene i Loen, og jeg pleide gi ham og de andre noget fisk iblandt. men jeg gav dem ikke mange, for jeg vilde ikke at de skulde få greie på hvor meget fisk jeg fikk. Da dampbåten begynte å gå, kunde jeg selge fisk, og solgte for 20 kr. pr. dag. De snakket til mig for det. Jeg sa jeg hadde lov av en bonde, men de sa det var ikke riktig når jeg hadde lov bare av en, at jeg gikk hvorsomhelst over deres jord og tråkket ned deres gras. Jeg gikk hvorsomhelst, stundom på den ene siden av elven og stundom på den andre, men det var fisken de mente og ikke høiet, og der var 13 andre bønder foruten den ene som hadde gitt mig lov. Så begynte jeg å legge båten på den andre siden av elven så de ikke kunde se mig så meget, og når jeg gikk forbi, hadde jeg bare nogen få fisker med mig, ikke mere enn to eller tre og bare små. Jeg fisket opover elven og når jeg var ferdig med en høl, gjemte jeg fisken og tok den når jeg gikk tilbake til båten. Men den gamle herren jeg fortalte dig om, hadde gitt mig et par vadestøvler. Han var en meget stor mann og det var meget store støvler, alt for store til mig. Jeg tok på disse vadestøvler når jeg skulde, til Loen, og når jeg hadde en masse fisk å bære, puttet jeg dem i støvlene. Jeg kunde putte to eller Ire i hvert ben. Jeg hadde fire stundom. Så hadde jeg nogen foran og nogen bak og under armene. Jeg kunde ha 40 pund stundom. Det kunde være 12 fisker. A, jeg må ha sett rar ut når jeg gikk ned igjen til båten.

Til dokumentstart

Halsten Muris erindringer. Kapittel XVI.

Har du fisket i andre elver i Nordfjord, Halsten, foruten disse du har fortalt mig om?

Å, jeg har fisket i Åelven, og Straume- og Hope-elven i Hyen. Jeg fisket opefter elvene så langt fisken kan gå. Jeg har fisket i Førde også, som jeg fortalte dig om, og i Hellesylt. Det er ikke i Nordfjord. Der er også en annen elv, ikke langt fra Hellesylt. Det er Relingen. Det er ikke nogen stor elv, just som Bunnelven i Hellesylt, og den er meget sen også. Den beste tid er i slutten av juli eller august. Der er mange små høler der, og jeg har sett mangen fisk bli drept der også. Jeg fisket ved Kile en gang. Jeg gikk over fra Naustdal til Nordfjordeid, men jeg fikk ikke meget, og der er ingen elv å snakke om i Naustdal.

Når kom du først til Hyen?

Det er så lenge siden at jeg kan ikke huske det. Jeg tror det må være over 30 år siden. Jeg hadde hørt om elven før, og jeg kom dit med nogen engelskmenn som fisket i Stryn. Jeg husker meget godt vi rodde hele veien ut Nordfjord. Jeg tror ikke der var nogen damper på Nordfjord den gang eller kanskje der var en hver fjortende dag. Vi hadde en stor båt med fem mann til å ro. Jeg husker der var ti årer, og det tok oss hele dagen til å komme dit. Vi rodde tilbake den samme vei.

Hvor bodde dere da?

Vi hadde telt med, og vi satte op teltet ved A, men vi fikk ikke meget fisk.

Var dere ikke her på den beste tid?

Å jo, vi var her i juli, men vi fisket ikke meget i elven. Jeg tror ikke vi fikk nogen fisk i elven. Jeg husker den var meget, meget liten. Vi brukte den meste tiden til å dorge i vannet og fikk en del sjøørret på den måten, men ingen laks. Du kjenner Nils, ja han hadde med lakseteine den gang, og jeg husker han fikk en laks og nogen sjøørret i den. Det var en laks. på 20 pund, kanskje mere. Jeg husker meget godt at en dag fikk vi en masse fjellørret. Vi fisket i det øvre vannet, det som er nærmest Ommedal, og vi brukte små ørretfluer. Da vi kom i øvre enden av vannet, begynte vi å få mange fjellørretter. Jeg husker ikke hvor mange vi fikk. Jeg tror det må ha været omkring et hundre. Jeg husker meget, meget godt at det var så mange at jeg ikke kunne bære det altsammen. Jeg måtte gå en gang til for å få det med.

Hvor lenge var dere der?

Jeg tror det var omtrent en uke og vi fisket ikke i Straumevannet eller i Hope-elven i det hele tatt. Vi var i det hele tatt ikke der.

Og når kom du så til Hyen for annen gang?

Det var året efter at jeg hadde sluttet å fiske i Stryn. Jeg husker det meget godt fordi jeg gikk op til Briksdal med Mr. K. Han var en ganske ung mann den gang og vi kom til å snakke om fisking. Han vilde gjerne få fiske et sted, men elven i Olden og Stryn var optatt, og jeg fortalte ham om Hyen og at jeg trodde han kunde få noget fisk der, ørret eller noget annet, så han bestemte sig for å dra dit. Vi kom med dampen den gang, og vi hadde telt også, og det satte vi op ved Straume bro. Jeg husker vi fikk endel sjøørret i brohølen, og vi fikk en eller to sjøørreter i Straumeelven. Vi fisket også i Hope-elven og fikk nogen sjøørreter der.

Fikk dere ingen ting i vannet?

Nei, ikke å snakke om. Du ser vi var der bare en uke, men vi fikk ingen stor fisk. Vi kom. igjen æste år og fikk en hel del fisk den gang, men ingen store, og vi fikk ingen laks.

Når var det du reiste til Ålfoten?

Det var det første året vi kom til Hyen. Der var en masse vann der, men ingen sjøørret eller laks. Jeg husker ikke hvor mange vann vi fisket i. Det var meget vått der. Det var våt, bløt grunn rundt alle vannene og fluene var meget dårlige. Vi fikk en masse ørret, men ingen store før vi satte ut linen om natten. Jeg husker meget godt en natt jeg satte ut en line med seks kroker på og en liten ørret på hver krok, og næste morgen var der seks store ørreter på. Jeg tenker den største var omkring to pund. Den, ene av herrene satte ut et laksesnøre. Det var et ganske nytt snøre. Jeg tror ikke det hadde været brukt. Han skar fjærene og alt av nogen gamle laksefluer, og jeg tenker vi hadde omtrent 30 kroker på, og vi fikk nogen små ørreter fra elven som vi agnet med. Da vi så kom næste morgen for å ta op linen, finner vi at det er fast i bunnen. Den har satt sig fast i nogen gamle trær. Det er mange døde trær på bunnen av vannet. Du kan se dem meget godt. Jeg drar så hårdt som jeg tør og siger så til herren at jeg er redd linen skal ryke. Han siger: «Dra så hårdt du kan.Det er ett nytt snøre og du kan ikke slite det av. Så gir jeg ham linen, og han drar meget hårdt og sliter den med en gang så vi mister flere favner av linen.Så finer vi en furutopp og fester linen til den og binder en sten på og drar det efter bunnen. Jeg har fått mange sjøliner op på denne måten. Snart er furutoppen fast i linen eller noget annet, og slutten på det hele var at vi mistet den andre delen av snøret også. Vi mistet alt og vi fikk ingen ørret heller.

Når var din næste tur til Hyen?

Det kunde være nogen år etterpå. Jeg hadde været oppe på fjellet med to engelskmenn. De var i armeen tror jeg. De var oberster. De snakket med mig om fisking og jeg lovde å bli med dem til Hyen. Vi reiste med "dampen 'til Hestnesøyra, og der gikk jeg efter en båt for å ro inn. Så finner jeg en annen engelskmann der med sin kone og de vil også til Hyen. Det var dr. H., og jeg går bort til ham og siger at Vi skal til Hyen. Vi bestemmer oss for å reise sammen. Jeg tror vi var der i flere dager, og vi fisket over alt i Åelve og i Hopeelven også. Vi fikk en hel del sjørret, men ingen laks. Vi bodde på Å dengang hos Ole Eriksen. Vi gikk over fjellet ved Eimhjellenvannet og Kroksvannet og de andre sjøene der, men dr. H. fikk en masse se ørret i elven ved Kroksvannet, så vi stanset der i to døgn og sov i naustet. Så gikk vi til Eikefjord og Florø, og engelskmannen tok dampen til Bergen der,men før han reiste, bad dr. H. mig forsøke å få en leiekontrakt på Åelven. Han vilde komme igjen året efter og ordne alt.

Well, kom han tilbake?

Ja, han kom næste år, og han blev i fem uker og fikk en masse sjøørret og nogen få lakser og jeg fikk en leiekontrakt for ham. Åelven har været bortleid bestandig siden.

Og du tror at fisket er så godt nu som det pleide være?

Jeg tror det er bedre. Du ser der er ingen lakseteine nu, og der er ingen garn ved elveosen. Jeg er sikker på at der er mere laks nu enn det var før. Men det kan også være at vi nu forstår oss bedre på å ta den. Jeg er sikker på at de fluene vi brukte før var altfor store. Elvene i Olden og Stryn var meget større, og vannet der er meget mere grumset på grunn av breene, og jeg hadde alltid været vant til store fluer. Jeg ,er sikker på at de minste fluer vi brukte var større enn de største du nogengang bruker. Du ser vannet er så uhyre klart her tidlig på året, næsten så klart som i Nordfjordeid.

Og du har været på fiske i Hyen hvert år siden.

Ja, hvert år, men stundom har jeg ikke været her i sesongen, da jeg har måttet reise på fiske til Hellesylt og Relingen.

Well, Halsten, jeg håper du vil bli istand til å komme her i mange år, og jeg håper også at jeg må bli istand til å komme meste år og mange år efterpå.

Til dokumentstart

Litt om sjøørretfiske i Norge.

Noget av det mest charmerende ved Norge er at en stor del av dette vakre land såvidt har undgått det som vi liker å kalle civilisasjon. Skjønt nogen av de mere berømte «utsikter» er overrent av turister og «Midnight Sunners» som bringer bråk og simpelhet med sig hvor de går, er der mange yndige steder mer eller mindre bortgjemt, hvor uhyre hoteller med tyske opvartere ikke finnes. Hvis du vil ta en lokalrute fra Bergen til fjordene nordpå og stige av ved en sidefjord, som stikker av fra hovedleden, er du sikker på å finne ro og fred i skjønne omgivelser og hvis du er heldig, en prektig fossende liten elv full av laks og sjøørret som venter på å bli fanget.

Ved et tilfelle fikk jeg ifjor høre om et sådant sted, og da damperen hadde anbragt oss på bryggen samt vårt tilbehhør og vi så den dampe avsted til Bergen igjen, følte vi at vi endelig hadde rystet civilisasjonens plager av oss. Vår tjener og gode venn, Halsten Muri, hadde sluttet sig til oss lenger ute i fjorden, og jeg må si nogen ord om hans mange gode egenskaper. Han er fulle seks fot høi og -skjønt over seksti år - er han så lettvint som en gjet og alltid oplagt og virksom og istand til å gjøre hvadsomhelst, fra det å slå en knute eller binde en flue til det å lappe ens sko. Hans engelsk er utmerket, for hver sesong i det siste halvhundre år har han været tjener hos de engelske fiskere. Skjønt han som mange av sine landsmenn har den vanlige forestilling at engelskmannens lommer er stappet av gull, er han dog istand til å sette pris på enhver liten påskjønnelse og den første til å protestere hvis nogen betaler ham for meget. Halvparten av fornøielsen ved å reise i Norge består deri, at man der treffer folk så enkle og ærlige som Gud mente de skulde være, og ikke alltid pi utkikk efter den beste måten til å ødelegge egypterne.

Efter en halv times ,fohandlinger med nogen gamle verdige herrer, fikk vi leid en båt, og vår bagasje var snart anbragt mellem toftene, og vi tok ut på en to timers rotur til bunnen av fjorden. Til dem som bare kjenner Norge fra dekket av en damper, kan jeg ikke gi noget bedre råd enn å ta en robåt til en forandring. Jeg skal ikke utgyde mig om de norske fjorders vidunderligheter, men en ting kan man være sikker på, og det er, at deres alvor og næsten knusende velde får man ikke det rette inntrykk av før man befarer dem i en liten båt, og da kan man næsten ønske at dampere og skravlende turister aldri hadde været opfunnet.

De snille, gamle gubber som rodde vår båt, holdt gående en jevn mumler av en samtale sig imellem og hvilte nu og da på årene når samtalen blev særlig interessant. Men vi hadde nu latt civilisasjonen bak oss. Tiden hadde ikke lenger nogen betydning, og vi ergret oss ikke lenger over den langsomme fart.

I dagliglivets strev og hast tenker jeg ofte på denne fredelige reise og ser fremad til en mulig gjentagelse av den. Av og til kunde noget særlig morsomt bli fortalt og bestefaren i flokken kunde sette i den mest frydefulle skoggerlatter nogen kan tenke sig. Da vi kom halvveis,hørte vi lyden av et skudd, hvis ekko blev gjentatt flere ganger av fjellene omkring, og en liten båt med et veldig tysk flagg akter stakk frem bakom et nes. Et smil spredte sig over ansiktene på vårt mannskap, og vi blev underrettet om at dette var den gale tyske doktoren som var kommet her for å gå på jakt. Gal var han muligens; men en muntrere, vennligere fyr kunde man - som vi senere fant ut' - neppe ønske sig, og han hadde øiensynlig funnet veien til de innfødtes hjerter. Jeg har hørt engelskmenn snakke dårligt tysk og jeg har hørt tyskere snakke dårlig fransk, men hverken før eller siden har jeg hørt noget som kan lignes med den ustanselige strøm av skrekkelig norsk som vår tyske venn kunde frembringe. Hvor dan han greide å gjøre sig forstått, kunde jeg aldri finn ut, men ikke en eneste gang hørte jeg ham studere på et ord; hvis han ikke kjente det norske ord og det tyske uttrykk ikke passet, kvidde han sig ikke for å kjøre inn et engelsk ord istedet.

