INNHALD
Misjonærs erindringer
Del 1. Lodalen
1.0 Sommer
1.1 Høst
1.3 Bødal
1.4 Nesdal
1.5 Husa
1.6 Taktekking
1.7 Dagsletter og hesjer
Del 2. Arbeidsmetoder
2.1 Råhøy til hesjene
2.2 Tørrhøy - sommer
2.3 Tørrhøy vinter
2.4 Transporten av høy
2.5 Heimebøen/åkrene
2.6 Hesjene
2.7 Arbeidsdagen
2.8 Eksempel-en dag
2.9 Sæter-gjestebud
2.10 Sæterveien
2.11 Stranden
2.12 Lang fjelltur
2.13 Høstarbeidet
2.14 Vinterens arbeid
Del 3. Skole
3.1 Skolestart
3.2 Oppflytning
3.3 Skoleveien/lekser
3.4 Konfirmantundervisning
3.5 Amtskolen
Del 4. Kirken-søndag
4.1 Om Kirken
4.2 Kirkeveien
4.3 Aktiviteter
4.4 Kirkebåten
4.5 Religion til daglig
4.6 På isen
4.7 Sterke forfedre
4.8 Julen
4.9 Brudeferd
4.10 Geitesti-Ravnefjellet
4.11 Bukk i skorfeste
Del 5. Diverse
5. Tømmer firing
Det er berre den første delen av boka som omhandlar Lodalen som er med her. Hoveddelen av boka som omhandlar misjonærarbeidet på Madagaskar er ikkje scanna.
Dalen ligger omgitt av svimlende høye, bratte fjell, som speiler sig i det 10 km lange vann. På sydvest-siden av dalen danner fjellet en sammenhengende vegg uten dalskjæringer. På nordøstsiden, derimot, danner de høyere eller lavere fjelldaler i forskjellige vinkler til hoveddalføret, flere særskilte fjell, hvert med sitt eget fysiognomi.
Selv om sommeren ligger snøfonnene i skar og fordypninger for ikke å tale om oppe på høyfjellet og flatbræen, som sender sine blå krystalarme over fjellbrynene, ned gjennem dalsenkninger nesten til vannflaten (Kjendalsbræen).
Nærmest vannflaten lå de veldyrkede gårde, noen flate andre bratte eller halvbratte. Rundt Jonsok stod både åker og eng i strålende, grønne farver. Det var ikke midnatsol, men natten var lys som en skyet vinterdag. Utenfor innmarken lå havnegange, markslette og duftende skoglier av rogn og hegg, hassel og bjørk, høyt, høyt oppover fjellsidene. Over tregrensen er der ennu gras, lyng og mose, så blir det nakne, blånende nuter opp mot skyranden eller den evige snø. Bræ-elvene ligger som sølvstriper nedetter fjellsidene. Ofte danner de svimlende fossefall, hvor solstrålene leker regnbue i vanndrevet
Hele panoramaet med en blinding av vann og himmel, grønne enger og duftende skoglier, bratte stup og skummende fosser, blånende topper med snøhetter på eller med blå isbræer som skjerf om halsen, ja, hele panoramaet med sin ynde, sin styrke, sin villhet, sin overveldende majestet, finner neppe nogensteds sitt sidestykke.
Men er enn omridsene hele året de samme, så veksler dog de enkelte trekk sterkt i forhold til årstider - og vannets speilbillede gjengir ganske troverdig forandringene. De utstrakte gulnende akre -- vi holder oss til 1900 tallet - viser at høsten er i anmarsj. Når så kornet blev satt på staur, var det et imponerende syn. Staurene var av ganske andre dimensjoner enn dem man almindeligvis ser på billeder, de var 10 til 12 fot lange. Og allikevel kunde der på de to øverste gårde med sine 12 hovedbruk være ca. 10 000 staur. Fra fjelltoppene tar et sådant syn seg ut som en imponerende hærstyrke. Riktignok kom som regel byggen i hus før havren blev satt på staur. Men geledene blev allikevel imponerende. En gang fikk et enkelt bruk 365 mæler korn, en mæle for hver dag i året.
Der var også andre trekk i høstbilledet. De før så grønne skoglier ble mange farvede: alle slags avskygninger av gult, brunt og rødt. Som kunstvevede tepper står fjellsidene, og i vannspeilet blir naturens maleri fordoblet.
Skogens høst-rikdom var heller ikke å forakte. På lyng og tuer stod blåbær og tyttebær tett i tett. Rognebærene med sine røde klaser strålte lang vei. Heggebærene stod mørke og beskedne i en annen sort klaser. De har en pikant smak, men de store stene og det klebrige kjøtt har en tendens til å lukke spiserøret slik at det blir vanskelig både å svelge og å ånde, derom hadde vi gutter mange erfaringer. Allikevel var det svært fristende å bryte bærgrene, binde dem i kjærv og ta dem med heim til midlertidig lagring, og tilfeldige deserter. Men det mest storslagne var dog hasselnøtter. Det tok en viss ferdighet til å plukke nøtter, enten ved å klyve opp i buskene eller ved å bøye grenene mot jorden, tildels ved hjelp av lange kroker. De gule nøtter var delikatesser på julebordet, for ikke å tale om i guttenes lommer.
Årstidsbilledet skifter igjen. Dagene blev kortere og nettene mørke. Sneen rykket frem over fjelltopper og bryn. Den stoppet opp nogen dager, tok atter nogen lange skridt nedover fjellsider og sæterdalfører og endelig lå det kvitt til fjæren. Dalen i vinterdrakt avspeilet sig på vannflaten. Den var dog ikke helt kvit, skogliene gav et brunt islett, og de loddrette fjellhamrer gav ikke sneen feste så der kom stenfarven frem vinter som sommer. Storlifjellet stod nærmest, steilt opp fra sundet, med høyere skoglier og en avrundet topp. Kjendalskronen stod yndig og fornæm i bakgrunnen som en kronet brud. Men tross sine avrundede former og tilsynelatende lavere horisont, hører den til de høyeste med sine mer enn 6000 fot over havet. De blåglitrende bræer danner liksom kronens ædelstene. I forgrunnen rett mot syd har vi den majestetiske Middagsnebba. Majestetisk, ja det er ordet. Unskyld en vovet hentydning som slett ikke er ment å være profan, men som nok kan virke illustrerende angående personens mentalitet i forhold til fjellets velde, vildhet og ynde. Fra min Abc-bok husker jeg et billede i kvitt og svart av Gud Fader. Det avrundede hode sat uten hals direkte på den brede, solide kropp - uten føtter, men med antydning til hender over brystet. I min barnlige fantasi fant jeg en stor likhet mellom billedet og den vinterkledde Middagsnebbe, bred, steil og hamret. Følgelig blev det ikke jøtner og jetter som rådet, over fjellets egenskaper, krefter og virksomheter, nei også det var Guds finger. Tross de sterke, ville naturomgivelser var vår barndom næsten kemisk ren for overtro. Selv gamle tradisjoner, med Asbjørnsens eventyr, fikk liten makt over sinnet. Den religiøse og realistiske sinnsstemning blev den fremherskende
Nonsnebba. Som navnet efter gammel sed antyder, markerer den solens posisjon ved tretiden. Da spiste man nons før i tiden, men ved 1900-tallet holdtes det måltidet 2 timer senere, ved femtiden. Nonsriebba bærer sitt navn med glans: den har virkelig utseende av et veldig nebb rett mot sky. Den hadde også et visst romantisk skjær over sig. Mellom den og Middagsnebba lå den langstrakte Ruteflåtdal med 2 sætrer på hver side av den i dalbunnen skummende bræelv. Sæterromantikken kunne den således sies å dele med sin kontrapart, men Nonsnebba hadde noget ekstra: brunrøde fjellpartier som lot formode alle slags kostelige metaller. Fra tid til annen blev der også skjerpet, men de utilgjengelige lodrette fjellvegger med uberegnelige stensprang egnet. sig langtfra til gruvedrift. Ikke desto mindre tiltrakk de kulørte, glinsende stene, som rullet like ned til sæterveien, sig alltid guttenes oppmerksomhet
Fra bræerne på vestre side av Nonsnebba kommer Tverrelva. Den danner grensen mellem sæteren i sydøst og markslettet i Berja mot nordvest. Med et veldig hopp styrter Tverrelva seg i Ruteflotelvas fang, og sammen fortsetter de sitt tidligere ville løp i et tilsynelatende bunnløst svelg eller jøl, der i to kilometers lengde danner den mest hårreisende avgrunn. Kan ikke huske å ha sett noget så fryktinngydende nogen steds i verden - det skulle da være Vesuvs krater. Tidligere når 5-6 års gutter gikk den smale sti langs juvet til og fra sæter-gjestebudet, blev de bundet i tau, så at om de slingret utfor stien, skulle de allikevel ved tauet og en kraftig neve hindres fra å rulle ned i avgrunnens skumsprøyt.
Berje er den sydlige del av den tidligere nevnte 12-14 km.. lange fjellvegg nordvest for vannet. Berje var ennu ved 1900-tallet vel det største sammenhengende utslått i hele Nordfjord eller videre. Det rakk fra den før nevnte Tverrelv nordover til Utigardselven, der som en skummende sølvstripe i fosser og avsatser hang nedover fjellet og dannet grensen mellem markslettet i syd og bukkestod samt fjellbeite for sauer og geiter i nord. Fra sommerfjøset måtte småfeet hver dag gå tvers over «Storuren», over hvilken det veldige, ville Ramnefjell som er mer enn 1500 fot loddrett fjellvegg truende hang.