Det skudd vi hørte, var efter en sel som han var kommet på. Han forsøkte å undskylde sig med å si at vår båt hadde skremt den, en påstand som blev mottatt med almindelig munterhet av vårt mannskap. Doktoren hadde øiensynlig opnådd å bli grendens faste muntrasjonsråd og hadde bare å åpne munnen for at latteren skulde begynne. Vi lovde å avlegge ham en visitt så snart vi hadde funnet vårt bestemmelsessted, og så fortsatte vår langsomme reise over fjordens stille flate. Idet vi svinget om et nes, plumpet plutselig en stor, rund kropp og en mindre i vannet fra stranden like ved oss og et minutt eller så efter dukket hodene av to seler op, omtrent 50 meter fra oss, en mor og hennes barn. Det var smukt å se hvordan den gamle dame bestrebte sig for å trekke sin lille bort fra vår vei. Vi var glad over at vi kom der før doktoren. Efter to timers roing nådde vi vår reises mål, og jublet over at der ikke vilde komme nogen damper på en uke, at der ingen vei var, annet enn en liten stubb som endte blindt at der ikke var noget hotell, og følgelig heller ingen turister, og at vi altså skulde ha dette deilige sted for oss selv nogen dager. Det eneste tegn på civilisasjon var telefonen, som forresten er meget bedre organisert enn hos oss, for det er ikke en eneste by, stor eller liten, og neppe en eneste landsby, hvor liten den enn kan være, hvorfra du ikke kan telefonere til hvilkensomhelst del av Norge, fra Oslo til Nordkapp. Vår landsby bestod av en kirke, en butikk, skolen, to eller tre små hus og en stor gård, hvilken siste skulde være vårt hjem i de nærmeste dager. Gårdbruker Straume var nede ved stranden og møtte oss med en liten kraftig fjordhest og en slede til å kjøre bagasjen på, Efter å ha betalt de gamle herrer med hvem vi hadde sluttet et inderlig vennskap, fulgte vi vår primitive bagasjebefordring på en høist nødtørftig vei op til gården. Jeg må tilstå at det var med en viss skjelven at jeg nærmet mig gården. A bo på` norske hoteller er komfortabelt nok, når man engang er blitt vant med sengenes korthet og til å høre sine naboers samtaler i de tilstøtende rum gjennem de tynne vegger. Men jeg var meget tvilende med hensyn til hvad slags bekvemmeligheter man kunde finne på en bondegård. Aldri er jeg blitt så behagelig overrasket. i Vårt spiseværelse var et prektig, stort, luftig rum med vegger og tak av furutre, og rene, hvite, gardiner. Dagligværelset var næsten like stort og åpnet sig mot en veranda med en prektig utsikt, hvor man kunde sitte og dovne sig i eftermiddagssolen, og soveværelsene var bedre enn noget vi hadde sett i Norge. Fru Straume var en prektig, flittig kone, og vi blev inntatt i henne med en gang da hun møtte oss på terskelen med sine to døtre med vennlige hender utstrakt til hilsen: «Velkommen, velkommen, velkommen», og så fulgte en strøm på norsk, som vi ikke forstod annet av enn at hun var glad over å se oss. Halsten var naturligvis en gammel venn, og jeg tror at det at vi kom til gården under hans vinger, skaffet oss dette hjertelige velkommen.

Så skulde vi ha te, og mens den blev laget, blev stengene tatt frem og fortømmene lagt i bløt, og Halsten og jeg var snart fordypet i fluebokens mysterier. Åk, elven var blitt liten, vannet var meget klart og de fleste av fluene var for store, og de som var små nok, hadde øiekroker. Man kan vanskelig forestille sig den ringeakt Halsten næret for metalløie på anglene. Intet annet enn en god løkke av gått vilde han vite av for laks- og ørretfluer. Vi tok op og op igjen de gamle argumenter, og til slutt lettet jeg hans sinn ved å love at nærte dag skulde jeg lage en flue med en skikkelig gåttløkke. Efter teen, som vi skyndte oss med - for kvelden, den beste tid på. døgnet, var allerede nær - drog vi ned til elven. Først nogen hundre meter mellem akrer av bølgende bygg, så over en skrøpelig bro over en liten elv just der hvor denne løp ut av en henrivende liten sjø, og hvor vi stanset nogen minutter for å beundre den praktfulle utsikt og for å se på nogen nydelige sjøørretter som lå på grunnene nettop der hvor strømmen begynte, og så videre, for dette var ikke vårt fiske. Vår vei førte oss over en liten fjellknaus, bevokset med bjerketrær, ned til en arm av fjorden,som vi satte over i en liten båt.

På den andre siden landet vi i en eng, leilighetsvis oversvømmet av sjøen, men nu stedet for tallrike unge østersfangere, måker og sniper, hvis engstelige mødre fløk omkring og skjelte oss ut for vår inntrenger. Nogen få hundre meter videre bragte oss til Brohølen, hølen i elven. Jeg kan ikke tenke mig en mere ideell høl for sjøørret. Omtrent 100 meter lang og 50 meter bred, med rolig glidende vann og dog strømsterk nok til at fluen går godt, næsten hver flekk av den kan fiskes og overalt står der fisk. Best av alt er at den kan fiskes fra begge bredder og fra broen også, og vading er ikke påkrevd. Det er det verste ved laks- og sjøørretfisket at man må vade så meget for å nå fisken. Men la oss gå til arbeidet.

Fortømmene var nu passelig bløte og en liten Yacht Scot blev satt på, og så var vi ferdig. Er der noget som kan lignes med det første kast over en god høl, hvor du aldri har fisket før og som du vet er full av fisk? Det er en følelse hvor håp og angst og nervøsitet er forenet, og det er vanskelig å si hvad som dominerer. Efter et prøvekast eller to for å få ut snøret og venne sig til den 14 fots stang som ikke har været prøvd på flere år, kunde man endelig gå til arbeidet, og før fluen har været i vannet et halv minutt, sees en umiskjennelig boblen i vannet, men ak, altfor megen øvelse i almindelig ørretfiske er den rene fordervelse for den som skal fiske laks eller sjøørret. Jeg hadde nappet for tidlig. Et kast til og næsten umiddelbart efter en ny boblen og denne gang var den der. Som en pil fra buen skar han tvers over hølen på mindre tid enn det tar å skrive det ned, og op kom en sølvblank gjenstand, næsten' en meter lang og mit hjerte begynte å banke sterkt. Så en rasende sveiving inn, som bare blev fulgt av et nytt rasende renn, som øieblikkelig måtte møtes av en senkning av stangspissen, og så gleden når stangen atter heves og man føler den behagelige rykking. Op og ned i hølen og gang på gang op av vannet sprang ørreten, og jeg blev mer og mer engstelig for at den forholdsvis lille krok skulde slippe taket. Så bar det jevnt nedover hølen igjen og nu kom spørsmålet: Kan vi holde den? For nedenfor var der et stritt stryk 'pa 200 meter eller mer. Alt blev forsøkt, men forgjeves. Nedover vilde den, og nedover gikk den. Jeg måtte følge så fort jeg bare kunde i fullt løp over en smal ,klopp over en, sideelv, og tilsist fløt den op i det rolige vann i fjorden. Nettet var snart under den, og jeg hadde fanget min første norske sjøørret, en fin fyr på 4-5 pund. Den var ganske fersk fra sjøen med sjølus på sig enda, og man kan tenke sig den tilfredshet hvormed jeg beundret dens ennu tungt åndende kropp Nådestøtet var snart besørget og så fulgte fredspipen.

Men Halsten vilde ikke tillate nogen dovenskap, og jeg var snart tilbake ved øvre enden av hølen igjen, og efter et eller to mislykte slag, hadde jeg snart en ny fisk på. Denne gang en liten livlig grilse på 3 pund, som vi greide ta i hølen. Jeg har erfaret, og jeg tror det i almindelighet er riktig, at når sjøørreten blir huket, vil den helst nedover, medens laksen i almindelighet forsøker å gå opover.

Jeg vil ikke si hvor mange fisker som slo efter fluen den kvelden eller hvor mange jeg huket og ikke fikk. Der er dager da man ikke kan gjøre nogenting riktig, og jeg er bange for at min venn Halsten fikk en dårlig mening om min dyktighet som fisker. Skjønt når man fisker med krok nr. 6, er man nødt til å miste mange fisker. En annen gang vil jeg ha en god forsyning av små dobbeltkroker med mig, for i Norge er det næsten umulig å få kjøpt noget i retning av virkelig gode fiskegreier. Vi begynte å fiske kl. 6.30, og til kl. 8.30 hadde jeg fått 6 grilse og 1 sjøørret og var trett og bad Halsten fiske. «Vil ikke fruen fiske, Sir?» Jeg er bange for hun neppe kan greie stangen», svarte jeg. «Men hun kan fiske meget godt fra broen», og så begynte hun, slapp ut en 12 meter av snøret og langsomt spaserende over broen «worked» hun fluen over hølen, og da hun kom til den andre siden, slapp hun ut nogen favner til og gikk tilbake igjen. Det var en behagelig lett måte å fiske på, og meget effektiv, for så fikk hun på en god fisk, så livlig og sterk som den første vi tok. Så snart som mulig kom hun av broen og kom på mere like fot med den, men det varte ikke lenge før hun også hadde å følge den ned til sjøen langs elven, hvor den tilfredse Halsten nettog kom. Atter en fisk på 4-5 pund. Min kone er som regel ingen ivrig fisker, men her kom hennes blod i kok og det varte til kl. for hun tillot oss å gå hjem med en sekk med 9 grilse og 1 sjøørret som veide tikammen 27 pund, og hvorav 3 var hennes. 1/2 11 høres sent ut, men Norge i juni og juli er tiden fra 9 til 11 den behageligste tid av dagen, og selvfølgelig er det i klart vann den beste fisketid, for når solen skinner, skremmer du bare fisken og skjemmer ut plassen ved å fiske om dagen. Det var et temmelig trett, men lykkelig følge som vendte tilbake til gården kl. 11 og efter aftensmaten var vi alle rede til å gå til sengs, da vi hadde været oppe siden kl. 6 om morgenen.

Jeg tror ingen kan sette sådan pris på en ferie som en hårdt arbeidende forretningsmann. Å tørne ut til et bad i en delig sjø like ved huset, derpå tilbake til frokost som nytes i ro og mak, så ut av døren ut i solskinnet hvor man tenner sin pipe, fri for alle tanker på aviser, svingninger i bomullspriser og togtider, dette er efter mitt sinn toppunktet av lykksalighet. Hvor ofte har jeg ikke misundt innbyggerne i disse lykkelige land hvor tiden ingen rolle spiler og enhver i ro og mak gjør hvad han ønsker å gjøre, og til den tid som passer ham best. Når du engang har opdaget at det ikke duer å forhaste sig i Norge, vil du komme bedre ut av det med folk der og virkelig nyte din ferie. Men blandt alle gleder giv mig den efter frokost i tred røkte pipe, særlig i de skjønne omgivelser i dette nordlige land.

Da himler var skyfri og solen varm og det ikke kunde være tale om å fiske, bestemte vi oss til å besøke doktoren, og rodde over vannet til den lille landsby ved andre enden av det. Man sa oss at han var ute og fisket, og vi spaserte op langs elven og opdaget ham tilslutt dinglende i en ytterst farlig utseende stilling på toppen av en liten fjellhammer på den andre siden av elven, hvor han arbeidet med sin flue i strømmen nedenfor. Tydeligvis lå det ikke for ham å kaste med en fluestang, og da fisken var på motsatte siden, var dette hans eneste måte å nå den. Jeg tror ikke det ennu var lykkes ham å fange en laks, heller ikke så han ut til å kunne greie det nogengang. Da han fikk øie på oss, skred han ned og kom hen til oss over en bro lenger nede, fulgt av sin trofaste tjener Jakob. Stakkars Jakob, det var ingen lett jobb han hadde. Som mange andre fremmede kunde doktoren ikke få sove godt i Norge, og ofte stod han op og vekket Jakob kl. 5 om morgenen for å dra ut på fiske, selvom de ikke hadde gått til sengs før kl. 12 eller 1 kvelden før, dødstrette efter en lang tur over fjell og breer på jakt efter en bjørn eller en elg. Så lenge vi var der, blev Jakob sendt ned over sjøen hver morgen - en tur på tre kilometer frem og altså tre kilometer tilbake - med en present til min hustru, enten en bukett av en eller annen blomst eller ved leilighet et halvt kje; for fersk mat var en delikatesse. Man kunde ikke annet enn være takknemlig for disse høflige opmerksomheter, men allikevel, en takknemlighet mot hans hårdt arbeidende tjener. Det er bemerkelsesverdig hvordan så mange tyske kun tar lite hensyn til sine undergivne, men jeg må si det om denne doktoren at jeg antar han aldri la merke til hvor utslitt den stakkars fyren var, - ihvertfall vet jeg at han betalte ham godt. Stakkars Jakob. Jeg er redd han blev bare skyggen igjen -før sesongen var over.

Da doktoren var lens for proviant, blev det til at han skulde bli med oss tilbake til middag, og vi bestemte oss for å dorge ned over sjøen, hvor han hadde leid fisket. Dorging er ikke efter min smak, men på en varm dag og i skjønne omgivelser, er det bedre enn intet fiske i det hele tatt. Jeg fikk en sjøørret på 4 pund og mistet to andre; :nen doktoren fikk en meget fin fiskpå 6 pund. Hans oprømthet var høist fornøielig da det var den første store fisk han nogensinne hadde fått. Det er unødvendig å si,at han brukte lang tid til å leke med len, og da den endelig var tatt inn, vilde han ha oss med tilbake for å feire begivenheten med en flaske champagne. Det krevde en hel del å få overbevist ham om at det var bedre å fortsette og få sig middag. Doktoren blev rent disperat efter å dorge siden, for der gikk neppe en dag uten at han skrapet den sjøen med phantom, devan eller minnow, rundt og rundt og tvers over flere ganger om dagen, og skjemte ut fisket sitt; for der er ingen tvil om at i et krystallklart vann i en liten sjø kan du skremme fisken ved å dorge for meget. Om kvelden gikk vi over til vår elv, og ovendte tilbake med 9 grilse og sjøørret på tilsammen 21 pund, og vi sendte doktoren hjem meget fornøiet med sig selv og med et halvt dusin fluer, da han hadde mistet alle sine egne. Efter å ha sett resultatet av våre anstrengelser med fluen, vilde han i fremtiden ofre sig for fluefisket.

Den næste dag gikk vi til vårt eget vann og dorget, men med stort hell, to gode fisker på 4,5 pund hver, og aftenen blev atter tilbragt ved elven, som blev fisket fra øverst til nederst. To fisker hadde jeg meget strev med, for de greide å få snøret flere ganger rundt kroppen, så man hadde absolutt intet herredømme over dem. Den beste fisken var en grilse, fersk fra sjøen, og den satte sig det i hodet at den skulde gå ned til et sted hvor jeg ikke kunde følge den; men Halsten tok stangen og jumpet ut i vannet til midt på livet og tok fisken nedover det verste stedet.

Det vilde bare bli trettende å gi en beretning om hver dags fangst. Været var strålende; men uheldigvis blev fangst mindre og mindre og vannet klarere for hver dag, og fisken bet dårligere og dårligere bade på flue og sluk. Jeg måtte bruke den fineste gått og de minste kroker med den følge at mange fine fisker gikk tapt. Uheldigvis var jeg også litt forsent ute for den store fisken, for den største sjøørreten var allerede kommet op og småørreten begynte å gå, men jeg sluttet en lørdag aften med en fin. sjøørret på 6 pund, den største jeg fikk, på en lys rødvinsfarvet flue av eget fabrikat. Den beste dag jeg hadde med hensyn til antallet, var den første dagen. - en fisk på 27 pund - men en aften hadde jeg bedre gjennemsnitt, fem som veide 20 pund. Når den store ørreten går, skulde gjennemsnittet være over 5 pund, efter hvad jeg hørte av en ung skottlender som hadde fisket i elven 14 dager tidligere. Sport er som alt annet relativt og hvis du fisker med en lett stang, lett gått og små fluer, er et gjennemsnitt av 3 pund godt nok, særlig når man har godt vær og herlige omgivelser. Uten tvil vilde vi ha fått større og mere fisk hvis vi hadde drevet mere på med dorging, men hvem vil dorge når man kan ta den på flue?