Opptil 1900-tallet var Bødal en myldrende landsby. Husene på 5 bruk lå i en klynge, hulter til bulter - et rundaktig tun, nesten som en myretue. Det 6. bruk lå et par hundre meter lenger syd, kloss mot fjellfoten. Heimebøen var ennu ikke utskift. Aker- og engteiger lå spredt om hverandre. Derved blev resikomomentet fra elv, fonn o.s.v. mer likelig fordelt. Og hele landsbyen anlagdes på det mest betryggende sted. Tross de smale, krokete streder var der en viss orden i landsby-anlegget. Nogen mer eller mindre solide brygger stakk ut i vannet. Derefter fulgte en rad av båtnaust. Lenger oppe stod i malerisk uorden beboelseshuse, stabbure og nysstuer om hverandre. Lengst oppe, nærmest utmarken kom tyngden av lader og fjøser, helst sommerfjøser for sauer og geiter. Disse blev om sommeren daglig drevet i en veldig -lang rad gjennem en smal teine til et saftig skogbeite. Det var et romantisk og imponerende syn å se den kilometer lange rad av sauer og geiter bukte seg fram. De kunne i dagens løp nå opp til den ca. 5 km. fjernere-liggende Bødals-sæter, som med sin rummelige sætervang, brede greslier og glittrende bræer var et sant Eldorado for storfe, hester - og besøkende - bygdefolk eller turister. Og når et enkelt bruk kunde ha 31 beist i fjøset om vinteren, så blev det nok ikke øde på selbøen, hvor buskapen fra så mange bruk samledes.
Nesdal var oppdelt i to tun, Indre og Ytre-Nesdal, med tre bruk på hver. Følgelig var bebyggelsen mindre sammentrengt, men i virkeligheten mere klassifisert, især på Ytire- Nesdal. De tre båtnaust stod som vaktposter på en torvgrodd sandbanke ved vannet ca. 100 m. nord for landsbyen. Den betydelige avstand var diktert av det lave, flate, men vakre terreng. Selve tunet var delt av en ikke nettopp snorrett midtgate. På den lavere nordside befalit alle fjøs og ladebygninger sig, mens alle beboelseshus, matstover og nysstover opptok den høyere og solrikere sydside. På Indre-Nesdal var klassificeringen ikke så gjerinemført, men hvert bruk hadde mere sitt eget kvartal. Hvad oppbygning og vedlikehold på et bruk da kostet i arbeid og kontanter har en ikke så lett for å fatte. Ikke at alle bruk var identisk utstyrt, efter et visst minimums mål kom resten an på eierens driftighet, smak og velmakt. Opprindelig var alle hus tekket med never og torv. Men allerede før 1900-tallet var der skedd en forenkling, og den veldige ladebygning med staller og fjøser var tekket med solid skifersten.
På det bruk jeg kjenner best - skal ikke påstå at det var bare gjennemsnitlig utstyrt - var der over 20 bygninger. Og da et tak gjennemsnitlig varte i 20 år, ville det bety at en måtte tekke et hus om året. Men det kan ha sin interesse å nevne navnene på disse forskjellige bygninger.
Men tilbake til husopptellingen, og nu blir det vesentlig navn uten forklaring.
I alt 315 høybører.
Herav følger, at før det nye ladebygg var der 26 tak, og senere 22. Hvilket herkules arbeide å bygge opp og holde vedlike! Husmaterialer (tømmerstokker og bord) måtte kjøpes ca. 30 km. borte, flåtes ca. 14 km. på sjøen, og kjøres på jernskodde sleder over land og is resten av veien. En gjorde da gjerne dugnad: når isen på vannet var sterk nok og føret godt, kom hele grannelaget - 12 mann med hest og slede - sammen og kjørte frem store material-masser på en dag eller to. Selvforståelig skulle ingen ha daglønn, kun bevertning etter avlessingen. Denne praktiske skikk var til stor hjelp i et skippertak, og da dugnaden cirkulerte etter byggeforetagenderne, blev hjelpen nokså likelig fordelt i grenden, skjønt ingen bokførsel blev holdt. Til skogladene fant en som regel materialene i nærheten, men det var dog ingen lett sak å transportere stokker i bratt, ujevnt terreng. Og hvilken nevermasse på så mange tak! Det meste blev flekket om forsommeren i brukets ikke særdeles rikholdige bjørkeskoger. Noget blev vel også kjøpt ved leilighet. Tingen var å ha et passende lager på hånden for alle eventualiteter. Litt bark til hjemme-barking ble også tatt på forsommeren. Men det krevde stor skjønsomhet. Ti mens treet efter bare nevertagningen kunne vokse ny never på igjen, så var det efter barktagningen dødsdømt. Det var derfor fornuftig å ta bark av tre som ikke lot sig transportere eller som kunde benyttes til favnved.
For oversiktens skyld kunne det i forbindelse med skogladene være i sin orden å nevne dagslettene til hver enkelt av dem, og også antall hesjer. Antallet av hesjer står dog ikke i forhold tii høymengden: nogen var jevnt korte, mens andre var veldig lange, særlig hvor råhøysloder bruktes. Desuten blev mange fylte bare een gang, mens andre blev fyllt 2, 3, 4 ganger i sommerens løp.
Råhøyet fra de andre 3 dagsletter på Stranden blev ført heim samme dag det var slått.
Det erindres at dagslettene var for 5 voksne mennesker: 3 menn og 2 kvinner. Hvilket veldig arbeide i fjellet! 31 dagsletter, og kanskje 6 dage for tørrhøy-tøkje, det blir minst 37 sommerdager i fjellet. Det samlede antall av hesjer var ca. 170. Det tar ikke stor innbildningskraft til å forstå hvilket herkules-arbeide der blev gjort i fjellet. I tillegg til de 185 (5/37) sommer-dagverk, kom der mange forsommer-dagverk til å binde hesjene ete. Desuten tok det mange dager å bringe høyet heim om vinteren, men da var jo tiden ikke så synderlig kostbar. Dog skulle der både mot og manndom til å frakte heim en sådan masse høy, enten i bører eller på slode, under alleslags veir og føreforhold. På hålkeføre kunde både hest, lass og kjører reise på «Storejølet». I vind og mildveir var det fare for snøfonn og jøkler.
Det nyslåtte gress rundt hesjene blev simpelthen raket hen ti dem med en trerive. Blev det for tungt for riven, tok man et fang full og bar eller kastet bort til hesjen. Nedover en bakke kunde man også rulle en gress-velte et kortere eller lengere stykke. For lengere strekninger nedetter «Rinden» bruktes råhøy-sloder. Konstruksjonen av en sådan var meget simpel og krevet kun et øyeblik Best var det å hugge to bjørkebusker tett besatt med smågreine. De blev lagt parallelt, bundne sammen med et par kvister av hver busk. Godt var det og om man hadde et par kvister til fengjebån for den første fengje, så gresset ikke stupte fremover. Derett kunde en bare kaste på og kne-gå ettersom terreng og gressmasse tillot - i beste fall kunde en sådan slode være så dryg som et lite hestelass. Kommet ned til bestemmelsesstedet droges sloden en etter en med hensikt lang og parallell hesje. Følgelig kunde man hesje av sloden, hesje og dra fram, hesje og dra fram.
Sommer-tørrhøy-sloden var litt mere innviklet. Det som er sagt om råhøy-sloden har sin anvendelse, kun at buskene ikke behøvde være fullt så lange. Men tørrhøy-sloden skjøtes på den måte, når de forreste busker er vel belastet, bindes hver topp forleng med en vidje rundt stammen på den følgende busk, hvis tykkende er synlig over sloden. Nu lastes der gjerne dobbelt så meget på som før. Endelig knyttes et 3 favnes tau i toppen av hver av de siste par busker. Det strekkes stramt fremover, halsstikk kastes rundt tykkendene, videre fremover og belegges stramt foran fengjebandet. Derved løftes de forreste buskelegger opp som et kort «greide». Dette gjør det bekvemt å dra, og gjøringen hindrer høyspille i all skaking, hopp og slingring. Kapasiteten kan være fra 3 til 4 bører.
Det enkleste transport-middel var et 3 favner langt dobbelt «børatog» med en «hogd» på midten. Sommetider la man i så tauet ikke rakk, og lærbeltet toges til hjelp. Men da var det rigtignok ikke normal-bører. Selv i en heldning var det litt av et kunststykke å reise sig alene med sådanne bører. Som regel bæres børen med en falkje (en arm blev stukket inn under tauet). Dette gav balanse til børen, og allikevel kunne de i stygt terreng i ytterste fare slenges av uten at bæreren behøvde å følge med.
Tørrhøybører om vinteren blev laget på en annen måte. I stedet for tau bruktes bjørke-vidjer. Disse blev to og to knyttet solidt sammen med toppgrenene. Når en voksen mann stod på midten av et således sammenknyttet bånd, rakk krumningen av de veldige, nedbrettede halser opp til høyre og venstre øre. Til hver bør trengtes 2 sådanne bånd, og dessuten 10-12 fem fot lange kvister. Disse plaseres utenpå høyet, under båndene og med høyre kne først på børen og dernæst på glidehalsen presses høy og kvister til veldige 5 fot lange pølseaktige baller. Disse solide bører kan bæres, drages eller kjøres alt ettersom terrenget krever det.
Men vinter-sloden bærer dog prisen for innviklethet og hvalmessighet. Dens ytre består av 20 bjørkebusker, 30 bjørkevier og 3 veldige tau av grisebuster. Bunnen består av 2 kløftebusker og 4 skjøtebusker, altså to lengder. Tversover bunnen legges 3 gjørsletau. De festes med vidjer til buskenes overside for at de ikke skal slites av under den hårde påkjenning nedetter fjellsiden, men beskyttes av buskene. Sloden er spiss fremm, men får veldige dimensjoner bakover. Midtbusken på oversiden er så lang som sloden. Hvorfor? For å gi et solid feste for det 60 m. lange manillatau hvormed sloden fires nedetter bratte bakker, islagte skråninger og loddrette stup. Men først må jo sloden gjøres. Da strammes bustetauene godt. Men den solide slo-ved hindrer tauene fra å skjære sig inn i høyet. Bakenden av sloden har et veldig omfang. Den får dog ikke stå åpen, ti da vilde nok høyet ristes ut til alle sider. Nei, de mykje toppgreiner bøyes inn fra alle sider og festes på kryss og på tvers med bjørkevidjer. Det således ferdige produkt representerr ca. 7 bører - et respektabelt hestelass på meide-slede. Det kunne synes håpløst og halsbrekkende å transportere en sådan koloss ned den ujevne fjellside. Her kommer manilla-kabelen til sin rett. Med tauet ett og et halvt kast rundt et solidt tre, gjennem to lovebøtte votter og over ryggen på den solide vadmels-kofte holder fjellgubben sloden i rimelig fart selv i loddrette stup. På flatere terreng må firet slakkes helt opp. Mannen som følger sloden, må somme tider med dratauet over skulderen spenne i bakken og dra som en hest. Stundom kaster han sig bak på sloden og kjører med utfor stup og hamrer. I nogen grad kan sloden også styres bakfra. Men seilasen krever alltid aktpågivenhet og behendighet. Selv på nokså godt terreng blev en uaktsom rytter kastet 6-9 fot bort i snøen.
Merkelig nok kjentes det nokså festlig når Brunen trakk de veldige sloder, een ad gangen, inn på låven, og heime-mannskapet løste tau og vidjer og ristet høyet i stål. De fire skogkarer til de tre sloder og firet, fikk sig et varmt og kraftig måltid mat. Siden ringet de sammen vidjerne til neste dag. Der var ingen videnskapelig værvarsling i de dage, men jeg kan ikke huske at den private slog feil når det galdt Reirskor-høyet. Det galt to ekspedisjonsdager, og når veien først var brøytet opp og ned, gikk det så meget lettere den følgende dag. Det blev gjerne 3 sloder første dag og 4 sloder næste dag, med tilsvarende 4 og 5 mann. Var snøen altfor dyp, brukte man tryger, snøsko. Hvorfor ikke ski? Aldeles umulig i så bratt og hamret terreng ca. 2000 fot oppetter fjellsiden. Merkelig nok gikk det alltid heldig, på disse halsbrekkende ekspedisjonene. Men så sørget jo far for å ha et sterkt fir, og fire kunde han. Husker, ennu en lysegrå stripe over ryggen på firekoften hans. Ikke måtte man holde i utide, ikke la det gå agelaust, hellei ikke bråstanse, og endelig ikke la sig rykke mot treet.
Rundt 1890-tallet gikk man over til løypestreng. Veir og føre spiller da liten rolle, og det er nærmest interessant å se høybører som måker seile skrått ned gjennom luften.
Mens havnegang og utmark var nærmest umålt og ubegrenset, hadde innmarken sin naturlige begrensning. I utstrekning var den kanskje 80 mål eller dekar. Derav var ca. 20 mål kornåker og 2 mål poteter. Det er alt antydet at staur-tallet kunne variere fra 700 til 1000. Potetene varierte fra 100 til 160 mæler. Det var vel kanskje det veldige skogslette som muliggjorde så store åkervidder. Akeren krever nemlig megen gjødsling. Men med l8 vinter-fødde beist, stort og smått, 2 hester, 25 sauer, 15 geiter og 3 griser blev der nok litt hevd både på åker og eng.
Og skjønt innmarken vesentlig blev avloet av skog-uført mannskap, barn og besteforeldre, så var dog høymengden ikke ubetydelig. Der bruktes ennu ikke slåmaskinen eller høygaffel, og allikevel har jeg inntrykk av å ha slått innmarken og køyrt inn høyet den sommer jeg læste for presten. Tjenestepiken raket og hesjet, hvilket var udmerket, godt gjort. Der var nemlig over 80 hesjer, og disse blev fyllt to eller tre ganger. Tyngst var det å kaste av vognen opp på høystålet når det blev høyt.
Hesjeliste:
I alt 85 hesjer.
Til tross for så mange hesjer i utslått og innmark kunde det i usedvanlig langvarig regnveir en sjelden gang hende at høyonnen truet med å stå i stampe av mangel på hesjer. Kan ikke huske at vi en eneste dag skoftet på grunn av veiret. Men å slå i regnveir uten tomme hesjer var betenkelig nok.
På den tid var det ikke tale om 6-8-10- eller 12 timers arbeidsdag. Folk arbeidet helst av eget initiativ - særlig da på heimebruket. I turrhøy-tøkje kunde det gå nokså grenseløst til. Sent en kveld kom der beskjed om å hente jordmor. Oppgaven var for to mann å ro 18 km. i en færing, og spasere 6 km. i den speiding og med den fart som situasjonen medførte. Ved heimkomsten om morgenen var det ikke tale om å gå til sengs. Nei, 70-80 hesjer i utslåtten stod tørre, opp til 2000 fots høyde, og den overskyede himmel gav ingen garanti for bvor lenge regnet vilde la vente på sig, Følgelig la våre to skysskarer i vei etter en hurtig frokost. På grunn av omstendighetene glemte de å ta niste med, og av samme grunn fikk de heller ikke forsterkninger. Allikevel gikk armer og ben som trommestikker i de bratte lier. Somme tider rakk ikke tauet, og da feslet de beltet i tauendene. Det tok på kreftene, men våre helter tenkte vel at de måtte være like så tapre som Einar Tambarskjelver og det øvrige mannskap under kongsbanneret på Ormen Lange eller på Stiklestad. Før kveld hadde de fylt dyktig inn i 4 lader. Dog, ved heimkomsten forestod et nytt spennetak: å ro 3 km. og deretter hente geitene høyt oppe i liene. Ved ti-tiden fikk de endelig kvile. Da hadde de vært i bevegelse eller hardt arbeide i over 36 timer. Sådant var jo ikke egentlig dagligdags, men under omstendighetene vakte det ingen oppmerksomhet. Der er jo ingen tilskuerskare som applauderer i det daglige arbeide.
En annen gang skulle vi dele mannskapet, min søster og jeg fikk i oppdrag å gå næsten over skoggrensen og se hva vi kunne gjøre med et dagslette for 5 mennesker. Gresset stod frodig, og terrenget var rummelig så en kunde lange godt ut med ljåen. Min søster var uhyre flink og om mig sa vår joviale, avindsyke nabo: Det er ikke nogen hjelp i å kappes med dere, du slår jo for tre. Dette var nu en stor overdrivelse. Men der var så meget sannt i det, at under visse omstendigheter kunde jeg slå et dagslette om dagen, men da nåtte der ofte være tre til å rake og hesje. Dette var et av de mindre dagslette og vi blev ferdig med alt sammen ved 3-4 tiden. Så høyt oppe var luften frisk og lett. Utsikten var også god, særlig bort gjennem sæter- dalføret, hvor kreaturene beitet i skog og på vang.
«Siden det er så tidlig, får du hente rjøme-ambaren i kveld», sa min søster. Javel, det var ingen ting i veien for det. Men først plukket vi litt bær, og deretter gjorde jeg ære på en rømmekolle av veldige dimensjoner. Det var ingen gnieraktighet hverken hjemme eller på sæteren, men hver hadde sine retter. Og om vi arbeidet ubegrenset når det trengtes, så lot vi oss også ved anledning beverte. Det var forresten ikke alle som anså det for pure romantikk å bære en amber på over 30 liter den 3-5 km. lange gangsti. Men personlig syntes jeg det var mere prosaisk å bære den mer enn 50 kg. tunge reideflaske.
En avveksling i sommertravelheten var sæter-gjestebudet. Det holdtes gjerne i siste halvdel av juli. Slåttonnen gikk på det livligste, men skog og mark åndet av full sommer. I varmen svulmet bræelvene opp og gikk med skum og brus ned bratte fjellvegger, fremover glattslepne steiner, ned i trange gjel, for til sist over en rummelig grusflate å senke sig i det stille vann.
Det er lørdagskveld og helgedagsstemning. Sæterjenten fikk tidlig fritt og en medhjelperske på kjøpet. Ved seks-tiden tok barn og voksne helgedagsklærne på. Stranden, tjenestegutten, hadde en velstoppet halmsekk på ryggen, andre nogen sengklær o.s.v. Vi barn var nok i høyeste feststemning. Sæter-gjestebudet var uten sammenlikning årets mest romantiske begivenhet.
«No må de komme til kvelds», ropte sætredeia. Det lot vi oss ikke si to ganger. Selet stod bak en veldig stein til beskyttelse mot mulig fonnvind. I den rummelige utdør var en beholdning av brenneved, en tønne til surmelken o.s.v. Inne er alt kvitskuret. I hyllene står 12-15 veldige melkeringer. Separatorene har ennu ikke gjort sitt inntok på Sæteren. På benken i et hjørne ved døren stod den imponerende rømmeamber.
Festrettene var alt på bordet: sukkerstrødde rømmekoller, og en ringe med rømmegrøt. Denne var av det gode gamle patent: mørkokt rømme næsten uten mel i, oversvømmet av fett. Der var riktignok en magrere undergrøt for dem som likte det. Med demokratisk frihet fikk enhver en mer eller mindre tilfeldig plass. Som sedvanlig på landsbygden gikk måltidet sakte og stille for sig. Den mest poetiske var Stranden. Han ga kokken. ære ved å si: Ja, nu får vi nok ta støvlene på. Ved næste fett-påfylling kunde han variere det med, at nu må vi nok dra av oss og vade.
Veien var slett ikke så bratt, men meget avvekslende. På høyre hand skiftet det med skog og slåttelier. På venstre hånd lå mer eller mindre direkte det fryktinngydende Storejøl, hvis vegge på flere steder gikk 80-100 meter loddrett ned -- og på bunnen den skummende elv. Der på Rabben ved Heller-hjørnet står en rogn på skrå utover det svimlende dyp. Stranden var berømt som agelaus i fjell og mark. Han skulle ha navet og avlauvet rognen. Den mann måtte ikke være svimmel eller livredd. Selv svimmelheten er ikke så lett å beregne når en ser ned i en brusende elv 100 m. rett under. Men enda mere spennende er det å beregne styrken av røtter og torvfeste når en flytter sig seg selv som et lodd på en vektstang utever den svimlende avgrunn. Jo, Stranden våget og kom vel fra det. Han var ikke egentlig kjennt som nogen pietist. Mange år senere, i min tidlige ungdom syntes jeg det var rart om man ikke i bevist avhengighet og tiltro til Gud kunne våge det samme. Jo, i dypeste ensomhet, med øksen i den ene hånd, kløv jeg opp i den sitrende rogn. Elven gikk skummende hvit så langt nede at dens brus lød dempet. Træet dirret for huggene, og når en gren kastedes opp i bakken, gav det et sett som. om torv og røtter vilde flekkes av fjellgrunnen og det hele styrte i avgrunnen. Dog, alt gikk vel, og Herren fikk takk.