Ingen av oss var bedrøvet over at det blev søndag, så vi kunde ha en dags hvile. Til vår forbauselse så, vi efter frokost en mengde båter stevne inn fjorden, og da. vi spurte hvad det skulde bety, blev det fortalt at gudstjeneste holdtes her en gang for måneden og nu var det kirkesøndag her. Søndagen er på slike ensomme steder dagen for all selskapelighet, og båt efter båt kom både fra innsjøen og fra småstedene langs fjorden. Man samlet sig i grupper rundt kirken før gudstjenesten begynte, og alle begivenheter i den siste måned, all sladder og alle skandaler fra nabolaget blev ivrig drøftet. Vi var også gjenstand for stor interesse, og mange av bøndene kom bort for å takke oss for den fisk vi hadde gitt dem, for vi kunne umulig spise alt som vi fisket. Blandt andre var også de snilde gamle karene kommet som hadde rodd oss inn fjorden, og vi var alle meget fornøid over å møtes, og få en prat utenfor kirken. Vi gikk temmelig sent inn og blev av klokkeren vist frem til hedersplassen i koret. Dette var en opmerksomhet som vi godt kunde ha gitt avkall på; for det gjorde det vanskelig for os å gå igjen før gudstjenesten var over uten å vekke anstøt. Vi klarte en times preken og syngen og likeså en cermoni på en time, men da Halsten fortalte oss at gudstjenesten sannsynligvis vilde vare nok en time, var vår tålmodighet forbi. Da vi så nogen andre rørte på sig, gikk vi ut så ubemerket som mulig. Allikevel var det en oplevelse jeg gjerne skulde ha om igjen, ti denne forsamlings andakt måtte gjøre inntrykk på en. Det var mest gamle menn og kvinner med ansikter som var furet og merket av årenes strev. Jeg er bange for at mange av de beste blandt ungdommen i Norge må emigrere, da landet er for fattig til å underholde dem alle. Nogen av dem kommer nok tilbake igjen, men du kan neppe finne en eneste familie i Norge som ikke har sagt farvel for alltid til nogen av sine kjæreste og nærmeste. Halsten selv har to døtre som er gifte og bor i nærheten av Chicago, og det var meget fornøieligt å høre om en overraskende reise han hadde gjort til Amerika for å besøke dem. Det var temmelig godt gjort av en simpel bondemann, og jeg kan godt forestille mig hans følelser da han steg ut av toget i den fjerne amerikanske by, ventet av ingen og møtt av ingen. Ved et rent tilfelle var næsten den første person han møtte en landsmann fra hans egen hjembygd, som hadde reist til Amerika for flere år siden.

Tross gudstjenestens lengde og vanskeligheten ved å forstå ordene, var den ikke fri for småting som gjorde inntrykk på oss. Da kirken var overfylt, var der adskillige kvinner og barn som måtte sitte på trappetrinnene og på knefallet rundt alteret. Stakkars små rundkinnede vesener, det var temmelig stritt å ha strømper og sko på og sitte stille så lenge i en støvet kirke, istedenfor å springe omkring barbent og leke gjemsel og klatre i trærne og vade omkring på grunnene i det solvarme vannet. Forskjellige små melkeflasker og småkaker blev lønligst mulig tatt frem som det eneste middel til å holde dem rolige. Av ikke minst interesse var en ung mor med sitt barn, som var med for å bæres til dåpen efterpå. Det lå i en slags bærbar vugge eller boks, som var godt innhyllet i et langt ullklæde, så det så ut som et litet mumiebarn. Nu, et barn på nogen uker kan ikke holde sig i to timer uten mat, og der var mange utpakninger, først av det ytre dekke, derpå av de mange indre lag, for den lille som høilydt protestene mot sådan behandling, kom frem i lyset, så fulgte en lydelig smatting og efterpå ro.

Mandag morgen frembrøt, mørk og skyet, drivende regn og tåke som lå næsten helt ned til sjøen. Mitt bad i vannet blev utført så hurtig som mulig, og da jeg kom tilbake, bad jeg Marie ikke skynde sig med frokosten. Dette var en feil; for jeg hadde gradvis lært henne op til å forstå at et kvarter efter at jeg var kommet tilbake fra badet var jeg ferdig til å spise frokost. Men jeg nyttet tiden til å lage en hel del fluer, og da solen denne morgen var skjult av mørke, rullende skyer, drog vi bent til elven og med en av fluene hadde jeg før kl. 11 fanget 5 sjøørreter på 14 pd. Merkelig nok var dette alt jeg fikk, og siden var der ikke et napp å få på fluen eller på sluken, da vi i fortvilelse tok tIl å dorge i vannet. Jeg har ofte bemerket at når skodden ligger langt ned i liene, er sjøørreten sen å bite. Jeg tror Marie var den eneste som gledet sig; for vi spiste til aftens den kveld kl. 9. Dette måltid hadde været nokså variabelt, stundom kl. 9.30 og stundom kl. 10 og en gang så sent som kl. 12. Hun var en vidunderlig kokke, for samme hvad tid vi kom, på det knappe kvarter som det tok oss å få av oss støvlene og vaske oss, 'hadde hun en rykende varm aftensmat ferdig til oss.

Det var meget trist den næste morgen, vår siste dag, å finne regnet striere enn nogensinne, og skodden hvilende helt ned på sjøen. Da vi kom til elven, fant vi den, i næsten full flom og i den første og neste time blev Brohølen trukket blank. Bankhølen blev fisket uten resultat, Snehølen likeså, et eller to kast blev gjort på måfå, flere steder uten at vi så noget som lignet fisk. Da vi hadde fisket hver flekk av nyhølen uten et slag, så det ut til å være håpløst altsammen. Vi kom til vannet og fant at det blåste så sjøen gikk ganske langt deroppe, men vi hadde ikke dorget i fem minutter før vi fikk en sprek sjøørret på 3 pund. «De holder sig ikke i elven idag, Sir, men går bent op i vannet», sa Halsten, og da fisken var tatt inn, hadde jeg snart begge stengene i arbeide igjen. Vi hadde ikke rodd 20 meter før der var et nytt napp, og jeg gav den andre stangen til Halsten, mens jeg tok mig av den fisken. Da jeg fant at det bare var en liten en, begynte jeg å trekke snøret gjennem ringene for å spare tid. «Vær snar, Sir, der er fisk på den andre stangen også, og det er en diger en», ropte Halsten. Så snart jeg fikk inn den lille fisken, som var under et pund, tok jeg stangen fra ham, og i samme øieblikk tok fisken ut en femti meter.Det var sikkerlig en laks. Efter at jeg hadde fått inn litt,tok den nytt og lenger renn, og jeg begynte å skjelve for at der skulde bli for kort snøre. Halsten rodde efter så fort han kunne mot vind og bølger, og da vi hadde fått det meste av snøret inn, så vi den gjøre et veldig slag av sporden, som for min ophissede fantasi syntes å være en meter bred. Så kom et nytt renn, og ned gikk den til bunnen av vannet. Jeg hadde en stri kamp med den i et godt kvarter, men for den saks skyld kunde jeg gjerne hatt kroken i et fjell; for nu stod den hoggende fast. Et rykk til og snøret kom tilbake midt i ansiktet på mig. Da jeg snellet inn, fant jeg at ikke bare hadde den lille skjeen gått, men fortommen og 30 meter av snøret også. Hvad som var foregått kan jeg ikke si. Jeg mente snøret var blitt skåret over av en skarp sten, men Halsten var sikker på at jeg hadde holdt for hårdt.

«Du skal aldri holde en laks, Sir, når den renner. Den er så sterk at den sliter hvadsomhelst».

«Jeg er sikker på at jeg ikke holdt for sterkt, Halsten».

«Jeg skulde ønske jeg aldri hadde gitt dig stangen, Sir».

«Well, blås i det, Halsten. Du gav mig stangen og nok om det».

Vi rodde tillands for å sette en skje på snøret, og jeg er bange for at den gamle gubben var meget fortørnet. Ærlig talt brydde jeg mig ikke så meget om det,skjønt det var nedslående å miste den første og eneste, laks vi hadde sett, men jeg bryr mig ikke så meget om å miste fisk på dorgen som på flue. Det er alltid vanskelig å angi størrelsen på den fisken man mister, men dette var sikkerlig en svær kar, sannsynligvis mellem 20 og 30 pund. Vi var temmelig gretne og tause efter dette uhell.

Vi arbeidet oss langsomt opover vannet igjen og fikk en sjøørret på 4-5 pund, og nu rodde vi på en strekning hvor jeg aldri hadde hatt hell med mig før. På midten smalner vannet og på det trangeste er det 100 m. langt tvert over.Der er litt strøm i det vannet, for den øvre del løper ut i den nedre. Det må naturligvis fiskes fra båt. Jeg satte på en passelig stor Blue Doktor og begynte å kaste. Det var ikke så lett å greie det i sterk vind og sjøgang. Jeg hadde neppe gjort 3 kast før han kom, og jeg løftet stangen og hørte den herlige snurringen. Der var han. En laks igjen og avsted drog han. Efter en lang kamp hadde vi ham i vannskorpen og nu kom spørsmålet hvordan vi skulde ta ham inn. Hvis du vil ha en laks til å bite, så legg kleppen igjen hjemme, og det var nettog hvad vi hadde gjort. Håven var stor, men ikke stor nok og Halsten var i tvil om det vilde gå.

«Bry dig aldri, Halsten, om du skulde miste ham. Så har du gjort hvad som kunde gjøres», sa jeg, og drog fis ken inn til båten hvor Halsten hadde håven ferdig, og i et sekund basket han omkring i båten, en fin fisk på 11 pund, men han burde vært større. Tanken på vårt tidligere uhell var ikke så trykkende lenger.

Efter en hvil og en pipe foreslo jeg for Halsten at vi ,skulde forsøke strømmen igjen, da vi ikke hadde uroet den så meget. Det var det verste med dette sted, at du hadde bare en chance, for idet man reiste nedover, skremte man fisken bort med båten. Allikevel forsøkte vi nu ,igjen øverst i strømmen, og omtrent 10 meter nedenfor der hvor vi hadde fått den første fisk, kom der et veldig plask efter fluen, men heldigvis kom han ikke borti den.

«Du drar fluen for raskt, Sir, og trekker den bent fra dem når de kommer».

Dette var sannsynligvis riktig nok; men det er ingen lett sak å fiske godt når man skal stå opreist i en liten båt i sterk sjø og voldsom vind. Men vi forsøkte nok engang øverst i strømmen og jeg fikk Halsten til å holde båten litt på midten, så jeg kunne la fluen bli litt lenger i den strieste strømmen der. Nettog som fluen kom langsomt sigende over nogen store steuer hvor fisken hadde vist sig før, kom den op, og denne gang var jeg roligere, og der hadde jeg den. Avsted drog den som en dampmaskin skjønt det må ha været flere uker siden den forlot sjøen, og vi efter den så fort vi kunde. Efter flere tak, hvorunder den dog aldri viste sig, la den sig gretten ned på bunnen av vannet, og denne gang måtte Halsten be mig holde hårdere, for efter tapet av den første fisken var jeg redd for å holde for hårdt. Tilsist fikk vi den op, og denne gang var det ikke tale om at håven var til nogen nytte. Det var intet annet å gjøre enn å lande og hale den et eller annet sted. Det er ingen lett sak i norske innsjøer; for som regel er breddene som veggen på et hus, rett op av vannet. Efterhvert fikk vi overtalt den til å følge oss inn i en liten sandet vik, men måtte snarest ha oss ut igjen på dypt vann, for den var full av rusk. Vi måtte dra nedover vannet næsten en kilometer før vi kunde finne et passende sted, og av og til gjorde fisken et renn, som blev fulgt av et byks op av vannet, når vi fikk den op igjen. En laks på lette greier og en liten stang må behandles med respekt. Tilslutt fant vi et passende sted, og Halsten forklarte mig noiaktig hvad jeg skulde gjøre. Straks vi kom inn på grunt vann, begynte fisken å ta ut igjen, hvilket gjorde oss meget engstelige på grunn av det korte snøre vi hadde. Straks den blev rolig, kjørte: Halsten båten forsiktig på land og hoppet i vannet. Jeg svinget stangen rundt og drog fisken tillands, og før den fikk tid til å slå sig utover igjen, hadde Halsten kjørt kniven i den bakenfor gjellene og rev den op på grusen - et så pent stykke arbeide som nogen kunde ønske å se. Den var i godt hold, skjønt den hadde været oppe i elven nogen tid. Vi gjettet på 20 pund, men da vi veide den efterpå, var den bare 17 pund. Og nu var tapet av den første fisken helt glemt. Det var et stort hell a få to lakser da vi ingen hadde ventet, for juni er tiden for laksefisket og jeg var kommet bare for å fiske sjøørret. I hvert fall var det en fin slutning på en fiskeferie. Vår hele fangst i de ni dager var 57 sjøørreter, grille og «bull trout» som veide til sammen 150 pund, og to lakser.

Men tiden venter ikke på nogen og vi måtte tilbake for å få middag, pakke sammen og ta damperen. Så halte vi båten godt op fra vannet og drog avstod til gården, og idet vi kom om hjørnet, møtte vi min hustru, som for første gang ikke hadde været med oss og var gått glipp av all moroen.

«For en skam at hun ikke var med oss der, Halsten».

«Vi hadde kanskje ikke fått nogen om hun hadde», var Halstens tørre svar.

Da vi kom til gården, hadde Marie snart maten ferdig, og så kom regningen, og jeg måtilstå at jeg var meget nysgjerrig efter å se summen. Naturligvis hadde vi hatt en bra forsyning med proviant med oss, like til brød, og det de skaffet oss var seng og hus, poteter, mel og egg og naturligvis varme, lys og opvartning. For ni dager, for min kone, mig og Halsten, utgjorde summen kr. 32, eller vel en krone dagen for hver, og alt var' pent utført og upåklagelig renslig, med en ubegrenset forsyning av blåbær, multer og alle andre slags bær, samt den hjerteligste vennlighet nogen kunde ønske. Alt jeg kunde gjøre, var å overtale Marie til å motta en liten belønning for sin utmerkede koking.

Vår bagasje blev atter pakket på sleden og den raggete, sterke, lille fjordhesten blev spent for, og så humpet det nedover den elendige veien, som av og til ikke var spor av vei, ned til bryggen, fulgt av gårdbruker Straume og Halsten, som blev glad da vi sa at vi ikke vilde ha laksen, og han kunde gjøre hvad han vilde med den. Vise mann, han solgte laksen til nogen på båten, men tok en grilse med hjem til konen. Det er alltid trist å si farvel; men mer enn ellers i Norge, eller ihvertfall deler av Norge hvor folk ennu er ufordervede. Der er ikke en skokk med opvartere, som har fått sin del og hotellverten sin; men det er et farvel fra venn til venn; jeg kan levende se dem nu som jeg så dem da, stående på bryggen da damperen la fra, gårdbruker Straume, hans kone, Marie og den lille piken, og mange andre venner, og ikke å forglemme doktoren, vinkende med lommetørklærne og ropende «farvel» og atter «farvel».

Til dokumentstart

Fortellinger

Elven.

Jostedalsbreen ligger der som et størknet hav. Den er dyp som de dypeste daler, og overflaten ligger så høit som de høieste fjell, og det hele er et stort isstykke med sprekker i som fyller dal ,efter dal i miles omkrets.

Slik har den lagt i tusener av år. Hverken brennende sol eller varm sønnenvind har klart å smelte den bort. Sommerens varme makter ikke mere enn å smelte bort den sne som vinteren har drysset utover den umåtelige isflate. Det kolossale isfjell er blitt liggende igjen som et minne fra istiden, som et fylke for sig selv, uten folk.

Fra sin kjempekropp sender den sine armer ned i de trange vestlandske dalfører, helt ned i dalbunnen.

Disse armer beveger sig frem og tilbake og skyver foran sig sten og grus; der er liv i kjempen fra istiden enda.

Frem under en av disse brearmer fosser og durer elven, blågrå av brevann.