Men tilbake til vårt festtog. Omtrent 80 meter fremad og der hadde en hest reist utover på vinterføre. Den blev ikke sett til mere. Der var en dobbelt fare i Hellegroven. På issvull kunde hest og lass seile i avgrunnen, i tøveir kunde isblokker komme rett i hodet på en. I sådant veir strakte vår forstandige hest hals og kastet mistenksomine blikk mot den vannsprutende is- vegg, i det den skyndte sig forbi. Komne opp på Kleiven hadde vi en høylade på hver hånd Fremsteladene. Ennu nogen hundre meter og de tre Hellesteil-lader stod i rekke på venstre hand like opp til veien. Disse var på ca. 60 bører hver. Her var hoved-konsentrasjonen for marke-slettet. Ennu var de ikke fyllte, men een «utsete» var satt. Der var gjerne 18 bører i utseten på en slik stor lade. Den bestod av et selvstendig høystål av en meters tykkelse utenfor den nederste la-grind. Utvendig av utseten fra midten og opp under mønet stod et bøyet mastetræ til støtte for høyet. I ferdig stand stod den glattrakede utsete som et vindfyllt seil på ladens nedre ende.
Det var her fra en nabo i vårknipa skulle få ta en høybør så stor som han kunne bære den. Da han selv ikke var noen, kjempe, fikk han Stranden i sitt sted. For sikkerhets skyld spurte han far, om det var slik at han kunde legge så stort han orket. Joda. Ja, sa Stranden, du veit eg har ein god kryl (rygg). Vinter-børa var sjelden over 36 kg. men denne blev nok dobbelt så stor. Det beste var at far tok ingen betaling for den. Han var alltid slik. Ingen utbytting, men fornøyelsen av å hjelpe i en vanskelighet. I det moderne materialistiske kappløp har en ikke råd til sådanne idealistiske nydelser. Far kjente godt til innbjergningstidens verdifullhet, men jeg kan aldri huske at vi kom i vårknipe. Der i mot kunde han næsten hver vår hjelpe nogen.
Men vi må avsted igjen. På høyre hånd gikk slåttelierne nesten opp til skoggrensen. Skog, ja, på avstand tar den sig mer dominerende ut enn slåttemarken inn i mellem. I fonnjølene ligger buskene nedover efter trykket av de glidende snømasser. Nær Tverrelva er selve marken avslepet, og stien blir som et heldende bånd. Her blev vi minste knyttet i tau og forankret i en kraftig neve. Selve broen over den fossende elv var neppe 3 fot bred, glatt og våt av skumdrevet. Selv kreaturene holdt sig på avstand, skjønt den stod uten grind. Komne vel over slog vi barna oss på bærtuene. Der er blåbær og blåbær. Disse var faste og aromatiske. Deretter måtte vi hilse på buskapen som tok en kort hvil på sætervollen. Hver av oss hadde sin egen ku: Skauta, Rosa, Bjøllkua, o.s.v. Alle var feite og glinsende. Der gikk Bruna i splendid isolasjon, i korthåret frisyre og med den lubne folen som satelit.
Stranden var en merkelig mann. Et par av hans meritter er blitt nevnt. Beslektet med den ene var hans enestående dyktighet på bræer og i fjell og mark. Til å hente småfe hadde han neppe sin like. Men geit og kjé gjorde ham dog rangen stridig. En gang fulgte han etter noen kjé i flogfjellet ut i Bøa-glærå så lenge at han selv blev stående bergfast. Han kunde ikke komme sig opp eller ned, ikke til høyre eller venstre - og under ham de svimlende hamrer. Hvilken tortur å være i en så håpløs stilling! Endelig blev han observert, og noen behjertede menn forsynt med lange, sterke manilla-tau dannet en redningsekspedisjon. Hvilken evighet det må ha forekommet den dødsdømte før de vant sig så høyt opp i fjellet. Her måtte en la sig fire ned til den halvt bevistløse fange, knytte ekstratauet om ham og få ham heist opp først, - deretter redningsmannen.
Stranden var ikke så lite av en astronom, hvilket kan synes mere forbausende. Han leste flittig i almanakken, men med skrive- og regnekunsten var det smått bevendt. Merkelig nok kunde han stille oppgavene, men min eldre bror som enda var i folkeskolen løste dem for ham. Ved hjelp av disse sine beregninger og utstyrt med blå briller stirret han etter stjernene på lyse dagen. Uten tvil iakttok han de klareste planeter som Venus og Jupiter. Personlig var jeg på den tid ikke begynt på skolen, og følgelig gikk det hele langt over min forstand. Men hans astronomiske meritter gjorde dog et dypt inntrykk på mig. Og selv en 40-50 år senere kunde jeg på reiser i tropene ved solrenning med paraply i utstrakt arm, måle avstanden mellom solen og morgen-stjernen, for ved hjelp av dette mål lettere å kunne følge stjernen med det blotte øye i dagens løp.
Men nu har gjesterne forsynt sig godt av sæter-rettene. Vi barn kunde allikevel hoppe og leke på sætervollen i den halvdunkle sommerkveld, inntil flatsengen blev ferdig. Denne med alt det andre, skaffet både en romantisk avveksling og en forfriskende hvile i den svale fjelluft.
Siden vi allikevel er på sommerutflukt, kan vi like godt ta med en fjelltur flere år senere. Deltagerne bestod av unggutter i 15-25 års alderen. Det var vel i midten av august 1895. Planen var å gå opp Ruteflåtdalen, bakenfor Middags-nebba, bestige Kjendals-kronen, derfra til Lodals-kåpa og heim igjen. Programmet var overveldende, og fra et modnere synspunkt kunde det betegnes som halsløst. Det gjaldt en opdagelsesreise i ukjent terreng med mange timers vandring på bræen uten kompass eller isstaver. Når du vil på fjelldesti og skal nisten snøre, legg da ikke mere i enn du godt kan føre: ja, den oppskrift fulgte vi nok bokstavelig. Men heldigvis fikk vi efter en 4-5 kilometers vandring herlig bevertning på Ruteflåt-sæteren. Ved 5-tiden bar det avsted, først langsefter dalen med måtelig stigning, deretter i siksak opp den stupbratte fjellside, hvor foten vanskelig fant feste, og de svimlende avgrunner derunder.
Ved varden tok vi et rundskue. I solskinnet lå bræen som en mektig ørken. Blånende tinder stakk opp hist og her - noen av dem veldig langt borte. Bygden og det daglige strev kommer på uhyre avstand. I disse høye regioner har de dagligdagse begreper liksom opphørt å funksjonere. Alle forbindelseslinjer er brutt, alle broer brent, liten og ubetydelig står en ansikt til ansikt med uendeligheten og dens usynlige Skaper.
Men veien var lang, og det gjalt om å benytte morgenføret. Solen stod alt bra høyt, men sneen holdt sig fremdeles nokså hård. Vi svingte til venstre i sydøstlig retning bak den veldige Middagsnebbe, som nu viste sig å være lavere enn de mere beskedne bakgrunnsfigurer sett fra dalen.
Etter ca. 3 timers skarp marsj, befant vi oss på Kjendalskronens topp. Denne ligger bakenfor og høyere enn den mest imponerende sett nedenfra. Kjendalskronen bærer sitt navn med ære. på samme tid yndig og majestetisk. Fra toppen var en herlig utsikt. Det 10 km. lange vann lå speilblankt, omgitt av skoglier og venlige gårde. Høyhesjer og kornstaurer tok sig ut som soldatgeledder i forskjellige formasjoner. Fra nordøst til sydøst stakk Lodalskåpa og de blånende topper av Jotunheimen sig over flatbræen. Inntrykket av et sådant utsyn over den storslagne natur vil sent eller aldri glemmes. En kjenner sig bokstavelig som støv og aske like overfor -naturens ubendighet, ynde og uutgrundelighet - hvor meget mere overfor naturens Herre! Der er også en oppløftende, befriende og forfriskende stemning ved i solskin og frisk luft fra svimlende høyder å kunne skue ut over isørkener med blånende fjelltopper like inn i det disige univers.
For å forlenge utsikten ekspederte vi den sparsomme nisten der på Krunetoppen. Det mangler jo ikke på matlyst på høyfjellet. Dermed bar det atter avsted inn i det ukjente, med Lodalskåpa som næste mål. Fra Kjendalskronen ned på flatbræen gikk det lett, men nu hadde solen bløtt sneen, og vi sank nedi et par tommer. Luften blev disig så vi tapte fjelltoppene av Syne. Dog skimtet vi solen, og hadde således litt rettningsmerke. Men solen forandr jo stadig stilling, og dette var vår første ferd på denne strekning. Uheldigvis hadde vi ikke kompas engang. Men selv det å gå etter kompass forutsetter stort lokalkjennskap og god øvelse. Men vi manglet alt dette, og vårt foretagende forekommer mig nu i modnere ar som uforsvarlig eventyrlig. Vi hadde inntrykk av å se omtrent 100 meter foran oss - i timevis å stampe opp over en tilsynelatende uendelig bakke. Stegene blev langsommere, kortere og mattere. Hadde vi tapt retningen og vildret rundt på den umåtelige Jostedalsbræ? Tanken kan få brystet til å snøre seg sammen.
Langt om lenge begynte bræen å helde nedover. Vi satte opp farten. Stopp, stopp' Like foran oss er der et loddrett stup på 70-80 meter. På bræen går snekant umerkelig i snekant, selv om der er lange avstander imellem. En sving til høyre, og fremad i full fart. Disen lettet, og i rimelig avstand stakk en mektig fjelltopp næsten et fjell - opp fra bræen. Var det Lodalskåpa? Vi tok det for givet.
Det var behagelig å sette sig på de soloppvarinede stene ved fjellets fot. To av vårt følge var helt utkjørt, sank sammen og sovnet. Vi hadde ennu ikke funnet nedgangen fra bræen, og den tredje mente det kunne være nok uten flere avstikkere. Men min eldre bror og jeg syntes vi måtte benytte den sjeldne anledning til en Kåpebestigning. «Vær ikke lenge», lød det bønnfallende etter oss, som vi sprang oppover fjellsiden.
Omtrent midtveis kom vi frem på et svimlende stup til venstre, og vi så Fessevatnet flere hundre meter rett under oss. Vi rygget hurtig. Kanskje stod vi på en snøskavl som hvert øyeblikk kunde styrte ned, især med vår ekstra vekt på kjøpet. Atter fremad og oppad. Stigningen var bratt, og tanken på våre ventende kamerater forøket tempoet. Men så var utsikten fra toppen ubetalelig. Aftensolen la et mildt skjær over de til alle sider blånende topper -- fra Jotunheimen i øst til langt ut mot Vesterhavet. Kåpa ligger så langt tilbake i ismassene at intet dalføre kan sees fra den, men vi fikk i det minste en oversikt over nedgangen til Bødalssætren.
I beste stemning kom vi tilbake til våre kamerater. Disse hadde frisknet så bra til etter et par timers hvil, at fortsettelsen kunde skje i hurtig tempo: nedover Brattebakken, tvers over oksestodet Fessene, og med elven flere km. fram til den rummelige, beiterike og yndige Bødalssæter. Her fikk vi den beste bevertning: nysilet melk, rømmekolle og kanskje endog rømmegrøt.
De siste 6-7 km. hjem gikk for sig i rolig tempo. Speningen var over, legemet matt, luften tyngre og lemmene trægere efter de respektable bedrifter. Rasmus, femtenåringen, uttrykte sig mest voksent om sine erfaringer: «Jau tok eg til å bli nokså tungfør før vi nådde fram til Kåpa».
Det var en oppdagelsesferd -- Nordpoltur - i det små. Den innebar anstrengelser, farer, spenning, utsyn, en følelse av begrensning like over for uendelighetens Herre.
Høstarbeidet var en naturlig fortsettelse av sommeraktiviteten. Bygget og havren blev skåret med sigd, bundet med stråbendler og oppført på staur, 4-500 av hvert slag som allerede antydet. I korntøkja gikk det feiende. Kanskje det truet med regn. Med fullt mannskap på åkeren og i laden, med to hjulsleder og en kraftig hest, kom der gjerne et veldig lass på 20 staur hver 20. minutter. Lasset fyllte de doble låvedører både i høyden og bredden, ja, somme tider blev et flyttbart bord tatt bort over låvedørene, så lassene kunne svulme riktig i høyden. Var kornet jevntørt og været godt, kunde en kjøre det ene slag på 4-500 staur inn på en dag.
Næst i betydning var potet-opptakningen. Potetene blev simpelthen gravet opp med grev, og allikevel greiet en 3-5 lass, hvert på 10 meler, om dagen. Etter 3-4 dages arbeide beløp potethøsten sig til 100-160 meler.
Tiden mellem, eller parallelt med høyonn, kornhøst og potethøst, blev utfylt på fordelaktigst måte. Der blev gjerne hugget ca. 1000 lauvkjerv: rogn, selje, older, bjørk ete, Når rogn og selje blev navet, måtte grenene være bandeføre, det vil si, de måtte kunne brukes til tønnebånd. På den vis fikk en flerdobbelt utbytte av skogen, og forberedte også vinterarbeidet.
Til vinterens grisehold rispet en på bruket rundt 30 meiser av almlauv. Dette var utelukkende mannsarbeide, og gjerne en eller to manns arbeide, idet de andre i familien hadde annet arbeide. Meisene var bundne av bjørkevier. Å fylle 2 meiser og bringe heim almlauv var vanlig dagsarbeid for en mann. Men der var meiser og meiser: fra 30 til 55 kilo. Den siste klasse måtte trakkes godt -nedad og ut til sidene, dertil en veldig topp. Alm-lauvet blev tatt inn friskt. Til dets tørk bruktes en dobbelt hjell i naustet og dertil en del av la-hjellene. Men disse bruktes særlig til håen, og senere på høsten til halmen den første treskedagen.
Treskingen foregikk med vannkraft, på overfallshjul. Vannledningen var lang, og på grunn av terrengets flathet, gikk vannet i ca. 40 tre-slok på tre-stolper for å få ledningen i høyde med hjulets øverste kant. Selve treskningen gikk raskt fra hånden. Det gjaldt å bruke vatnet før det frøs om høsten. Mest praktisk var det at granner skiftet slik at en tresket annehver dag og drøftet med håndsnudd drøftemaskin annenhver dag. På det vis blev vannkraften alltid i bruk. Vannhjulet og snorhjulet var festet til samme træaksel. Fra snorhjulet gikk manillatau-snoren til treskemaskin-kausen, som da blev snudd rasende fort.
Det var absolutt tabu å bruke lykt eller lampe i laden. Man tok ingen chanser med ildsfaren. Allikevel sattes maskinen i gang før det blev rigtig lyst - enhver kunde sitt arbeide utenat. Og en arbeidet ikke fastende: hele familien hadde varmet og styrket sig på en solid frokost bestående blant annet av kjøt, poteter og fremfor alt kjempe-blod-feiteklubb, som trengte et par timers kokning. Hvordan en slik oppdekning kunde stå ferdig så tidlig er kjøkkenets hemmelighet.
Etter 4 sådanne treskedage og 4 drøftedage lå der 60-80 meler bygg, 70-100 meler havre i loftsbingene - rikelig til både folk og fé.
Senere på høsten blev bande-hugsten konsolidert. De bandeføre lauvstilker blev kvistet og lagt sammen med de andre bandestaker hugne utelukkende som sådanne. Der var 20 staker i bundten, og 2-3 bundter i knippet presset inn i en solid bjørkevidje. Knippene droges ned i lierne, bares om nødvendig på skuldrene til kjørselveiene. Å hugge, kviste og drage tilrette 7- 10 bundter var et respektabelt dagverk. En kort vinterdag satte jeg min egen rekord ved å hugge, kviste og stable opp 20 bundter orebånd. År om annet hugg vi:
Det var et respektabelt høstarbeide å hugge et par hundre bundter, og et ennu mere imponerende vinterarbeide å kløve, smie, bundte og binde (med 3 oldervidjer hver) så mange bundter. Enda var sådant bare utfyllings-arbeide ved siden av alt det regelrressige gårdsarbeide. Men så eksisterte der riktignok ikke noget som arbeidsløshet - ikke engang om vinteren.
Ja, vinterens arbeider var legio. Kvinnen kunde nok fortjene et par linjer. Den ene styrte kjøkkenet og alt dertil hørende i huset. Dette blev jo en gjentagelse dag efter dag. uke etter uke. Husmødrene har et betegnende uttrykk: Det viser ikke noget hvad en gjør, næste dag er det like ugjort. Men hvis en ikke gjør det som skal gjøres, da viser det. Det samme kunde med like stor rett sies om den andre ternes arbeide. Å stelle med 18 storfé, 2 hester, 25 sauer, 15 gjeiter, gi dem 3 solide måltider, drikke og annen røkt, det var et respektabelt dagsarbeide -- dag etter dag, uke etter uke. Ikke bare det, men begge hadde hver sin rokk, og de spant all ullen, strikket og vævet. Ikke sjelden satte de opp væver på 20-30 meter. Selvfølgelig gikk spinningen forut, og vevningen fant sted senvinters, henimot våren. Da blev også dagene lenger. Det var sjelden en vævet med lampelys. Men å spinne gikk for sig i fritidene for- middag, ettermiddag og om kvelden - ja. endog etter aftens. Som barn syntes jeg det var behagelig å bli dysset i søvn av rokkeduren, som lød dempet i tilstøtende værelser. Selv gode rokker duret med slikt press. Men det beste ved travelheten var, at det gikk med liv og lyst på eget initiativ uten påtrykk av arbeidsgiver.
Ingen arbeidet dog hårdere enn husherren. Og da eksemplet er sterkere enn ord, enn pålegg, så kan det forståes at ingen trengte påmindelser. Foruten hvad allerede er nevnt av bandesmiing, så var der 101 arbeider for sverdsiden: Alt høyet fra skogslette,, ca. 300 bører, måtte legges i, bæres og kjøres heim, omtrent en 30-40 lass ved skulde hugges og hentes fra skogen, flere hundre lass gjødsel blev kjørt utover åker og eng - her kom også vårarbeid med, desuten måtte bandebundter og andre produkter fraktes til landhandleren, og andre varer i motsatt retning. På sterk blank is kunde en kjøre veldige lass, binde 2 jernskodde meidesleder etter hinannen. Da kunde en kjøre en favn ved ad gangen, og ferdige bandebundter så mange som en kunde finne plass for.
Men der var mange andre ting som skulde settes i stand og forberedes om vinteren. Tenke sig til å holde istand 2 høyvogrer, 2 karmvogner, en trillebør, 2 jernskodde-sleder, 2 uten jernbeslag, 3 møkksleder. Skjeker av alle slags, meier og flauter måtte en hugge ut av stronge- veden når de fantes, økse og høvle dem til, legge dem avsides til tørk, så de vår ferdig å skiftes inn uten varsel når de trengtes. Maskinstansning bør alltid søkes undgått. Og gårdens redskaper er et meget ømfindtlig -naskineri. Skal du i et kritisk øyeblikk gå til skogs og lete etter et brukstre, kan det ta et par dage. Men har du det ferdig, kan du skifte det inn på en halv time. Ljåorv og river fikk også tilbørlig oppmerksomhet. Far hadde alltid tingene i orden, og han kunde gjøre alt selv - endog enkle smiearbeider som å lodde ljå, tynne økser og kvesse hestesko.
Det var langt til skomakeren i de dage, men far var selvhjelp også på det område. Riktignok var det en uskreven lov, at skomakeren måtte komme een gang om året og sy gjentenes snørasko, med maskinsøm over risten, men alt det øvrige greiet far. Spørsmålet var om å finne tid. Tenk all skolappingen som måtte til: Til gjentene, 4 smågutter, en småpike, og til sig selv! Det blev helst kveldsarbeide, og jeg husker endnu hvordan jeg som yngste gutten kunde legge hånden på kneet hans og med beundring se på hvordan han i en fei pinnet fast halvsålen og hellapper. Selvfølgelig hjalp guttene til både på det ene og det annet område ettersom de vokste til. Den æsteldste var usedvanlig flink og behendig, elles var de alle arbeidsomme nok
På den tid var der ennu omgangsskole. Det var festlig når skolemesteren kom til gårds med sitt utstyr: Et stort skrin med personlige effekter, en lang kart-kasse og en kort, flattrykt med bibelske billeder. Skolen var 2-delt, men begge avdelinger gikk hver dag. Skoletiden var 12- 18 uker årlig.