Den er ikke stor til å begynne med, men på sin vei nedover dalen mot fjorden vokser den, for der kommer flere elver ned fra sidedalene og slår lag. På sin vei mot havet møter elven hindringer - som alle andre som vil frem i verden. Der ligger en høi bakke tvertover dalen og stenger. Men elven lager et vann som vokser og brer sig ut, og snart er vannet like høit som bakken. Det svømmer over, og elven fortsetter videre nedover dalen mot fjorden.

Om sommeren velter den sig stor og stri, farvet blå-grå av brevann, omfavner skogklædde holmer og nes, hopper over store stener og glatte berg, i krok og sving smyger den under broer og danner fosser. Somme steder er den hvitkokende stri og durer gjennem dalen natt og dag, men andre steder saktner den av på farten, brer sig ut og danner høler og hviler sig i sin jagende strøm mot fjorden.

Som en lang hvit snefonn på bunnen av et uhyre basseng tar den sig ut, sett fra de høie fjelltopper når den nede i dalen badet i solskinn bukter og buldrer sig frem med bjerk og orebusker omkring.

På begge sider ligger velstelte gårder. Bak disse reiser sig bratte, truende fjell, 5--6 tusen fot i været, klædd med bjerk og or langt opefter fjellsidene, men på toppen ligger sneen - selv midtsommers.

Elven har også sine beboere.

Ovenfor fossen er små elveørret, men nedenfor er laks og sjøørret.

Det er særlig de siste vi sportslystne og hjerteløse mennesker streber efter livet når de om sommeren og høsten kommer op gjennem elven, sprettende kåte og livsglade uten å ane fare.

De vet ikke at mange av dem går døden imøte når de fra havet stevner inn fjorden forbi holmer og skjær, viker og nes, drevet av naturens trang til at komme op i elvene for at vaske sig ren og gyte sin rogn.

Den sølvblanke laksen er eftertraktet overalt. Kilenøter, lakseverp og settegarn står i dens vei når den i stimer kommer inn fjorden. Om natten ligger kastenøter og lurer efter den. Laksestimen minker efterhvert som den konmer inn over fra havet. De henger sig fast i et garn eller renner inn i en kilenot eller også omringes de av kastenøter. Men enkelte kommer lykkelig forbi de lure snarer, og disse fortsetter videre innover mens de renner høit i vannskorpen og bader sig i solen. Nu og da blir deres livsmot altfor stort, og for å utnytte sin ville kraft, gjør de et veldig hopp op av vannet høit i været.

Gamle Anders fisker, som ligger ved neset i sin båt og fisker smelte og hyse, ser forskrekket til siden og ønsker med sig selv at han hadde hatt den digre laksen liggende i båten. Det hadde været noget å ta med hjem til kona.

Men laksen bare svinger forbi båten og fortsetter videre i vannskorpen innover mot elvemunningen. Her blir en av dem hengende fast i Karolius's fiskegarn, mens resten av stimen setter full fart på op elvestrømmen i sin glede over å være kommet i ferskvann.

Men elven er stri, og laksen må derfor hvile ut. Den blir stående i en stille høl eller under en sten natten over. Den nærte dag tar den videre opover elven fra høl til høl. Nu og da tar den kåte sprett op av elven, napper efter fluer og andre ting som vekker dens nysgjerrighet.

Snart er den opunder den store fossen; men lenger kommer den ikke. Den vil stadig videre, hopper og anstrenger sig til det ytterste. Men det nytter ikke, den glir tilbake av det brusende tunge vann som faller loddrett ned flere meter. Den forsøker å gå krokveier, leter mellem stenen og hamrer; men der finnes ingen opgang. Den må gi tapt. Så lar den sig seile nedover til den første og beste høl, hvor den blir stående. Her lever den laksens glade liv.

Men endag kommer sportsfiskeren med sin stang fulgt av sin klepper. Han velger i sin fluebok en flue som passer for hølen og været. Når han har forsøkt om gått og tøm er i orden, kaster han fluen ut.

Nu er han nettog kommet til det sted i hølen hvor fisken pleier å stå. Fiskeren blir mere og mere spent. Han følger fluen nøie med øinene og venter på at laksen skal dukke op hvert øieblikk.

Før han vet ordet av det, er den der som en pil, velter sig pa siden og forsvinner igjen i elven. Den rørte ikke fluen så den vil måske komme igjen. Han skjelver av spenning. Laksen kommer igjen, og denne gang tar den fast og renner avgårde med fluen så snellen durer.

Ja nu gjelder det å være behendig; for laksen er én ustyrlig krabat. Den setter avgårde så det fosser, snart op-over, snart nedover elven, trekker ut linen så snellen surrer, hopper høit i været og velter sig på siden som den var forrykt. Den kjemper jo for livet. Stangen står i bue. Fiskeren haler i så svetten perler. Men laksen er ham for sterk. Det tar ham en halv time, ja kanskje en hel før laksen blir såpass trett at den kan trekkes under land.

Klepperen følger den spent med øinene for å kunne huke den i rette øieblikk. Han lar den ikke gå fra sig. Som et lyn er kleppen i laksens side, og nu ligger den der blank og sprellende på marken.

Fiskeren smiler fornøid og glad. Fisken blir veid og fotografert og vekten indført i journalen med oplysning om i hvilken høide og med hvilken flue den blev fisket.

Nyheten kommer 8 dager efter i sportsbladet. Mr. Bone har fått så og så mange lakser i den eller den ,elv.Men Mr. Bone fra London får ikke alle lakser i elven, heller ikke de andre som fisker der. Der blir nogen igjen. Disse parrer sig sammen om høsten, finner en passende høl hvor de gyter sin rogn og blir stamfedre til tusener av smålaks. Disse blir i elven til de blir nogen tommer lange, da kommer reiselysten over dem, og en dag drar stimer av smålaks ut gjennem fjorden, ut mot det store hav. Her vokser de op og blir der inntil de igjen drar op i elvene som store, fete lakser.

Til dokumentstart

Storlaksen i Fosshølen.

Hvad jeg her skal fortelle, er ingen «historie», men den rene sannhet.

Det var i 1913 at jeg leide bort min lakseelv til Mr. Price for august måned. Som så mange andre engelske sportsfiskere pleide han å komme en tur til Norge hver sommer for å fiske laks og sjøørret. Våre lakseelver er jo bekjent for sin rikdom på store lakser, og det var Mr. Price's store håp som sportsmann å få tak i en riktig diger kar, så han kunde ha noe at fortelle sine kamerater i klubben, når han kom tilbake til London.

Han var flittig som en maur og fisket fra morgen til kveld. Knut var med ham som klepper. Mangen fin laks og sjøørret fikk de på land. De største blev veid, fotografert og tegnet og vekten innført i journalen med oplysning om i hvilken høl den var fisket og på hvilken flue.

En dag hadde Mr. Price sett en ualmindelig stor laks hoppe 2 ganger efter fluen i Fosshølen. Det var den største laks han noensinne hadde sett, og han antok at den var omkring 40 til 50 pund. Han fortalte, at han hadde byttet fluer flere ganger uten at den vilde bite på. Men Mr. Price gav ikke tapt. Han vilde ha fisken før han reiste. Det fikk koste hvad det vilde. Hver dag gik han til Fosshølen og forsøkte den både en og to ganger med forskjellige fluer. Den viste sig ofte, men vilde ikke bite fast.

En lørdag i slutten av august var det usedvanlig godt. fiskevær: overskyet med mild østenvind.«I dag kommer storlaksen til å bite på», sa jeg til Mr. Price da han stod ferdig til å gå ut om morgenen.«l hope so», svarte han. «Fosshølen skal bli den første jeg forsøker. Blir jeg mer enn lenge før jeg kommer tilbake, så vet De at jeg har fått storlaksen på».

«Jeg skal komme ned til elven om en stund og se hvordan det går», sa jeg.Efter en halv times forløp gikk jeg efter nedover mot Fosshølen spent på utfallet. Fra en bakke så jeg straks at Price hadde fått fisk på. For stangen stod i en bue, og Knut stod spent ved siden ferdig med kleppen.

«Her er storlaksen», sa Price, da jeg kom ned. Det fikk jeg også straks visshet for. Den gjorde nogen byks, la sig på siden og viste sigi hele sin sølvblanke lengde. Som en pil satte den over på den andre siden av elven. Derpå tok den et renn helt op til toppen av hølen. Så satte den sig fast på bunnen av hølen og blev stående og var ikke til å få av flekken. Mr. Price var rent «excited». han skalv i stemmen og rystet på hånden. «Det er den Største fisk jeg har hatt på min stang i hele mitt liv».

For å få fisken til å flytte på sig, så vi kunde få den, utmattet, kastet vi et par stener hen i elven. Som et lyn satte den nedover elven så snellen surret. Mr. Price hoppet cfter så godt som den gamle mann kunde orke det. Men han kunde ikke holde følge. Den hadde allerede trukket ut lang tøm av snellen. Med ett snudde laksen om og satte op over elven. Som et lyn var den i sine bevegelser. Englenderen var ikke hurtig nok til å vinde tømmen inn på snellen, så der blev en slakk på den. Plutselig stanset fisken nedenfor en sten i strie strømmen. Han vandt inn tømmen på snellen, men laksen rørte sig ikke av flekken. Vi stod og ventet på at den skulde gjøre en start, men forgjeves. Den stod fast som i berg. Price slo i stangen med hånden for å få en skjelvende bevegelse på tømmen og denne skulde forplante sig helt til angelen og skremme fisken. Men det hjalp ikke. Fisken blev stående.

Vi kastet igjen et par Stener, men heller ikke det fikk den av flekken. Vi blev stående lenge for å vente på hvor den nu aktet sig hen. Vilde den sette nedover eller opover strømmen?

Price benyttet tiden til at ta trøien av, trekke vadestøvlene godt op og se til at snellen arbeidet tilfredsstillende. Klokken var nu 11 om formiddagen og han hadde allerede hatt fisken på en halv time. Det vilde nok komme til å ta adskillig tid før vi fikk denne galning på land, hvis det i det hele tatt lyktes. Det gjaldt å være hurtig og smidig i alle sine bevegelser, skulde Price kunne følge den, når den pilte gjennem strømmen, så det fosset for tømmen. Der gikk den ene halvtime efter den andre. Men vi kunde ikke merke at fisken rørte sig. Vi kastet sten i mengdevis ut i elven for å skremme den, men forgjeves. Både Price og jeg hadde stangen hver sin stund og halte på så sterkt som vi syntes tømmen kunde tåle. Vi «telegraferte» til den ved å binde sten i en snor og feste disse til tømmen således at de skulde gli nedover tømmen og treffe fisken på hodet. Men heller ikke dette skremte den. Tilslutt be-gynte vi å tvile på om laksen var der eller om den var gått sin vei og angelen var blitt fast i bunnen.

Vi syntes det var litt unaturlig, at den blev stående så lenge på et sted uten å røre på sig. Men Mr. Price fortalte om lignende tilfelle fra før. Det hendte ofte at meget store lakser kunde bli stående i timevis uten å røre sig.

Sålenge der var håp om at fisken var på angelen, måtte vi innrette oss derefter. Price vilde derfor ikke slite av tømmen. «Jeg kan sitte her om det er til imorgen hvis jeg kan få laksen», sa han.

Og han satte sig ned og blev sittende og holde på stangen med en passende stram tøm time efter time.Ja klokken blev 2-3, ja 4, uten at laksen rørte sig. Knut blev sendt hjem efter lunsj og en flaske whisky. Price trengte noget ,å styrke sig på. For dette tok på kreftene. Han blev mer og mer nervøs.

Der samlet sig litt efter litt en hel flokk skuelystne mennesker. Men da enkelte blev trette av å vente på utfallet, gikk de igjen og spredte nyheten over bygden. Der kom nye folk løpende, og fil slutt var der en hel kirkealmue oppe på bakken. Men fisken lot sig ikke skremme. Den stod som før fast som fjell. Somme tider forekom det Mr. Price som den hadde flyttet sig lidt opover. Klokken blev 6, og Price stod der fremdeles like spent på utfallet. Han fikk også te bragt ned til sig.

Vi begynte å bli trette alle undtagen Mr. Price. Fruen hadde tatt fotografier av sin mann med den bøide stang fra alle kanter og i alle stillinger, både når han stod, satt og fikk sig mat. Situasjonen måtte foreviges fra alle kanter.

Det led mot kveld og slik syntes jeg ikke at Price kunde bli stående hele natten, skjønt han selv hadde intet imot det, når han bare kunde få fisken. Vi måtte få en løsning på gåten: Holdt Price på fisken eller var angelen fast i bunnen? Elven var dyp og stri, og der kunde ikke vades ut til fisken.

Jeg foreslo at vi skulde kjøre en båt op og ved hjelp av den komme bort til fisken. Jeg fikk 4-5 mann med, fikk tak i en hest og en høikjerre, fikk båten på kjerren, hentet 3. sterke tau, fikk båten fra veien over stokk og sten, gjennem ener og lyngtuer ned til elven. Det gikk i en viss fart. Price stod på samme sted holdende på den tunge laksestang. Klokken var da 1/28.

Vi festet et tau i forstavnen og et i akterstavnen av båten. Seks mann holdt i hvert tau. Jeg gikk i båten med en lang klepp i hånden og en sterk line rundt livet. Ifall båten kantret i den strie strøm, sa skulde jeg bli halt iland av 4-5 mann efter linen. Price var blek, men fattet. Fruen stod med fotografiapparatet ferdig. På bakken stod ennu flere skuelystne mennesker. Mennene ved tauene var sig sitt store ansvar bevisst. Det gjaldt å holde båten rett mot strømmen så den ikke skar full av vann. Jeg gikk i'båten og stakk fra land. Menene begynte å fire langsomt ut linene. Båten skar sig mot strømmen lenger og lenger bort i elven.

Elven var fossende stri. Båten la sig til sine tider helt på siden så vannet holdt på å fosse inn.

Jeg nærmet mig stedet hvor fisken skulde stå. Det var med bankende hjerte jeg nærmet mig og tok forsiktig fatt på tømmen ferdig til straks igjen å slippe den, ifall fisken satte avgårde. Det gjaldt å være forsiktig så tømmen ikke blev fast under båten.

Å trette ut en laks er en meget vanskelig sak, som krever behendighet og øvelse. Det er ikke lært på et øieblikk. Hver nerve er spent til det ytterste. Både fisken, stangen og snellen må passes. Det minste feilgrep eller uforsiktighet, og laksen sliter sig løs og er borte.

Vi var alle spent på om laksen var på angelen, både Price og frue, de 20 mann ved tauene, folkeflokken på bakken såvel som jeg. Nu skulde det opklares.

Jeg trakk forsiktig på tømmen og så ned i elven. Men tømmen var fast og intet var å se. Jeg førte kleppen langsomt ned i vannet langs med fortømmen, men intet rørte sig undtagen elven som fosset stri forbi.

Var fisken på eller var den gått sin vei?

I mitt arbeide med å få tømmen løs steg jeg for langt ut i siden på båten, så den holdt på å kantre. Det kunde ha blitt farlig nok. Jeg slet i tømmen sterkere og sterkere, men den holdt og vilde ikke løs. Jeg tok et par kast rundt hånden og slet i. Det løsnet og noget fulgte med. Det var ikke fisken, men en mosedott.

Rundt mig hørte jeg en rungende latter, som overdøvet elveduren. Folkene oppe på bakken stod kroket *).

Men Mr. Price fortrakk ikke en mine. Han fortsatte dagen efter med å fiske. Men storlaksen i Fosshølen så han ikke mer til.

*)Ondskapen i verden er fremdeles stor.

Til dokumentstart

Elvefisket i våre besteforeldres tid.

Fisket i elvene for 70-80 år siden foregikk på en ganske annen måte enn nu. Våre kunstige og fine redskaper var aldeles ukjente den gang. Hverken flue, prawn, sluk eller skje var kjent eller blev benyttet. Heller ikke var englenderne begynt å vise sig dengang, så man hadde ikke fått lært den interessante fiskesport av dem.

Det er 70-80 år siden de første engelske sportsfiskere begynte å besøke vårt land. Og dengang var det kun de aller beste lakseelver som blev forsøkt. Leien var latterlig lav i sammenligning med den nuværende. Mr. Byror som hadde Oldenelven i Nordfjord i ca. 30 år, begynte med at betale en årlig leie av kr. 400.00 og den samme elv betales nu med kr. 9-10,000.00 i årlig leie. Laksemengden i elvene før og nu står i omvendt forhold til leieris størrelse. Leien har vokset efterhvert som fisken har avtatt. Men før englenderne kom, blev elvene utelukkende fisket av eierne selv og deres naboer. Da fisket de ikke for sportens skyld, men utelukkende for å få fisken som mat. Og de fikk rikelig av den; for laksen var ikke dengang så efterstrebt i sjøen med garn, lakseverp og kilenøter som nu. Prisen var lav, for man var ikke begynt å eksportere den. I Bergen og Stavanger var der så rikelig av den at man kunde få den til så lave priser at den hørte til dagens kost. Det fortelles endog at den blev spist så ofte at tjenestepikene hadde på sine kontrakter at de ikke skulde være nødt å spise laks mere enn to ganger om uken. På landet hadde man rikelig av den både røkt, nedsaltet og speket. Laksen var dengang ikke fredet som nu og der blev fisket fra tidlig om våren da laksen kom op i elvene, inntil senhøstes når den gikk ned igjen.

De redskaper som blev brukt, var for det meste rekegarn. Og dette fangstredskap blev alltid brukt når elven ikke var for stor. Var det tilfelle, så benyttet man stang med makk som agn. Flue eller annen lokkemat var som agn dengang ikke kjent.

Fiskestengene var ikke som våre. Det var en rognetroe, hugget i nærmeste rogn. Barken blev avtatt og mens stangen tørret, blev den spikret fast til en vegg for å rette på krokene så den skulde bli ben. Som tøm blev benyttet et tykt snøre, som blev bundet fast til enden av stangen. Streng bruktes til fortøm, hvis man i det hele tatt hadde denslags luksus. Anglene var av de største som der nu kan bli tale om å benytte. På angelen blev så hengt en hel neve med makk, så meget som den kunde rumme. Så spyttet man på, og det hele gled til bunns ved hjelp av et fastbundet blystykke. Kjente man et napp, så slo man til med all kraft så sterkt som den tyve fots stang kunde holde. Blev noget fast, så måtte det også følge med og det i en viss fart. Tihærs bar det med fisken, hvis den ikke var altfor stor, og det med slik hurtighet at den blev svimeslått når den filslutt havnet lang bak på marken eller i en tretopp. Var det større fisk, som ikke kunde løftes, så ble,, den med all menneskelig kraft halet på land så hurtig som mulig. En gammel fisker (fortalte mig at han hadde sett at de pleide å sette nederste ende av stangen ned i marken og så ta i lengere oppe og med si nfulle tyngde hale stangen bakover så sterkt de kunde. Klepp ,bruktes ytterst sjelden. Rekegarn blev meget benyttet særlig om høsten når elven var liten. I hoi vannstand kunde man hverken vade over elven eller styre garnet slik i strømmen at det kunde holde fisken.

For å reke måtte man alltid være minst 2 mann. I hver ende av garnet var et tau, det ene blev kastet over elven til den andre siden, hvor en av mennene stod ferdig for å ta mot enden av tauet. Efter dette halte han garnet over efterhvert som den andre greide det op og slapp det ut. Når det rakk over til den andre siden, så slapp de garnet ned i elven og lot det reke med strømmen over de plassene hvor fisken stod.

Det var som regel alltid om natten dette rovfiske foregikk. Derved undgikk man naboenes misunnelse på samme tid som fangsten blev rikeligere i mørke når fisken ikke så garnet. Den blev heller ikke så lett skremt som om dagen. Ofte kunde de fiske mere på en aften enn de kunde bære med sig hjem. Til sine tider blev fisken bragt hjem med hest.

Dette rovfiske blev før fredningsloven trådte ikraft drevet i mange elver utover hele høsten. Men da var der jo så rikelig laks at det spillet ingen rolle om der blev tatt endel av gytefisken. I sjøen blev lite fisket av laks; for prisen var så lav.

Følgende historie, som Halsten Muri, en gammel lakse-fisker, som nu er død for et par år siden ,fortalte mig viser hvor elvene var fulle av laks dengang. En gammel mann i Hyen hadde fortalt ham at en morgen han skulde ned for å se til sin laksegard, som også før var et almindelig fangstmiddel, så opdaget han at laksegarden var aldeles full av laks. Der var rygg i rygg og spord i spord så de kunde neppe røre sig. Nedenfor garden stod også en mengde ferdig til å gå op i laksegarden; men de slapp ikke inn. Så full var den. Han kunde tydelig se dem i elven. Han tok sin klepp og begynte å hale op den ene efter den annen, slo dem ihjel og kastet dem op på marken. Men etterhvert som han tok ut av laksegarden så der blev plass, så rente der op i garden nye lakser av dem som stod nedenfor og ventet. Slik Holdt han på til han hadde over 50 lakser. Da hadde han ikke bruk for flere og holdt op. Men, der stod fremdeles mange i laksegarden, og nedenfor i elven var der fremdeles flere lakser å se, som kom opover mot laksegarden. Ja slik rikdom på laks og sjøørret var der i gamle dager i Hyen.

Men det var ikke bare i Hyen der var meget laks i gamle dager, men i alle elver. Der var fisk så meget de ønsket å mege på land. Folk fisket forresten ikke mere enn de hadde behov for. I allfall ikke langt fra byene hvor kommunikasjonene var dårlig og hvor man ikke hadde marked for fisken. Der blev fisket kun til husbruk. Å få solgt noe var der sjelden eller aldri tale om. Fiskerne røkte og saltet laksen til sig selv så de hadde fremover vinteren. I de gamle røkstuer hang der om høsten laksehalver i massevis til røkning oppe i taket. Og i kjelleren stod hele tønner fullsaltet med store laksestykker. Fisken fikk de med reking utover høsten når den i massevis strømmet op i elvene for at gyte sin rogn.

At de kunde tåle å gå natt efter natt og vade i den iskodde elv er underlig. Men gamlekarene var sterke og trauste som fjell. De var ikke så forkjælet som nutidens folk er. De tåler ikke å bli våt på en stortå uten å få snue og forkjølelse. Et eksempel har jeg allikevel på at selv en gammel kjempe kan bli knekket av å vade alt for meget i isvann. Gamle Ola Framigar lå i 18 år tidsengs uten å kunne røre armer og ben; men han var ellers frisk og åndelig våken til sin dødsdag. Til å begynne med gikk han med tunge, slepende skritt. Og kom han først igang, kunde han ikke stanse for han måtte renne mot en husvegg eller dør. Jeg har hørt uttalt av læger at den slags sykdom kan man få av å gå formeget våt på bena. Jeg nevner dette her for å opfordre fiskere til å bruke vadeklær hvor det er nødvendig å vade, hvilket selvfølgelig er påkrevd i mange elver eller iallfall i mange «høler», hvor man ellers ikke rekker ut med flue til de plasser hvor fisken står.

Til dokumentstart

Min første sjøørret.

Nede ved elven med min fiskestang har jeg tilbragt mine lykkeligste stunder. Fra jeg var en smågutt, har jeg om sommeren vandret fra hol til høl og med en fiskers tålmodighet forsøkt de forskjellige fluer og agn for å få fisken til å bite på.

Mangen laks og sjøørret har jeg fått, men enda flere har jeg sett og mistet. Nu, det er jo en fiskers lodd.

Men gleden over en som jeg har fått, har opveid skuffelsen over to som jeg har mistet.

Ofte har jeg hatt store lakser fast og arbeidet med dem henimot en time, fulgt efter dem nedover elven og vadet til like opunder armene rundt trær og busker. Under alt dette kav hadde jeg bedømt laksens størrelse. Og så visste jeg ikke ordet av før den drog sin vei og kanskje tok med sig en kostbar flue og endel av fortømmen. Der stod jeg igjen uten fisk, våt opunder armene og trett efter en times anstrengende kamp.

Men til andre tider kunde jeg være usedvanlig heldig og få store lakser og ørreter, hvor jeg kun hadde ventet å få småfisk.

Det er lykken det kommer an på for en fisker.

Enkelte dager ser det ut som hver en fisk du ser vil på land. Andre tider får du ikke en om du vil veie den op med gull.

Fisken kan til sine tider bite på hvad du byr den selv på en flue laget av en hestehale. Andre tider biter den ikke på de fineste og dyreste fluene fra hardy Brothers. Og det er ofte vanskelig å vite årsaken. Fisken er uberegnelig som den mest lunefulle kvinne.

Jeg husker at jeg som ung gutt fisket efter en englender ned Langehølen. Han hadde førsteklasses fiskegreier, mens jeg hadde laget mine, fra stangen til selve fluen. Det var ar en ganske enkel angel som jeg hadde bundet en gul hanefjær om.

Englenderen fikk intet, mens jeg som fisket like i hælene på ham, fikk en ganske pen sjøørret. Englenderen kleppet den til mig, tok fluen ut og betraktet den nøie. Så rystet han på hodet, tok op sin fluebok og forærte mig en av sine fluer. Min flue av eget farikat hadde visst ikke falt i hans smak.

Men det var-min første sjøørret jeg skulde fortelle om.

Dengang var jeg bare 10-11 år og hadde nettog fått mig en ny rognetroe, som jeg hadde funnet oppe i skogen, tatt borken av den og tørket den fastspikret til stueveggen. Den var lang og fin, riktig et prakteksemplar av en stang. Ringer og snelle hadde jeg selv laget og satt på. Tøm og fortøm hadde jeg kjøpt hos handelsmannen. Fluen derimot hadde jeg laget selv.

Min kamerat Kristian hadde fått tak i en klepp, og så drog vi avsted med de første store forhåpninger.

Sjelden har vel hjertet banket sterkere enn da jeg for første gang kastet tømmen i «Storelven». Før hadde jeg kun fisket i små bekker med en liten stang og en bøid knappenål som angel med makk på. Nu skulde jeg forsøke selve storlaksen.

Vi fisket over et par høler uten at se eller kjenne noget. Så gikk vi ned til elvemunningen for å forsøke oss der. Det var lav sjø i «Vikaelva», og strømmen gikk stri like ut i fjorden. Her måtte være sjøørret som nylig var kommet op. Det viste sig også snart å være tilfelle. For der kom en og bet på og blev også fast. Det var en riktig vilter krabat, som fisken alltid er når den kommer like fra sjøen. Den rullet sig i vannskorpen og hoppet nu og da op av elven, rett i været.

Rent uøvd som jeg var, visste jeg ikke riktig hvordan jeg skulde bære mig ad. Den fikk tumle sig som den vilde. Den satte tvert over elven til den andre siden og trakk ut næsten hele tømmen. Så satte den nedover elven, ned mot sjøen. Kristian med kleppen og jeg med stangen sprang efter så godt vi kunde. Jeg hadde ikke synderlig makt over fisken så den satte like på sjøen. Kristian og jeg hoppet i en båt som tilfeldigvis lå ved land og fulgte efter. Mine fiskegreier var ikke så sterke at jeg kunde holde den igjen uøvd som jeg var.

Ved elvemunningen stod et ørretgarn. Heldigvis eller uheldigvis efter som man tar det. For hadde ikke fisken rendt sig inn i garnet og blitt hengende der, så er det uvisst om vi hadde fått den i båten. Men nettop det at vi kom i berøring med garnet, skaffet oss også adskillig ubehageligheter med garnets eier.

Det er unødvendig å fortelle at vi var strålende over vår første sjøørret. Den var 5 merker. Vi var glad da vi gikk hjemover veien med den.

Men den gleden fikk en demper.

På veien møtte vi «Gamle-Hågen».

«Hvad vilde dere borte i garnet mitt?» spurte han i en barsk tone. «Værsogod kom med fisken min eller skal jeg melde dokke til lensmannen».

Vi forklarte sammenhengen så godt vi kunde; men Gamle-Rågen vilde ikke tro oss. Han stod på sitt at fisken var hans, for der var jo tydelige merker efter garnet på fisken. Vi viste ham merke efter angelen. Men det hjalp ikke. I vår fortvilelse visste vi ikke annen utvei enn å ta bena fatt. Både Kristian og jeg satte på sprang op-over bakken så godt vi orket, han med fisken og jeg med stangen.

Gamlingen vilde ikke så lett gi slipp på den fisk som han trodde vi hadde tatt ut av hans garn. Men hans gamle ben kunde ikke holde følge med våre. Han måtte snart gi tapt. Vi fikk beholde fisken, men fikk til gjengjeld slengt efter oss endel skjellsord som vi slettes ikke hadde fortjent.

Gamle-Rågen nevnte ikke fisken senere. Han hadde vel funnet ut at han hadde gjort oss urett. Der var vel Hogen som hadde sett oss arbeide med fisken før den rente inn i garnet.

Til dokumentstart

En heldig fiskedag.

Kapteinen på en av de store turistbåter, som om sommeren pleier anløpe Nordfjord, kom en dag op til mig med fiskegreier og spurte om tillatelse til å fisk, i elven mens de reisende tok turen op til breen.

Jeg hadde nettop fått vadebuksen på og holdt på å vinde op tømmen på snellen, og var i begrep med å gå ned til elven da kapteinen kom.

Det var fint, overskyet vær, slik som fisken liker det. Turistene kjørte forbi oss opover veien på vei til vannet. 25-30 stolkjerner kjørte den ene efter den annen så støvskyen lå langs efter veien som tykk røk.

De hadde alle en spøkefull bemerkning til sin kaptein om hell eller uhell. Vi måtte spare endel fisk og ikke hale på land alle. Andre vilde vedde på at han intet fikk og nogen vilde spise det rått. Det manglet ikke hverken på mange eller onde ønsker. Enkelte var endog så uforskammet at de spyttet efter oss. Men de mente det godt, for man skal aldri ønske en god fiskelykke.

Vi begynte ved Kjærhølen, kapteinen ovenfor muren med en «Silverdocter» på, og jeg på Stengranden med en Yock Sot. Den som først fikk tak i fisk, skulde, rope til den andre om hjelp.

Efter en stunds forløp gjorde kapteinen tegn til at han hadde sett en.

Stenholen, hvor jeg fisket, er en av de dypeste og beste høler i elven. Her står som regel alltid laks såjfremt den er i elven. Der fikk jeg også den første største sjøørret iår. Men der er vanskelig åkaste tømmen.