Mine eldre brødre gikk foran på skolen som ellers. Så iherdig far var med arbeidet, så vilde han dog ikke at noget skulde stå ugjort med hensyn til barnas oppdragelse. Personlig har jeg et svakt inntrykk av å ha lært ABC-en ved å sitte ved siden av spinnersken mens rokken gikk i full fart. Litt senere fikk far fatt i noget, så uhørt som en privat guvernante til oss gutter. Men jeg husker hverken hennes navn eller kvalifikasjoner. Kanskje hun ikke drev det så langt, men jeg hadde fordelen av, at når brødrene lærte noget på skolen, så blev det repetert og diskutert innnen min rekkevidde også. Nok er det, å skrive og regne kunde jeg litt, og katekismen, bibelhistorien og forklaringen hadde jeg endog lært utenad før jeg begynte å gå på skolen. Kanskje jeg kunde ha begynt et år tidligere, men far syntes visst der ikke var noget hastverk. Den første dag på skolen står ennu i livlig erindring. I skolestuen stod to langbord i rett vinkel, men med bred gang i mellem. Bordene fulgte hver av de tilstøtende vegge. Ved morgenandakten sat læreren i høysetet med øverste klasse på begge sider av bordet: guttene til venstre på benken nær veggen og jentene til høyre på krakken mot gulvet. Slog han med høyre hånd ut til siden, hadde han nederste klasse med guttene nær veggen og gjentene på krakken mot gulvet. Kanskje nogen kan finne det humoristisk at jentene alldrig hadde noget å støtte ryggen til.
Oppflytningen foregikk som regel på den måten, at nybegynneren satte sig ved nederste klasses nederste bordende, og så gikk det med årene automatisk oppover til øverste ende, derfra til nederste ende av øverste klasses bord. Der seg de, atter med årene oppover etter. som konfirmant-kullne blev rykket bort fra øverste bord-ende.
Læreren gjorde alvor av både andaktene og religions-undervisningen. De fleste av barna var da også meget mottakelige for religiøse inntrykk. Det hendte vel iblandt, at nogen ikke fant sammenheng i skolegang og dagligdags arbeide. Men for vårt vedkommende var der ingen konflikt: det gjaldt å drive på både med det ene og det annet.
Etter andakten kom læreren bort til nederste bordende og snakket med nybegynneren. Han foretok stikkprøver i de forskjellige bøker og ferdigheter. Resultatet blev vel nærmest en overraskelse. Han tillot ham ikke å sitte på begynner-plassen, men flyttet mig opp til øverste bordende for å danne en trékløver sammen med min eldre bror og vår beste barndomsvenn, som vel hadde gått 2 år på skolen, og stod for tur til å flyttes opp i øverste klasse næste år. Trekløvergruppen holdt skoleårene ut, og den var oss til stor oppmuntring og tilfredsstillelse. Læreren tok nokså meget omsyn til oss, og vi på vår side var oppmerksomme og 1ojale nok. Kanskje ferdigheten i matematikk lar sig best markere, og der kunde han av og til fremheve våre prestasjoner til klassens forbauselse og til etterliknelse.
Også i lek -holdt trekløver-gruppen sammen. De større gutter forlot jo skolen litt etter hvert, og like automatisk rykker vi opp. De to siste år av sin beståen kunde trekløver-gruppen holde festningen eller passet mot det samlede anfall av alle de andre skolegutter, eller i vår tørn storme de fiendtlige stillinger. Vi leste ikke så lite kongesagaer fra lånebiblioteket, og det kom nokså naturlig å forestille sig å stå fanevakt på Stiklestad eller på Ormen Lange.
Det var for resten helt praktiske oppgaver som satte krav til mot og manndom. Før kredsen blev delt i to, hadde den en lengde på 5 kilometer, deri innbefattet et veirhårdt sund hvor båt måtte brukes. Når skolen holdtes på Helset, fjerneste gård, så overnattet barna fra Nesdal og Bødal der. Men far likte nu ikke å bry folk mer enn nødvendig, følgelig lot han sine egne gutter gå de 5 km. morgen og kveld, 10 km. daglig, og to ganger i båt. Det må innrømmes at 6 timer i i klassen, en marsj på 10 km. og lekselesing hjemme var en bra dags-prestasjon. Lekselesning, ja, det var ingen ubetydelighet. Ved siden av lesestykker og salmer gjaldt det å kunne katekismen, bibelhistorien og forklaringen på fingrene. Intet blev satt i klammer for oss. Har enda min gamle forklaring for mig. Et solid gaspapir beskytter permene. Det er ikke bare brettet rundt, men fastsydd av den barnlige hånd med gul skomaskintråd. Solid og trofast arbeide. Det har holdt under mange flytningen og på lengere avstande enn jorden rundt. Men så er innholdet lødig og omfattende: 624 spørsmål og svar på 116 sider. Mitt hjerte er ikke så lite festet til lærebøkene, og det sier noget om skolegangen. Det treffer at nogen kaster lærebøkene fra sig ved den første den beste anledning, som kunde de dermed befri sig for de værste plageånder.
Skolearbeidet gikk samvittighetsfullt, med liv og lyst. Ellers skulde en ikke trodd det mulig å få stort utbytte av en udelt omgangsskole på 12 uker om året. Men samarbeidet mellom skolen og hjemmet har stor betydning. Mine 2 eldre kamerater i trekløvergruppen forlot skolen før mig, derved blev jeg mere isolert og ensom i selve arbeidet, skjønt elev-tallet holdt sig nokså konstant.
Konfirmant-undervisningen og konfirrnasjonen foregikk på den tid i Olden, ca. 20 km. borte. Det blev en ukentlig tur på 40 km., 32 km. i båt og 8 km. til fots. Men tross avstanden og lekselæringen fikk jeg på eget initiativ gjort omtrent en manns arbeide - ja, i grunn mer enn det - ved praktisk talt å slå av hele heimbøen. Uten slåmaskin, bare med støttorv og langorv å slå to til tre fyller av ca. 80 hesjer, og kjøre inn tørrhøyet var en respektabel prestasjon for en konfirmant. Forståelig nok var lesestoffet nokså kjent på forhånd. Nogen veldig inspirasjon gav undervisningen ikke. Men så aldeles fordringsløs kunde vel ikke. presten være, ti han lot 5 utav ca. 40 gå over igjen. Alle fra Loen slapp dog fram - kanskje tildels med glans. Atmosfæren under konfirmasjons-lesningen var dog religiøst bestemt. Innflytelsene fra heim, skole og konfirmasjon forente sig og blomstret. På de lange båtferder kunde vi av eget initiativ synge stemningsfulle religiøse sanger.
Når talen er om skoler og undervisning, kunde det være i orden å nevne Amtsskolen. Den hadde da sine lokaler i Innvik. Min næsteldste bror, Kolbein, var kanskje den første fra vår grend til å gjennomgå dens kursus på 6 måneder. Opp til den tid var det en avgjort sak, at den som gikk på videregående skoler, blev aldeles uduelige til kropslig arbeide. Det hang vel helst sammen med, at kropslig arbeide ansåes for mindreverdig for folk med litt mer boklig utdannelse. Nu var Kolbein den av oss brødre, som hadde arvet mest av fars arbeidsgeni. Han hadde samme gode håndlaget for allslags husflidsarbeide, skomaker-håndverk og gårdsarbeide. Fire år er et veldig forsprang i oppveksten, og han eiede min nokså ubegrensede beundring.
Men nu skulde han på Amtsskolen, og da blev det vel slutt med det kropslige arbeide. Det er blitt nevnt, at selv i folkeskoledagene utførte han astronomiske beregninger for vår selvlærte astronom, Stranden. Og ganske riktig, han gjorde det bokstavelig talt utmerket godt på Amtsskolen. Han fikk karakterer Udmerket Godt i alt. Bestyreren, Kand. teol. Rasmussen skal ha sagt, at det ikke skulde ha tatt ham så lenge å få Kolbein til prest.
En sammenlikning faller ikke ut til min fordel. Riktignok var der kommet en ny bestyrer og en tredjelærer, så likheten i karaktergivningen er vanskelig å garantere. Men medens min bror fikk Udmerket Godt både for Kunnskap og Fremskridt, fikk jeg riktignok Udmerket Godt for kunnskap, men bare Meget Godt + (pluss) for fremskridt. Såvidt vites var det kun to til som fikk samme karakter, og disse sammen med en del andre - hadde gått 2 år med det samme pensum på Amtsskolen. De forberedte sig til optagelsen på seminariet. Det merkeligste var at etter kursets avslutning arbeidet min bror hjemme om mulig enda bedre og flittigere enn før. Følgelig var det demonstreret, at ånden og hånden kan utvikles parallelt og harmonisk. Ved skolen var det kanskje lærer Melvær som i praksis hædret kropsarbeidet mest.
I god tid samlet folket sig fra dal og bygd innenom og utenom kirkegårdsmuren. Og når klokkene ringtes, lettedes hattene ærbødig for Den hvis kall klokkene uttrykte - en gestus som nu nærmest er opphørt.
I kirken hadde hver familie sin bestemte stolstad. Enkelte stoler langs veggene ga endog plass til 3 familier. En slik var vår. Den gikk like hen til prekestolen. Var den riktig vel fyllt, kunde jeg som liten gutt stå på benken og lene mig opp til det spisse åpne hjørne mellom veggen og prekestolen. Prestens hånd kunde næsten nå ned på hodet. Ønskeligheten av faste stolestader kan diskuteres, men kanskje de virket som en oppmuntring til flittig fremmøte, ti ellers virket tomme stole som en anklage med navns-nevnelse.
På den tid var der ennu ikke ovn i kirken. Allikevel var kirkesøkningen god selv om vinteren. Folk rodde "storebåten" ottæringell i høst- og vinterstonner, eller de kjørte isen på jernskodd- slede, mens andre gikk på skøyter. Det traff vel en gang iblandt at nogen, overhetet av kirkeveien, hentet sig en forkjølelse i det iskalde lokale. Dog, med full besetning blev del- snart bra lunt derinne. Om sommeren falt sådanne betenkeligheter bort. Det skulde da være at kvinnene fryktet de tjærede båter eller knorvingen av klærne under roningen og båtfarten. Også denne vanskelighet overvandt de, og det høres kanskje utrolig for nutidens mennesker: de hengte igjen en kirkeklædning hos slektninger i Loen, og så skiftet de klær både før og etter gudstjenesten. En rørende respekt for gudstjenesten. Om sommeren kunde det være romantisk nok med kirkebåten: en storebåt fra Nesdal, en fra Bødal og færinger fra Strandane. Som regel skiftet roerne halvveis: 8 i hvert skifte, 16 roere og kanskje 6-8 ikke roføre, barn og uttjente. Med solskin over snehetter, blånende bræer, grønne skoglier med duftende heggeroser, frodige akre og blomstrende enge, altsammen gjenspeilende sig i den -klare vannflate, ja, da var det en idyllisk kirkeferd. For kraftige åretak gled båten majestetisk fremover den spellblanke flate.