Efter å ha fisket en stund, så jeg i ryggen på en ganske pen laks. Den rørte ikke fluen, så den kom vel igjen. Jeg byttet flue og satte under en «Klack & Toil». Og efter et par kast med denne, så kom fisken igjen og bet. Jeg slo til, og den blev fast. Et par kraftige skrik til kapteinen og han kastet stangen fra sig, grep kleppen og kom løpende opover. Men han kunde gjerne ha gitt sig litt bedre tid. Det hadde ingen hast. Det tok sin tid førenu den viltre fisken blev så trett at vi kunde få den under land og kleppe den. Midt i elven lå en stor bjerketut. Det gjaldt å holde laksen klar av den. Det var en sølvblank laks. Den gjorde et par sprett op av vannet, så jeg kunde godt se den. Den var nettog kommet fra sjøen. Da er den alltid viltrest. Kapteinen fulgte nøie tømmen med pinene. Den var ennu langt borte i elven. Nu og da tok den et renn over på den annen side og skjevet opover elven. Men den gav sig snart. Slik villdans kunde den ikke orke lenge. Jeg begynte at vinde inn tømmen på snellen, og fisken fulgte villig efter op på en grunne. Jeg gik helt tilbake på marken, mens kapteinen vadet ut på grunnen med kleppen i hånden. Han rakte kroken ut, ferdig å hale fisken inn så snart den kom i nærheten.

«Har du kleppet før», spor jeg.

«Ja, et par ganger», svarte han.

Om han blev nervøs eller altfor ivrig, det vet jeg ikke. Nok er det, han hugg feil første gang. Da han så at han ikke traff, blev han ivrig og begynte å hugge gang på gang. Tilslutt traff han og kom vadende med fisken mot land. Men han passet ikke på å holde kleppen med kroken ned. Laksen faldt av og ned i elven.

Da blev kapteinen rent nervøs som ventendes kunde være og hugg efter fisken som rendte bortover den grunne elv så vannet fosset for ryggfinnen. Men han hugg stadig feil og kuttet tilslutt av fortømmen. Jeg kastet stan-gen, løp ut i elven, grep kleppen og satte efter laksen. Her blev et kappløp som jeg aldri har oplevd maken til. Ovenfor Kjæret er en nokså stor grunne, hvor der er fra 1 til 2 fot vann og her renrte fisken frem og tilbake og jeg efter. Men stadig forsøkte jeg å holde mig på utsiden av fisken for å hindre den fra å renne bort i elven igjen. Fisken foran og jeg efter så vanndrevet stod mig over hodet. Men med ett satte den som en pil bortover, elven og jeg efter. Hvor der var grunt var det ikke vanskelig å se hvor den rente. Det fosset for den som for en dampbåt. Men verre blev det da den kom bort hvor det blev dypere vann. Der forsvant den for mig. Jeg stanset op og så mig omkring på bunnen. Jo, riktignok, der stod den tett ved mine ben ganske rolig. Jeg listet kleppen bortover siden eg sukket til. Den måtte ifølge med ap av det våte element. For at den ikke skulde sprelle sig av igjen, holdt jeg med fingerspissen ned på kleppspissen og holdt kleppskaftet rett i været. Den måtte følge med på land. Jeg gikk så langt opover marken at den ikke skulde sprelle sig ut på igjen. Og der lå den skinnende blank med fluen og et stykke gått i kjeften.

«Ja den gang var du heldig», sa kapteinen og smilte fornøid.

«Ja, det var et hell for oss begge. Nu reddet jeg vårt vennskap. Har du ikke hørt av englendene at man aldri skal kleppe en laks for en venn. Mister man den, kan man bli dødsfiender for livet».

Nei, det hadde kapteinen aldri hørt.

«Ja, nu er det din tørn å få en på. Forsøk i samme hølen. Kanskje er der en til», sa jeg til kapteinen. «Oven-for den roten du ser ute i elven pleier laksen ,stå». Kapteinen som ikke hadde støvler, vadet nu ut i. elven for lettere at få tømmen og fluen bort der hvor -fisken pleier stå. Han var blitt våt til knærne da han skulde kleppe laksen, så nu var det ikke så nøie om han vadet litt til.

Jeg begynte å «fikse op» mine fiskegreier, tok fluen ut av laksen, knyttet fortømmen sammen og veide fisken, som var 71/2 kg.

Med ett hørte jeg snellen surre og et rop fra kapteinen.Han hadde nok en fisk på, for stangen stod i en bue. Den samme muntre lek begynte. Skjønt uøvd greide kapteinen å manøvrere laksen ganske godt. Efter 20 minutters kamp var den trett og fulgte villig med inn til land. Et velrettet hugg med kleppen, og den lå skinnende som sølv på marken.

Kapteinen strålte av lykke. Det var hans første store laks. Den veide over 8 kg. Han løftet på den, strøk den, målte lengden og tykkelsen og smilte over sitt hell.

«Den skal det bli moro å bringe ombord i skibet. Du kan tro de vil sette oine».

Vi tok hver sin fisk og gikk til æste høl. Vi forsøkte Nedre-kjæret og Kringlehølen og fikk et par ørreter på 3-4 pund hver.

I Rosehølen og Bruhølen så vi også et par sjøørreter uten at de blev fast. I Hageholen slengte kapteinen bort et par fluer i epletrærne og fikk engang fluen op i telefon-ledningen. Men med et behendig rykk i tømmen svinget fluen tilbake.

Det led mot middag, og vi gikk ned på hotellet for å spise. På verandaen stod en mengde turister. Flere av disse kom løpende hen til oss for å se fisken. Enkelte av dem var vel selv fiskere. Disse skulde ha greie på hvor vi hadde fått dem og på hvilken flue, hvor lang tid det hadde tatt å få dem på land o. s. v. Da de fikk høre at vi skulde avstod igjen om eftermiddagen, så ville et par av damene slå følge og se på.

Efter middagen drakk vi kaffe på hotellets veranda. Det var en vakker dag. Fjorden lå speilblank utover. Der lå den store, hvite turistbåt. Endel småbåter lå rundt omkring på fjorden med turister som ikke hadde tatt turen til breen. Disse fordrev nu tiden med å fiske hvitting. Damer og herrer spaserte forbi hotellet opover bygden. Engelsk og tysk surret for ørene hvor vi vendte oss. Her var et kosmopolitisk liv.

Det samme hotell som nu var fullt belagt med reisende fra de forskjellige land i Europa, var om vinteren lukket og tomt som en kirke på en hverdag. Om vinteren lå også fjorden ofte tilfrosset, så rutebåtene ikke kunde komme inn. Om sommeren lå ofte 2-3 store turistdampere på bukten.

Men tilbake til fiskeriet. Efter middagen drog vi igjen til elven, kapteinen, 2 engelske damer og jeg.Damene hadde aldri før sett en laks bli fisket på stang. Og de var meget spent da kapteinen forsøkte efter en ørret vi hadde sett om formiddagen.

Det varte ikke lenge før den bet. Fast blev den også med en gang og leken begynte på vanlig vis. Det var en sjøørret av sprekeste slags. Den hoppet, rente og rullet sig som besatt. Damene ropte bravo og var rent «excited».Men da den var vel på land, syntes de synd på den stakkars fisk som måtte bøte med livet. Men det forhindret dem ikke i selv å forsøkte sin fiskelykke. Den ene hadde før fisket efter ørret og hadde litt øvelse i at kaste tømmen. Hølen var jo heller ikke så bred, så synderlig lang tøm behøvdes ikke, og efter en stunds forløp fikk hun også øvelse, så hun kastet fluen ganske godt.

Hun visste ikke ordet av før der kom en og bet på. En ganske pen sjøørret var det også, 1 1/2 kg. Hun skrek av forferdelse og blev hvit som et laken.

«Hvad skal jeg gjøre, hvad skal jeg gjøre?», skrek hun. Hun fikk vite hvorledes hun skulde bære sig ad. Da den første forferdelse var over, greide hun sig ganske godt. Fisken kom på land. Og glad var hun. Hun forsøkte i en ny høl, og der fikk hun også en ørret som var adskillig større. Men da hoppet hun av glede som et barn.

«I am happy! I am happy!»

Den andre damen var mindre heldig. Hun hadde aldri kastet en tøm før, og da dette ikke kan læres i et øieblikk, opgav hun det snart - efter å ha slengt bort en flue i et bjerketre. Dette uhell blev hun rent ulykkelig for.

Kapteinen fikk en laks til i Fosshølen. Den satte nedover elven til Kjæret, og først her fikk vi kleppet den på land. Elven var meget stri, så kapteinen måtte løpe for å følge fisken. Det var med nød og neppe han orket det. Da den var kommet på land, kastet han sig ned på marken og kunde næsten ikke snakke av overanstrengelse. Damene løpt efter så godt de kunde, gjennem ener og ulende. Dette var enestående, slikt hadde de ikke oplevd før.

Det led nu mot kveld. Turistbåten skulde snart gå, og kapteinen måtte ombord. Han var trett, og han var våt av å vade rundt busker og trær som stod på elvekanten.

De reisende på verandaen satte øine da vi kom tilbake til hotellet. Og særlig vakte den heldige dame med sine to store ørreter opsikt. For henne var det vel en av de stolteste dager hun har oplevd. Kun de som vet hvor stor pris englerederne setter på fiskesporten, vil forstå hennes følelse efter et sådant hell.

Kameraene blev hentet, og både hun og fiskene blev foreviget.

Kapteinen og jeg fortsatte videre med våre lakser ned til bryggen og ombord i skibet.De reisende promenerte frem og tilbake, på. dekket i sitt aftenantrekk.


>

Da vi la til skibssiden og gikk op landgangen, kom alle på dekk hen til relingen. Og da de så fangsten, blev der jubel og begeistring. Bravo! Bravo! rapte de.

«De skulde ikke se så glad ut», sa kapteinen til en herre som kom oss smilende !møte. «De lovde å spise alt dette rått. De vil ha nok med den minste ørreten foreløbig, så skal vi legge den andre på is til senere. Den første får De spise når vi kommer ut på Nordsjøen».

«Stakkars mig», sa mannen med et smil. «Ta det med ro», sa en engelsk dame. De får nok ikke fisken, for kapteinen skal ha den til sin kone. Hun drar nok med den når vi kommer til Bergen. Vær sikker».

Fisken blev lagt på dekket, og passagerene samlet sig rundt for at beundre dem.

«De har naturligvis kjøpt dempe hotellet», sa en. «De er selvfølgelig fanget i en not», sa en annen. «Hvad kostet de for pundet», sa en tredje som også forsøkte på at være vittig.

Efter at fiskene var blitt fotografert, blev de bragt i fryserummet. Og kapteinen og jeg gikk og fikk oss en pjolter efter dagens anstrengelser.

Båten fløitet for å varsle sin avgang og for å la passagerene få høre ekkoet som ljomet fra de omkringliggende høie fjell. Jeg tok avskjed med kapteinen.

Da jeg gikk opover veien fra kaien, dampet den hvite, store damper ut fjorden og forsvant bak nesset.

Det var plutselig blitt så dødt og stille i dalen. Solen holdt på å gå ned bark fjellet i vest. Der var ingen folk på veiene. På hotellets veranda var der stille. De var alle ved aftensbordet.

Møtes og skilles er livets gang.

Til dokumentstart

Britiske sportsfiskere.

I den siste menneskealder har de beste av våre lakse- og sjøørretelver været bortleid til rike englendere for en sjelden høi leie. Leiesummen, som stadig har steget, har ofte været 5-6 ganger så høi som verdien av den fangede fisk. Det er sporten som det betales for, og ikke for fisken. Elveeierne har hatt før ukjente inntekter av sin fiskerett, inntil verdenskrigen kom og gjorde ende på denne -inntektskilde.

Englenderne har hver sommer kommet tilbake for å tilbringe sin ferie i sine villaer ved sine elver i de naturskjønne og stille daler på Vestlandet, i Trøndelag, i Nordland og Finnmark.

I motsetning til franskmennene og tyskerne - som omtrent aldri fisker i Norge - setter de fiskesporten over all annen sport.

En av elvene i Nordfjord har i over 30 år været bortleid til den samme englender. Han hadde vel antagelig hatt elven ennu hvis ikke en hjemvendt norsk-amerikaner hadde lagt hindringer i veien ved å sette op gjerder ned til elven så englenderen ikke kunde komme forbi.

Englenderen satte op trapper på begge sider av gjerdet, så han kunde komme forbi når han hadde laks på som satte nedover elven. Men da kom norsk-amerikaneren og bygget på gjerdet. Englenderen måtte forhøie trappene for å komme over. Men så forhøide igjen amerikaneren igjen gjerdet. Således fortsattes med å forhøie gjerdet og trappen inntil det hele lignet et Babelstårn.

Dette og forskjellige andre vanskeligheter, som blev lagt i hans vei, gjorde at han opgav elven og eierne gikk glipp av en stor årlig inntekt.

De norske bønder er ofte slik, at når de får meget, så vil de ha enda mere. Og så spenner de ofte buen så sterkt at den tilsist brister.

De engelske sportsfiskere har gjort meget godt i bygdene. De har bragt store summer til landet, og blir de nu efter krigen delvis borte, vil det bli et stort tap for de norske elveeiere.

De som har hatt anledning til å omgås disse gentlemens, som står på høiden av vår tids kultur, har fått anledning til å lære det engelske sprog og fått innblikk i en kosmopolitts tankegang, som senere i livet har været dem til uvurderlig nytte.

Englendernes syn på forskjellige forhold i våre avsidesliggende daler har fått innpass og har gjort sitt til at mangt er blitt forandret til det bedre.

Men til gjengjeld har vel også mange englendene fått forståelse av at det ikke i alle deler er så smått bevendt med vårt folk og våre forhold som de store nasjoner er så tilbøielig å tro om dette landet opunder Polen.

I utlandet er mange av den formening at isbjørnene spaserer omkring på gaten her, og at det faller i hver manns lodd å felle en bjørn.

Men like uriktige er vel mange nordmenns forestilling om forholdene i Tyskland og Frankrike.

Peter klepper har fulgt fiskerne i 12 somrer. Fra begynnelsen av juni til 14. sept. har han været i hælene på dem fra tidlig om morgenen, når han gikk efter dem ned til elven med fisketasken på ryggen og kleppen i hånden, til sent om kvelden, når de kom tilbake trette av trakket og kastingen med den lange laksestang.

A, jeg har kleppet mangen en laks i disse år, forteller han. Men den første dag jeg var med Mr. B., glemmer jeg aldri.

Jeg hadde været i Amerika og kunde litt engelsk, you know. Og han vilde helst ha en klepper som han kunde snakke med. Så skulde jeg være med en dag på prøve.

Med fiskestengene og fisketasken drog vi ned til elven til den såkalte «Lover foss». Men jeg hadde ikke videre tro på den høl. Det var en svineplass å manøvrere en stor fisk. Ved elven stod trær og busker i veien. Ute i elven - som nedenfor hølen var fossende stri - var store stener, hvor laksen lett kunde få tømmen fast. Det var den verste plass i hele elven. Fikk vi laks på der, vilde vi bare komme til å miste den allikevel. Peter ønsket derfor i sitt stille sinn, at Mr. B. ikke vilde få se en ugge der.

For å rekke tilstrekkelig langt nok bort i elven med fluen brukte vi båt der. Denne blev ikke manøvreret med årer, men med to tau som var festet i begge ender av båten. Fiskeren stod i båten og klepporen på land med et tau i hver hånd og styrte båten mot strømmen frem og tilbake efter behag ved å hale i tauene.

Efter en stuntis forløp fikk Mr. B. øie på en diger laks. Øieblikkelig kommanderte han båten i land. Straks han kom i land, satte laksen op elven, og han måtte i båten igjen Men ikke før var båten kommet ut i elven igjen før han atter måtte i land. For laksen satte nedover, og det med lynets fart. Kommet ned gjennem stryket et stykke, stanset den nedenfor en stor sten. Det var forbundet med store vanskeligheter å få løse fisken igjen; for den stod langt fra land borte i elven. Og han hadde ikke stor makt over fisken da han hadde lang tøm, og elven var meget stri.

Peter fereslo å ta båten ned.

"Du kan ikke holde den i den strie strømmen", sa Mr. B. heftig.

"Jeg er sterk", sa Peter.

Båten blev bragt ned, og englenderen gikk i båten som blev manøvreret 5-6 meter ut i elven. Tømmen blev løs, og laksen satte videre nedover elven. Mr. B. gikk på land og fulgte efter langs med elvebredden.

Peter gikk somme tider foran og andre tider bak Mr. B. med kleppen i hånden. Det tok lang tid før Peter vågde sig å kleppe.

Dette har sannsynligvis irritert englenderen, så han skrek ut til Peter:

"Ah, you old dog"!

Begge to satte videre nedover med laksen.

På en grunne kleppet Peter fisken og drog den på land. Den var 12 kg. Klepperen syntes nu at han var situasjonens herre. Han kastet kleppen og sa på engelsk til ham:

"Vil De ha Dem en hund, så få Dem en med 4 føtter og ikke en på to".

"Stop that talking, sa englenderen mere blid. Wc shall be friends before the day is over"!

De tok sine saker og gikk til næste høl.Underveis stoppet engelskmannen og spurte:

"Do gou know what your name mins"?

"No", svarte Peter. Så gikk de videre. Men englenderen stanset igjen og spurte på engelsk.

"Vet De på hvilken tid avdagen den 11. time er"

"Nei", svarte Peter.

"De leser ikke Bibelen her", sa Mr. B.

Kommet til næste høl, fikk englenderen en laks til. Og englendere fortsatte de fra høl til høl med å fiske.

Om aftenen bragte de i alt 6 store lakser hjem fra elven. De veide tilsammen 128 engelske pund.Da dette var en sjelden dagsfangst, blev laksene hengt op på veggen og fotograferet.Fru B. tegnet den største, og skissen blev hengt op i gangen.

Det er unødvendig å fortelle at Mr. B. var i strålende humør. Enhver sportsmann vilde ha været glad for mindre fangst.

"Kjenner De kongen fra Eide", spurte han Peter. Hertil svarte Peter nei.

Peter vet ikke den dag i dag hvem kongen fra Eide er. Mr. B. fortalte ham aldri det.

Peter var blitt fornærmet over englenderens tiltale nede ved elven. Denslags behandling vilde han ikke finne sig i. En hvilkensomhelst engelsk tjener vilde ikke ha tatt notis av en slik tiltale. Men Peter var for stolt til å bli kalt en gammel hund. Han var nordfjording. Derfor sa han da de var ferdig med dagen:

«Jeg er villig å slutte som klepper».

Men nu hadde pipen fått en annen lyd. 'Englenderen. smilte over hele ansiktet og sa: «You are the man!»

Peter blev fast engageret som klepper og blev hos ham engagerethver sommer i 12 år. Han fikk 3 kroner dagen, og den tid var det god betaling.

Mr. B. var en sjelden elskverdig herre, når bare man gjorde sine ting riktig og punktlig.Hele dagen gikk efter en timetabell. Han hadde sin visse tid å fiske og sin visse tid til andre gjøremål. En time om dagen skrev han brever, en time leste han aviser, og en time brukte han til å lese gresk og latin. Disse sprog studerte han, selv efter at han var over de seksti.

Ved elven røkte han stadig pipe. Han hadde vel minst 20 snadder, men brukte kun en hver dag. Når de var brukt, måtte Peter gjøre dem rene med hønsefjær.

Når en laks var kommet vel på land, tok han alltid et glas whisky og lot Peter også få en snaps.

Fruen og andre damer som fulgte med fra England, fisket også nu og da. Men de blev snart trette av den tunge laksestang. De malte eller var på turer for det meste.

Mellem Mr. B. og Peter var forholdet alltid det beste. Men en dag holdt det på å briste. Englenderen hadde fått på en stor laks. Efter å ha arbeidet med den en stund blev tømmen fast borte i elven. Peter blev bedt om å vade ut i den fossende strie elv for å løse tømmen. Men Peter nektet. Mr. B. blev sint. "Jeg vil ikke resikere livet for en laks og heller ikke for Deres skyld", sa Peter bestemt."Intet menneske kan vade der nu elven er så stor", oplyste Peter.

"Sludder! Vil ikke De, så skal jeg. Kom og hold stangen", sa englenderen.

Peter tok stangen og Mr. B. begynte å klæ av sig.

"Her er klokken. Behold De den som er på land", sa han spydig.

"De må ikke gå, ellers får De ikke mere se Deres kone", advarte Peter.

Det hjalp; for han var meget glad i sin hustru.

"Tror du det?" spurte han.

"Ja, det er jeg sikker på", sa Peter bestemt.

"Ja, da resikerer jeg det ikke", sa han og begynte å klæ på sig igjen.

Han fikk stangen tilbake, surret tømmen rundt hånden et par ganger, gikk et par skritt tilbake, rykket så til og slet tømmen av.

"Se så, nu er vi ferdig med den", sa han og føiet til en liten hale som jeg ikke vil ta med her.

Det går en englender til hjerte å miste en stor laks. Det er mere enn et pengetap for ham. Han anstrenger sig til det ytterste for å få en laks som er på angelen, og ofte kan det gå på livet løs når laksen setter nedover en stri stenet elv. Man får være rapp på foten og hurtig i sine beslutninger vil man holde følge med den forbi store stener, som stangen og tømmen må løftes over, og forbi store trær som man kun kommer forbi ved å vade uti elven.

Stanser man så, haler laksen tømmen av snellen på et øieblikk og drar sin vei med fluen, fortommen og hele linen. Det er et tap på 20-30 kr. - for ikke å tale om laksen som kan være verd meget mere.

Nogen år pleide en engelsk biskop å fiske i elven i august og september. Det var en underlig skrue.

Han var ivrig totalist, den eneste engelske totalist som jeg har truffet sammed med, forteller Peter.

Han hadde skrevet tykke bøker om avholdssaken. I blad og tidsskrifter skrev han lange avhandlinger, som han av og til kom ned i kjelleren og viste oss kleppene. Han likte å høre at her var så mange totalister i Norge.

Det var en god sak som vi alle burde arbeide for, syntes han.

A, hvor han advarte oss mot å drikke spirituosa, den samme biskop, sa Peter og smilte. Der var ikke en dram å få av lommelerken hos ham, hvor mange store lakser de enn fikk.

Og de andre herrer som var i hans parti, torde heller ikke nyte spirituosa av hensyn til biskopen. Han tålte ikke se at nogen drakk

En sommer var der med en prest som stod under biskopen. Han hadde med sig en kasse med nogen flasker whisky. Men han torde ikke annet enn returnere den fra Bergen da de kom dertil.

Men biskopen hadde en flaske stående i et skap i villaen. Og denne skulde de ha å ta til i tilfelle der inntraff «accident». Men det inntraff ikke, og flasken stod der fra de kom til de reiste med eignet og kapsel.

Flasken viste han frem hvert år til dem som fulgte med ham. Og den stod der hele tiden. Hvem skulde så tro at nogen drakk der i huset? Å nei, det var nok bare min farbror og biskopen som visste om taffelakevittflasken bak en kasse i kjelderen.

Når den var tom, måtte min farbror sørge for å stille en full i den tommes sted.

Og flere ganger på dagen gjorde biskopen sig en tur rundt huset - når de andre var optatt - og lusket inn i kjelderen og tok sig en sup av flasken bak kassen i hjørnet. Men det var der ingen som visste.

Flasken i skapet fikk stå i fred. Der var jo ingen i huset som drakk. Sykdom inntraff heller ikke, og det var jo kun da den skulde benyttes. Biskopen var jo ivrig totalist og at han ikke drakk, var jo synlig for alle, for der var jo kun denne ene flaske i huset, og den rørte ikke biskopen, og de andre torde ikke av hensyn til ham.

Men Anders klepper måtte i all stillhet få den ene kasse efter den annen fra samlaget med taffelakevitt. Og når flasken bak kassen i kjelderen var tømt, så måtte en ny stilles i stedet i all stillhet.Blev ikke det passet, så blev biskopen sint. Som bortleier av lakseelver har jeg truffet sammen med adskillige engelske sportsfiskere. Men alle har de været greie og reelle i forretningsanliggender såvel som hyggelige i sin daglige omgang.

En undtagelse danner en Mr. P. Også han var merkelig nok prest. Han bodde i flere somrer på et hotell som hadde et stykke av en elv, hvor hotellets gjester hadde fri adgang til å fiske.

Men Mr. P. likte best å ha elven alene, jo større sport kunde han få.Og han gjorde alt han kunde for å få være den eneste fisker på hotellet. Hver gang dampbåten kom, passet han på om der kom turister med fiskestenger. Og opdaget han det, så hadde han straks tak i dem.

Om de tenkte å fiske her? Ja, da var de ikke kommet til det rette sted. Her fantes ikke det som hette fisk i elven. Neida! Nu hadde han gått her i 14 samfulle dager og ikke sett en fisk, langt mindre fått nogen. Nei, da var det noget annet å fiske på det og det sted. Dertil hadde han tenkt å reise. Her var ingen hjelp i å forsøke sig mere.

Og turistene med fiskestengene reiste med første båt igjen til det og det sted. For de vilde jo fiske.

Men tidlig om morgenen før nogen var våken, listet Mr. P. sig ned til elven og halte på land den ene pene sjøørret efter den annen. Når de var kommet på land, gjemte han dem under høihesjene. Da han kom tilbake til hotellet og gjestene spurte om han hadde fått noget, svarte han nei.Var det likt sig. Der finnes ikke en fisk i elven, sa Mr. P. Om kvelden efterat det blev mørkt, fikk han tak i en sekk. Ad en omvei listet han sig ned til elven og fant frem fisken under høihesjene og puttet den i sekken. Så tullet han omhyggelig sekken sammen og stakk den inn på kjøkkenet til kokken. Hun måtte for alt i verden ikke si hvem som hadde fått fisken og slettes ikke fortelle at den kom fra elven. Hun måtte helst si at den kom med båten.

På denne måten forsøkte Mr. P. å råde grunnen alene.

Et år leide jeg en liten elv på Sunnmør til ham for lstrl. 25. Han betalte lstrl. 20 i forskudd og drog til elven, hvor han fisket det meste av sommeren og fikk adskillig fisk. Dette hørte jeg av andre. Men han selv klaget rent ynkelig over sporten. Det var en dårlig elv, som jeg måtte se å bli kvitt. Den var intet verd. Ikke vilde han mere å kaste tømmen ut i den elven. Og resten av leien vilde han ikke betale. Han hadde allerede betalt for meget.

Nei, den elv måtte jeg se å bli kvitt. Jeg kom bare til å tape penger på den, forsikret Mr. P.

Sommeren efter fikk jeg rede på at Mr. P. var kommet til Sunnmøre og var begynt å fiske i elven uten å ha leid den av mig. Og ved nærmere undersøkelse fikk jeg rede på, at han bak min rygg hadde henvendt sig til eierne av elven og fått leiekontrakt i stand med dem.

Jeg bestemte mig for å reise op og få rede på forholdet. Jeg fant Mr. P. og hans venn nede ved elven i ferd med å fiske. Da han så mig, blev han blek som et lik, og når han kastet fluen, suste tømmen med en vill fart gjennem luften. Han sa ut som om nan vilde slå til mig med stangen da jeg nærmet mig.

Det var såvidt han svarte på min hilsen. Han forstod nok i hvilket ærend jeg var ute. «Hvorledes kan De fiske her i min elv uten å lia leid av mig? spurte jeg.

Dette spørsmål syntes å forvirre ham. Han var blek og sint og kastet så ivrig tommen at jeg trodde stangen hadde brukket.

Til slutt stammet han frem: «Jeg har leid elven av opsitterne, og hvis De ikke går, så kaster jeg Dem på elven».«Ta det med ro og behersk Dem. Det er De som er synderen og ikke jeg».

Men å tale ham til fornuft hj alp ikke. The gentleman var forsvunnet, og der stod en sint ustyrlig krabat som lot til å tro at han var i et land hvor makten var avgjørende, Og knep det, så var de rede til å kaste mig på elven. De var to, og jeg var alene.

Å få en ordning i stand med ham var derfor håpløst, og jeg forlot den elskverdige engelske prest.

Efter å ha besøkt et par av elveeierne, drog jeg på hjemveien. Og den engelske prest smilte satanisk idet jeg passerte.

Men da jeg passerte det hus hvor presten bodde, hadde denne båret op av kjelleren alle fisker som de hadde på lager og lagt i rekke henover marken.

Der kunde jeg bare se hvilken elv de hadde fått tak i. Nu kunde jeg ergre mig til døde og ha det så godt.

Til dokumentstart

Beskrivelse av Nordfjords lakseelver

Loenelven.

Loenelven kommer fra Loenvannet og munner ut i Loenbukten. Den er 3,5 km. lang, men laks og sjøørret går ikke lenger enn til Loenfossen ved Lobrua ca. 1200 m. fra munningen. Ved Kjæret deler elven sig i 2 armer, den ene går til Lovik og den andre munner ut ved Lonaustene og hotellet. Siden «Gamle-kjæret» blev nedrevet, går det meste av elven ned det nordre løp.

Elven blev først utleid til sportsfiske til hotell Alexandra i 1893 og da for kr. 100 i årlig leie. Hotellet hadde elven til 1903 for denne leie til sine gjester. Der var dengang mange fiskere på hotellet, de fisket i elven og på Loenvannet. Der var visstnok til sine tider op til 10 stenger, som særlig fisket i Loenvannet og disse holdt hotellet med fisk. I elven fikk dei august september, når sjøørreten kom op, fra 15 til 30 fisker daglig fra 1/2 til 4 5 kg. Der var ikke laks dengang. Dr.Lothe fra Bergen fik den første laks eller grils som jeg kan huske omkring 1898, men tii gjengjeld var elven særlig rik på sjøørret, sjelden stor sjøørret, op til 8-9 kg.

Halsten Muri, som har fisket i alle elver i Nordfjord, fikk heller ikke laks her dengang, men derimot en hel del sjøørret, mange svært store.

I 1904 leide jeg elven for kr. 700 i årlig leie, de første 5 år,, kontrakten blev forlenget på 10 år til. Leien var 1000 kr., og de 3dje 5 år kr. 1400, kr. 100 til hver eier. Jeg fremleide den til engelske sportsfiskere for august og september,i 1904 og 1905 til dr. James Ross og oberst Fox som bodde på hotellet. 1906-7-8 til Mr. G. H. K. Bone, og senere til en skotsk advokat Boase som hadde den de siste år til 1914 Disse bodde hos mig. Under verdenskrigen var de norske elver ikke bortleid til englendene. De beste elver blev leid av de nye «millionærer» her i landet.

Jeg opsa min leiekontrakt i 1915, og opsitterne fisket selv til og med 1920. Fra og med 1921 til og med 1930 leide jeg den igjen for 10 år for kr. 1400 i årlig leie.

Jeg fremleide til major G. H. K. Bone for de 5 første år, men på grunn av fiskemengdens avtagende vilde han ikke fornye kontrakten. Fra 1926 til 1930 var den kun delvis bortleid. Jeg praktiserte i disse år (1916 til 1930) som sakfører i Bergen og fisket selv kun i ferien. Enkelte år var den ikke bortleid, og jeg tapte da hele leiesummen.

Det var efter sportsfiskernes såvel som min og klepper Kristian J. Sætens mening de mange anløp av turistskibe på Loenbukten som er årsak til fiskemengdens nedgang. I dette har jeg fått hedhold av notbaser og fiskekyndige i andre bygder, Olden og Stryn.