På hjemturen kunde nogen av oss ha det litt mere travelt. Vår lærer bestyrte lånebiblioteket, og vi gutter benyttet gjerne leiligheten til å skifte bøker etter gudstjenesten. Det var jo bare hver 3. søndag. Desuten utdelte han sirkulerende misjonsblader, og dem ga han helst til oss, i håp om at vi kom til å lese dem hurtigst og videre-forsende dem sikrest. I ropausen mens det andre lag rodde, leste jeg ofte i disse bladene, og det gjorde sitt til å holde misjonsinteressen levende. Ellers er det heldigvis slik, at når en kommer i gang med basarer og tilstelninger, så går det ofte upåklagelig uten nogen videre skyvning utenfra.
Men den 24-26 kilometer lange kirkevei og de mange småærender, av hvilke kun en prøve er nevnt - der fraktedes ofte ride-flasker på 40 liter melk til slektninger nedenfor vannet - der blev også holdt nistemåltid i Loen, utav store lærprinser, enten før eller etter gudstjenesten: med alt dette forstår vi at det led mot 5-6 tiden før kirkebåten kom heim. De siste 3-4 kilometer gikk langs vår geitehamne. Nu var det ikke akkurat fristende å forlate reisefølget og gå med kirkeklær og hente geiter i ulendet, men, når plikten kaller skal selve gudstjeneste og religion sin prøve stå. På eget initiativ og med et smil overlot unggutten trøyen sin til broren og hoppet på land.
Kirkebåten brakte et mangslungent fellesskap med sig. Tenke sig til at en 6-9 familier, uten forangående rådslagning, blev enige om hvilken båt de skulle benytte, hvad tid de skulde ta avsted ete. ete. Av og til i grålysningen en søndagsmorgen med kald vind og snøfokk, kunde farbror til min førnevnte skolekamerat marsjere inn til oss og spørre: «Skal nogen til kirke idag?» «Det er bra tidli- enda, og så er det rusket veir.» «Ja, det er rusket veir, og det blir vel ikke andre som reiser idag, men det vilde være leitt, om ingen her fra grenden skulde komme til kirken.» «Ja, det var sant. Kanskje det er du og han Ola og Anders som kommer, så, skal jeg og et par av guttene gjøre oss ferdige, og så greier vi oss alle med færingen vår. Den slipper vi å feie, ti den står tørr og rein for snø inne i nausta med dør for.» «Javel.» Og budbærereren skyndte sig tilbake. Frasett ruskeveiret kunde far være trætt nok efter ukens travelhet - men like iherdig på kirkevei. Det er beundringsverdig å tenke på sammenliknet med nutiden og dens kommunikasjoner.
Det vilde dog være en stor feiltagelse å mene at det religiøse gav sig utslag bare ved kirkebesøk. Der var endog dypere drag.
Hæderlighet og pålitelighet var en selvfølge. Far hadde til munn- held: Et ord er et ord, og en mann er en mann. Alle avgifter, tind og tiende, korn og smør måtte være av beste kvalitet. Lørdagskvelden måtte selve gårdsplassen ryddes og pyntes. Einn mere selvsagt blev stuen satt i orden, den tjente jo i ukens løp i stor utstrekning til arbeidslokale. Ja, endog skoene blev pusset og satt på plass. Det var festlig med aftenandakt, tross eller fordi alle hadde arbeidet trutt hele uken igjennem.
Men søndag formiddag var mest høytidelig. Frasett prekesøndagene kunde vi ta det litt roligere helgedag,-morgen. Vi fikk til og med morgenmat på sengen. Men så kom frokosten først kl. 10, dermed sløyftes middagen med tidlig non og almindelig aftens. Etter frokosten lestes utleggelsen av dagens tekst i huspostillen. Den var gjerne på 7-10 sider. Vi barna kunde nok synes den var bra lang av og til, men det falt oss aldrig inn å knurre, støye eller løpe på dør, således som jeg ofte har sett det senere og annensteds. Vet ikke akkurat hvorfor, men etter at vi kom så langt leste først min nesteldste bror, og siden kunde jeg skifte med ham. Og skjønt unge følte vi oss både oppbygget og næret av ordet.
Isen kunde ligge så speilblank og fristende den vilde, det var ikke tale om for oss gutter å gå ned på isen før middag. Vel kunde vi bli ferdige med andakten før middag, men kanskje andre ikke var ferdige, så måtte vi ikke forstyrre dem. Og selv om nogen ikke fulgte god skikk, så måtte vi ikke la oss friste av dem. Såvidt jeg husker behøvde ikke far å nedlegge noen bud og forbud desangående. Vi gutter syntes visst det var selvforstålig.
På isen gikk det livlig til. Det følger med årstiden og de øvrige omstendigheter at veiret er friskt eller endog kaldt på isen. Derav følger at en helst må være i stadig bevegelse. Gjentene gikk helst to eller flere og holdt sammen med hendene. Somme tider kunde det bli opp til 10 eller 15. Kom så dertil en 8-10 -utter susende og plaserte sig på forskjellige steder i kjeden, og streket en så voldsomt ved den ene fløy, så fikk hele linjen og særlig den motsatte fløy en rasende sirkelfart. Det skulde sterke hender og armer til å overvinne sentrifugalkraften. Skedde der et brudd, fløy vedkommende avdeling av ved en tangent som en annen satelitt ut i verdensrommet.
Guttene hadde mange avvekslinger: hurtigløp, lengdehopp, hauk og due, ta fatt, o.s.v. Mange hadde en veldig øvelse i å stige omrist, bråsvinge i full fart til høyre eller venstre.
Etter rikelig bevegelse kunde flere bli sentimentale, nok til å slå sig sammen i klynge og synge stev eller sanger. Jo, issporten var den ideelle: rummelig terreng, ubegrenset bevegelse, hvile og retningsfrihet. Barna fikk ofte sin andel ved å bli sjøvet på kjelke. Ældre adstadige borgere kunde nyte situasjonen en tid som tilskuere av det myldrende liv.
Personlig følte jeg mig adskillig imponert av vår eldre tremenning. På grunn av aldersforskjellen var der ikke tale om noget konkuranseforhold på noget område. Han var ikke nogen usedvanlig kjempe av vekst, men tettbygget, med en god muskulatur. Gode skøyter hadde han, og når han spente i, steg omrist eller streket, stod kvite isspruten fra dem. Han var som kjemper ofte er, godmodig og gjorde visst intet menneske meen, hverken på land eller sjø. Men jernspettene måtte han helst håndtere forsigtig for ikke å skambende dem. Og dog var han vel nærmest bare gutten sammenliknet med vår felles tippoldefar. Om hans styrke og bedrifter går der flere sagn, skjønt det på ca. 90 år knapt skulde være tid til sagndannelse. Han skulde altså ha tjent som soldat i kongens København ved 1800 tallet. Naturlig nok hadde han mange avindsmenn. Hvad disse manglet i styrke erstattet de med list. Nu var det under dødsstraff forbudt å ride gjennem kongeporten. På et beleilig sted fikk avindsmennene narret ham opp på en løpsk hest. Denne satte med viltre kast like mot kongeporten. Fra buens sentrum hang en sterk jernring såvidt innen rytterens rekkevidde. Som den løpske hest skulde gjennem porten, strakte rytteren den høyre hånd opp i ringen, krøkte føtterne godt under bukgjorden, løftet opp og dreiet om, så hesten for ut den vei den kom inn - uten å komme gjennem porten.
En annen gang blev han uforvaredes overfalt av en 8-10 stykker. De hvelvet et bord over ham, kastet sig selv på toppen og holdt ham på alle fire som under en felle. Et stykke oppe i veggen blev han var en nagle. Den som kunde få tak i den! Det lyktes, og nu rystet han både bord og overfallsmenn av sig. Og når han først kom opp, ryddet han snart hele stuen. Også hans far, Knut, skulde være sterk, men der står ikke slikt ry og glans av ham. Det var lenge før bilveienes tid, og fedriftene til Østlandet gikk til dels over bræer. På en sådan gikk en kvige sig trett. Å la den ligge igjen vilde være den visse død. Driftekaren Knut tok trøyen sin rundt kvigen, fikk den på ryggen og bar den til den blev uthvilt.
Nutiden krever heldigvis ikke sådanne Kjempekrefter. Å bruke en brøkdel derav formålstjenlig og vedholdende er som regel tilfredsstillende. Personlig har jeg i hvert fall ikke hatt pretensjonen i den rettning. I lettvektklassen er en jo undskyldt derfor. En gang kunde jeg dog ha gjort bruk av mer enn jeg hadde. Det var vel i begynnelsen av september. Kalvene hadde gått i sommerbeite på Ruteflåten - til dels høyt oppe. Den ene hadde kantet utfor og kunde ikke gå. Å la den ligge syntes grusomt, og å bære den håpløst. Allikevel slo jeg tauget rundt den og fikk den på ryggen. Men det var en fryktelig vekt, og i det bratte, stenete terreng ville dens bakben ofte nå marken. Da spente den gjerne til, så jeg holdt på å gå nesegrus ned gjennetn ur og bakker. Heldigvis greiet jeg dog å bære den de ca. 2 km. heim til selet. Hvorfor ikke tilkalle hjelp! Jo, det ville bli en affære på 7 km. hver vei, 14 km. i alt.
Av kirkeårets høytider bar julen rangen. Næsten uten undtagelse var der is på vannet i julen - iallfall på Sundet. Mange forskjellige forberedelser gikk for sig til dels i lengere tid. Store vedstabler blev hugget opp. To til tre griser blev slaktet på hvert bruk. Merkelig så godt alt klaffet uten at en syntes å ha reflektert over det. Etter innhøstningen og treskningen hadde en rikelig av korn og lettkorn til grisene, som på den tid fikk en mere utpreget gjødning enn nu. De blev servert knødet meldeig. Og på slutten av gjødningstiden blev de så feite at de satt på baken uten å ville reise sig. Følgelig blev der en masse smult. Dette kom vel med i. julen. Ti så helsig og nærende spekesilden enn er, så var det en festlig avveksling å ha den erstattet med smult og ovns-kaker o.s.v. under høytidens hele varighet fra julaften til 20. dag jul-13. januar.