I Oldenelven har de høstet samme erfaringer siden kaien på Skarsteinsiden blev bygget, og motorbåtene landsatte passagerene fra turistbåtene der.

Fiskemengden i Loenelven avtok gradvis siden 1921 da de flytende hoteller gjenoptok sine turer på de vestlandske fjorder efter krigen.

Før 1900, før turistskibe anløp Loen, fisket vi ca. 1200 sjøørreter. Fra omkring 1900 til 1914 omkring 2-300 sjø-ørreter, og fra 10-20 lakser hver sommer. I denne tid anløp der også endel turistskibe, men de var små og fyrt med kull, og derfor avtok ikke fiskemengden i den grad som efter 1921. Det var før turistskibene anløp Loen at vi fisket 1200-1300 fisker.

Under krigen da skibene var borte 1914-20, vokste fangsten fra 2- 300 til 7 - 800. Men i 1921 gik den ned til 100 fisk og sank stadig for hvert år ned til 50 - 35, og en sommer fikk vi kun 17 fisker. En englender med følge fikk i 1930 kun 2 sjøørreter og reiste efter kort tids ophold misfornøid.

I september efter at de flytende hoteller er sluttet går endel fisk op i elven, men praktisk talt ingen i den tid skibene anløper. Om våren er her meget sjøørret på bukten, så kastenøter kan få op til 20 kg. i et kast. Dette viser at det må være turistskibene, som ved støy, forurensning av bukten ved alt avfall som spyes ut fra maskin, kjøkken og W. C. og ved skyggekastning, oprotning av leir og slam fra bunnen med propeller, anker og kjettinger, som skremmer fisken bort. Oljen som har drept sjøfuglene rundt Englands kyst, er også i hoi grad skadelig, den legger sig over vannflaten som hinne og hindrer tilførsel av oksygen. Al fisk forsvinner fra Loenbukten når skibene anløper, selv sild og smelte. Laks og ørret som er mere sky er det derfor rimelig holder sig borte.

Storenoten fikk de ikke tihands engang da den var full av bokser, kasser, kull og koks som var kastet ut fra turistskibene.

Bukten, som kun er 8-12 favner dyp, vilde Fylkesbåtane til å begynne med ikke anløpe. Nu anløper båter på 22 000 ton.. Det er rimelig de skraper bunnen og skremmer fisk bort.

Jeg anla derfor erstatningssak i 1927 mot Den Norske Amerikalinje A/S, og utfallet av denne er ennu ikke avgjort for høiesterett, da dette skrives .

I 1923 bygget jeg klekkeri i elven (ved kvernhusene ved fossen) og fikk rogn fra Møre og fra Vosseelven, og her blev klekket ut adskillig yngel i de 4-5 år jeg drev det. Her har været adskillig lakseyngel i elven, men det kan ikke påvises at nogen er kommet igjen til elven som laks eller grilse. De må være blitt forhindret av turistskibene. Her har vært vaktmann i nogen år, han skulde forhindre ulovlig fiske. Kilenøter har her ikke vært på Loens eiendom, og ingen nærmere enn Strand på nordsiden og Muristranden i Olden på sydsiden. Det kan derfor ikke være kilenøter som har ødelagt Loenelven.

Sålenge turistskibe anløper bukten, vil elven vedbli å bli fiskefattig. Hverken klekkeri eller fjernelse av kilenøter vil hjelpe på fiskebestanden.

I 1922 hadde jeg møte med bygdens opsittere om opførelse av laksetrappe i Loenfossen. Fiskeriinspektør Landmark hadde efter min opfordring utarbeidet plan og tegning til trappen som var kalkulert til 3 - 4000 kr.

Major Bone og jeg tilbød å opføre trappen mot å få elven ovenfor fossen 15 år gratis.

Men opsitterne blev ikke enige om fordelingen av leieinntektene i fremtiden. Opsitterne på gården Loen krevde halvdelen av den samlede inntekt. Haugen vilde ikke gå med på det og det hele strandet.

Det siges at bror til avdøde lensmann Lund i Stryn i sin tid tilbød å opføre laksetrappe i Loenfossen mot å få elven gratis endel år, men også dengang strandet det.

En brukbar laksetrappe i Loenfossen og - om nødvendig - en i Haufossen vilde skaffe laksen adgang til gode gyteplasser som elven nu mangler.

Gode gyteplasser og gytefisk er en hovedbetingelse for at fiskebestanden i elv skal kunne holde sig. Laksen kommer tilbake til den elv hvor den er klekket*).

Loenelven har stor nok vannføring for den største laks til å kunne gå op.Men det nytter ikke å bygge laksetrappe og klekkeri sålene skibstrafikken på Loenbukten skremmer laks og fra å gå op i elven.

I de 2 siste år, 1931 - 32, har elven ikke vært bortleid, eierne ihar fisket selv og fikk i 1931 30 fisker, hvorav et par lakser. De fleste av disse blev fisket i september efter at skibene var sluttet å anløpe. Da kunde fisken uforstyrret få slippe op.

*) Bevis: Gloppeelven har en laksesort som skiller seg ut fra all anne laks i elvene i Nordfjord



Til dokumentstart

Oldenelven.

Denne elv er ca. 3 km. lang fra sjøen til Løkenfossen som stanser laksen og sjøørreten. Det er en brevannselv liksom Stryn- og Loenelven, og som alle brevannselver har den i almindelighet rikelig med vann i motsetning til regnelver som i tørre somrer kan lide av vannmangel så fisken ikke kommer op.

Oldenelven blev først bortleid til sportsfiske i 1860-årene, og den første leier var englenderen Mr. Coven som fisket i den nogen år før den blev fremleid til Mr. Byrop. I begynnelsen betalte Mr. Coven 2 daler i årlig leie til hver op-sitter på Muri, 6 daler til hver på Brynnestad, Mjellem, Løken og Bruvoll. Denne leie blev betalt til 1870 da Mr. Byroa oprettet ny kontrakt og betalte en høiere leie, nemlig kr. 40.00 til hver opsitter undtagen på Bruvoll, hvor de fikk kr. 80.00 hver. Elven blev leid for 10 år ad gangen, og den samlede leie var kr. 1660.00.

Mr. Edmond Byrora med følge bodde de første år hos handelsmann Wilhelm Yri. Leierne kom som regel i begynnelsen av juni måned og fisket i juni og juli. Det var som regel Mr. Byroa som hadde elven selv i disse 2 måneder; men han fremleide den til 'andre partier i august og september.

Det kan ha sin interesse å nevne at Mr. Byrop bragte høns med fra England. Dette var de første høns som kom til Olden og derfor vakte de stor opsikt.

Det var en høitidsdag i bygden når man ventet Mr. Byrop med sin familie. Ofte kom han med egen båt fra Bergen, for dampskibsforbindelsen var ikke den gang så god som nu. For en ekstratur fra Bergen til Olden betaltes den gang kr. 300.00.

Mr. Byrop var gavmild og godt likt av bygdens folk. Det var jo også i den tid en betydelig sum penger han betalte i leie for elven i årenes løp, liksom han også ved sin bortleie gjorde elven kjent blandt engelske sportsfiskere. Som de fleste sportsfiskere gjorde foretrakk han å bo privat, og derfor leide han grunn og bygget eget hus på Brynnestad hvor han, såvel som de øvrige leiere, senere bodde. Huset gikk senere under navn av «Engelske huset».

Såvidt klepperme kan erindre blev der på denne tid fisket gjennemsnittlig 2 lakser hver dag i juni og juli måned. Den sedvanlige fangst pr. år var fra 100- 150 lakser og flere hundre sjøørreter. Fiskerne var alltid vel fornøid med fangsten og kom derfor igjen år efter år. Mr. Byrop fornyet leikontrakten flereanger, for 10 år ad gangen, og han var leier av elven til 1911, da han på grunn av alderdom sluttet å reise til Norge.

Leien blev senere forhøiet så den samlede leie tilslutt var kr. 7--8000.00. Han leide også på slutten kilenotrettighetene på Skarstein nær elvemunningen.

Efter at Mr. Byrop sluttet som leier, har elven vært bortleid til den amerikanske kunstmaler W. H. Singer jr., som har hatt elven til 1931. Han har hele tiden bodd i Olden, både sommer og vinter, har paktet et gårdsbruk og bygget sig hus på dette. Han har vært en stor velgjører for bygden og distriktet. Han har ved forskjellige anledninger skjenket bygden store summer til forskjellige gode formål og derved også skaffet folk arbeid. Han har således ydet kommunen et større rentefritt lån til å bygge veien Olden -Innvik for, og han har skjenket kr. 100 000.00 til et sykehus for Nordfjord som nu er under opførelse.

Fiskebestanden i Oldenelven har også i de senere år gått tilbake liksom i Loenelven, og det er den almindelige mening også her at det er turistskibene og disses trafikk på bukten som skremmer laksen og sjøørreten fra å søke op i elven.


Til dokumentstart

Strynselven.

Strynselven kommer fra Strynsvannet og munner ut i Strynebukten i Nordfjord. Den er visstnok den vannrikeste elv i fjorden og er også den lengste, idet den er 7-8 km. lang. Den er også den fiskerikeste og best betalte sportselv, for den årlige leie har vært op i 16 000 kr. for hele elven. Den er også betraktet for å være en av de fineste sportselver i Norge. Det er en kamp for livet å få en stor laks på land i den øvre del av elven med sine stryk og delvis vanskelige terreng, som er blitt forbedret ved plattinger og broer, for å lette fremkomsten med å følge efter når fisken setter nedover elven som en pil og fiskeren enten må følge efter eller også finne sig i å slite tømmen.

En elv som renner stri, egner sig bedre for sportsfisket enn en stille elv hvor det fiskes fra båt. En elv som renner i stryk med bølger inn imellem og hvor det fiskes fra elvebredden, er mere ettertraktet og bedre betalt enn stille elver, hvor man fisker fra båt med dorging ved å ha et par stenger i båten med lang tøm ute.

Når Strynselven er så fiskerik, så kommer det vel av at fisken kan gå helt op i vannet, hvor der er gode gyteplasser.

Elven deles i tre deler: den øvre del hvor sportsfisket foregår, og Stille-elven, fra Kirkeide til Rise og Skjolden, den nedre del som berøres av flo og fjære.

Stille-elven egner sig ikke for sportsfiske. Der har vært fisket med garn av eierne, når ikke sportsfiskerne også har leid denne del av elven for å beskytte sportsfisket og hindre fiske med garn.

Den nedre del, Skjolden, egner sig best til sjøørretfiske med stang, men der fiskes også laks. Der skal ha vært fisket ørret på 14 kg.

Den største laks man kan huske som er fisket, var 29 1/2 kg. og blev fisket av kjøpmann P. Pettersen, Bergen, omkring 1925 på Gjøryens eiendom.

Strynselven blev første gang utleid til sportsfiske omkring 1860 til en englender Mr. Stuert for en årlig leie av omkring 100 daler for den øvre del, sportselven.

Før den blev bortleid, fisket eierne selv i elven. I den øvre del blev der fisket med laksekar og kastenot og i den nedre del, Stilleeleven og Skjolden, med rekegarn.

Der blev ikke bare fisket om sommeren, men også langt utover høsten fil juletider før fredningsloven kom. I hver manns hus var der da rikelig røkelaks og spekelaks, og det var skikk alltid å servere spekelaks til juleøllet, for den skjerpet tørsten.

Fra 1860-årene har elven stadig vært utleid til engelske sportsfiskere helt til 1915, da verdenskrigen forhindret eng- lenderne fra å komme til Norge. Under verdenskrigen og til idag har den vært utleid til bergensere. Den er nu bortleid til baker Martens, Bergen.

Av engelske leiere før verdenskrigen kan nevnes: Mr. Stuert, kaptein Covan, Mr. Linsel, Mr. Robertsen, Mr. Hoper og Mr. Essen som var den siste leier til 1914. I det siste har hele elven vært bortleid, både Stilleelven og Skjolden.

Hr. Martens har ved den i 1932 oprettede kontrakt kun leid den øvre del av elven. Derfor fiskes der nu med garn i den nedre del.



Til dokumentstart

Gloppeelven.

Før laksetrappen blev opført, gikk ikke laksen og sjøørreten lenger enn til Evebøfossen, som ligger omkring 1 km. fra sjøen. Nu går fisken ca. 4 km. op i elven.

Gloppeelven blev bortleid i 1877 til englenderen Sofford, som var leier i 30 år. De første 20 år betalte han en årlig leie stor kr. 436.00, og for de siste 10 år kr. 1500.00. Der-efter leide konsul Johan Gran, Bergen, elven i 10 år for en årlig leie av kr. 3500.00. Når leien steg så meget, så skyldes dette laksetrappen.

Herr Aug. C. Mohr, Bergen, er den av leierne som har gjort mest for å forbedre elven. Han har bygget ny laksetrappe, som har kostet flere tusen kroner og ellers gjort meget for å forbedre elven.

Nu er det englenderen Sir Keith Prince som har en 10 års leiekontrakt på elven. Den årlige leie er kr. 5000.00.

Gloppelaksen er kort og butten og er således forskjellig fra den lasesort som går op i de andre elver i indre Nordfjord.

Det er mig fortalt at der nu og da fiskes strynelaks i Gloppeelven også. Disse er kommet sammen med stimer av gloppelaks og sammen med stimen gått op i Gloppe-elven.


Til dokumentstart

Eidselven.

Eidselven er ikke breelv som elvene i Stryn, Loen og Olden. Det er mere en regnelv, og derfor kan den i tørre somrer bli temmelig liten og klar, særlig ut på sommeren.

Elven er ca. 7 km. lang, og før elektrisitetsdammen blev opført, gikk laksen og sjøørreten op i Hornindalsvannet.

Elven blev først utleid i 1880-årene til konsul Johan Gran, Bergen. Han drev meget med å leie norske lakseelver og fremleide igjen til engelske sportsfiskere.

Siden har englenderne Mr. Kannedy, Mr. Andersen, Mr. Grimtson og Mr. Pettis vært leiere av elven.

Den almindelige fangst i gode år har vært 30 - 35 lakser med en vekt av ca. 2,50 kg., og ca. 200 sjøørreter til en gjennomsnittsvekt av 1,5 kg.

Til dokumentstart

Hyen-elvene.

I Hyen er to vassdrag hvor laks og sjøørret går op.

Det største og lengste vassdrag er Åelven som renner gjennem to vann, Åvannet og Ommedalsvannet. Hele vassdraget til Gjengedalsfossen, hvortil laks og sjøørret går, er omkring 8 km.

Leien for dette vassdrag har til forskjellige tider vært 500-800 kr.

Det annet vassdrag kaldes Hopsvassdraget. Det er kun 3 km. langt til Svadfossen, hvortil sjøørreten går.

Hopselven renner gjennem Hopsvannet som er ca. 2 km. langt. Elven fra vannet i fjorden kalles også Straumeelven og er kun 200 m.lang.

For dette vassdrag har der vært betalt kr. 200 i årlig leie.

Da disse elver ikke ståri forbindelse med Hogen bre, er de avhengig av nedbøren, og det hender derfor i tørre somrer at der kan bli for lite både av vann og fisk som i andre regnelver.

Disse elver blev første gang bortleid til sportsfiske i 90-årene, og da til hr. F. Beyer, Bergen, som igjen fremleide elvene til englendene.

For tiden er begge vassdrag bortleid til englenderen Mr. Pike.