Alt måtte ordnes til jul: fullt opp av fjellhøy måtte hentes til kreaturene, ovnskaker og lefser bakes, storrengjøring ute og inne. Alt måtte være hyggelig, bekvemt og bidra til en løftet stemning i julen.
Mange tvilsomme skikker, eller uskikker som berettes fra andre strøk av landet, var helt ukjente eller ubrukte. I betraktinng av at overtroen ofte florerer i hovedstedene, så er det nokså eiendommelig at en fjelldal kunde være uberørt av den. Julenek til fuglene bruktes, men aldeles ikke tjærekors, hestesko eller nissegrøt. En festlig salutt bruktes av og til, men ikke utenfor andres vinduer - det var gjerne mineskudd ute på marken, ofte med trætop i
Det var særlig festlig så lenge en hadde åpen steinovn. Da blev ribbene stekte på spett, som holdtes opp mot den øvre ovnskant. Det dryppet vel litt av, men der var nok igjen. Ribbesteken ved 6-tiden juleaften var i grunn det mest særpregede julemåltid. Deretter blev juletreet pyntet, frukt og hasselnøtter brakt inn. I kjøkken, fjøs og lade gikk arbeidet fremdeles sin gang, Ja, selv kreaturene fikk nattbisk: en ekstra godbit ved midnatts-tide. Det var et vakkert uttrykk for samfølelsen med dyrene. Selv disse måtte få del i den store glede som skulde vederfares alt folket.
Ved 9-tiden, da alt var lyst, koselig og rolig og stellet fra sig gjort, spistes aftens. Det var slett ikke grøt, men deilig lena-brød med smør, kanskje fisk, alltid dampende poteter og herlig melkesuppe.
Deretter blev høytidens salmer sunget, og juleevangeliet lest. Dermed var ordet fritt: stelle med juletreet, lese julebøker, smake på frukt og nøtter o.s.v. De som hadde strevet mest, gikk snart til køys. Men enkelte av oss barna kunde holde det gående til 2-3 tiden. På bordet stod nattbisk, smør og brød til dem som holdt så lenge ut. I de dage var juledags-gudstjenesten forbeholdt hovedkirken. Men som tidligere nevnt, sørget hver familie for sine husandakter.
Julegjestebud hørte nokså regelmessig til festtiden. Dog ikke på de tre høytidsdager. Nei, det selskapelige stod i en lavere klasse og måtte ikke trenge sig inn på det religiøses bekostning.
Og dog gikk det meget sømmelig til i jule-gjestebudene. Det dreiet sig væsentlig om et aftens- måltid, men fjernere gjester kunde ligge over til næste dag. Ved sådanne anledninger var der ingen leiet kjøgemester. Men spontant var der gjerne nogen som tok ledelsen ved avsyngelsen av bordversene. Vår bestemor var ualmindelig flink og skikket til sådanne religiøse tjenester. Hun var flink, men samtidig så beskjeden, så god, at ingen kunde gjøre innvendinger. Blant mennesker har hun holdt stillingen som godhetens personifikasjon. Men er du ikke urettferdig mot din mor? Ikke nødvendigvis. Jeg antar at hun var av samme type, men da hun døde før jeg var 3 år, har jeg i grunn ikke hatt personlig kjennskap til henne.
Men for å komme tilbake til julegjestebudet, så gikk samtalen for sig på en særdeles venlig, hyggelig og hensynsfull måte. Ofte streifet man inn på det bibelske, religiøse og belærende. Det kunde dreie seg om Daniel, hans karakter og opplevelser, hvorfor han blev kastet i løvehulen, og hvordan det gikk ham der, o.s.v.
En likeså romantisk figur, om ikke av så edelt metall, var Samson. Hans opplevelse med løven, gåten for fiulrne, de 300 rever, hans dårskap i å åpenbare hvori hans styrke lå, dette og meget mere var noget for både kunnskap og overveielse.
Uten tvil er der flere dikt til vårens pris, enn til sommerens forherligelse. Forandringen fra vinterens kulde og død i naturen til vårens sprudlende liv er på set og vis større enn overgangen fra vår til sommer, der jo nærmest er en gradsforskjell. Ved jonsoktide står alt i fulleste prakt. Aker og eng star i fullt flor. Skogen står løvtung. Hamrer og svadberg har en tendens til å forsvinne. Det er utrolig hvordan løv, gress og lyng dekker over. Alle konturer blir formildet. Det er som et umåtelig grønt fløyelsteppe i mange nyanser dekker lier og marker. Blomster i stor farverikdom låner liv og prakt til panoramaet. Oppe på fjellene ligger fremdeles snø og isbræer i majestætisk, kjølig ro. Når juni-solen skinner og luften i dalbunnen dirrer av varme, da har en klodens naturside i miniatyr for sitt blikk: I dalbunnen er det tropisk varme og yppig vegetasjon, midtfjells hersker den tempererte zone, mens bræen fullt ut representerer den kalde zone med dens prakt, dens kalde ro og ukuelige velde.
At denne prektige junitid blev nyttet til sammenkomster og fester sier seg selv. Der manglet jo aldrig arbeide. men allikevel var der noget av en pause mellom våronn og høyonn. Tradisjonelt var bryllupper selvskrevne til årets blomstertid. Med eller uten omskrivning passer Munchs Brudeferden:
Det var festlig når brudebåten gled henover det glitrende vannspeil, bruden selv som en kongedatter så prud med gullkrone på og skarlagen, med belte, søljer og speile. I brudebåten skulle være så utvalgt romannskap, at ingen av de andre båter med glade bryllupsgjester skulde kunne gjøre den rangen stridig. Men det kunde av og til bli en dyst på den 8-10 kilometer lange rotur hver vei.
Der var en viss harmoni mellem kirkens himmelstrebende spir, dens malmfulle klokketoner, dens kjærlighets-betonte budskap og naturens ynde i all dens velde.
Før 1900-tallet var det ingen sjeldenhet at et bryllup varte i 3 dager. Men gjestene hadde da også sine bidrag med, hver familie en tåge fyllt av solide og gode saker: 1 kanne smør, et stort tinfat med gombe, en lang firkantet melkeost, en stor bordkake, ti kjøpekaker, vafler, pannekaker og lefser. Hertil kom at grenden leverte melken under festdagene, en daglig bagatell av ca. 100 liter. Selvfølglig hadde vertsfolkene i lengere tid gjort sine forberedelser, så det skulde ikke skorte på bevertningen.
Brylluppet var gledesfesten i særegen grad: innrammet i forsommerens sollys, varme og blomsterprakt, overflod av utsøkte retter, arbeid og møye på avstand, hvilen derimot etter behag. Kjøgemesteren sørget både for religiøs og materiel underholdning, lek og idrett etter behag.
Det sier seg selv at en nødig gikk glipp av festens nytelser, om det så dreiet sig blott om timer --- langt mindre utsatte en sig for besværligheter og farer. Men en brudedagskveld blev min selvfornektelse satt på en nokså hård prøve. Tvertimot all erfaring så tidlig på sommeren, ga min eldste brors geiter sig til oppe i «Kupen», en kvieformig fjell-formasjon over det øverste og ytterste hjørne av storura. Den strålende dag gjorde sitt til at geitene satte mot høyden. De var godt i syne, kunde ikke på det sted klatre høyere, men kunde kanskje betenke sig og komme ned. Dog, klokken blev 6, 6,30, 7, 7,30, 8. Nei, de hadde nok slått leir for natten. Personlig hadde jeg ingen forpliktelse, ingen oppfordring: det var situasjonen som skapte kallet. Å skifte klær var et øyebliks sak. Med raske skridt bar det på skrå over den bratte, ville Storura, opp Blom-skreda, opp på Holten, opp mellom de to Middags-hamrer, like opp i Kupa, der som navnet antyder, kun hadde en inngang. Det var en imponerende stilling. Skjønsmessig strakte den veldige Storura sig 600 meter bratt oppetter, med en største bredde av ca. 350 m. Deretter fulgte den ikke blott loddrette, men fremadheldende fjellvegg på ca. 400 meters høyde og like stor bredde. Det har senere vist sig å være landets mest skjebnesvangre fjellvegg. Men selv da hadde en stein på over 1000 tonn falt ned og med sin vekt trykket sig så dypt ned i uren, at den blev liggende på stedet. Men sau og geit plagedes ikke av refleksjoner, og de likte utmerket godt stien over Storura tett opp under fjellet. Riktignok var steinsprang sjeldnere i solskinsveir, men nogen garanti hadde man aldrig. Bare et lite jordskjelv kunde gi siste knekken og dermed foranledningen til at millioner av tonn styrtet i vannet. Dog, visdommen forlanger ikke feig flukt fra farer og oppgaver, men heller at en følger kallet, tar sin Gud i sinn og setter livet inn.
Et annet liknende tilfelle var tilsynelatende vanskeligere, men mere romantisk. Det foregikk ved et bryllup. Min næsteldste bror Kolbein, fortsatte ikke den lovende studie-løpebane, men begynte nybygg i tilstøtende herred. Der hadde jeg også hjulpet ham med matrialhugst. Noget av det første vi hørte etter ankomsten til laget, var at en bukk hadde stått i skorfeste en ukes tid. Der stod den fremdeles, et godt stykke over «Omnen», i solsteken og nattekulden. Den stod synbart til, men dens farve liknet fjellet, og på en sådan dan avstand tok den sig ut næsten som en flue på en vegg. At ingen visste hvem den tilhørte, gjorde vel sitt til at den blev stående. Som tidligere nevnt bytter en ikke gjerne bort festens gleder med farer og strabadser. Men på den annen side føles det som en samvittights-anklage om bare et dyr står ubehjelpelig fast, langsomt tørstende og sultende ihjel, mens en selv sitter i rikeste overflod.
Husker ikke så nøye hvem som tok initiativet, men resultatet blev, at en fjellklatrer av rang i sin beste mandom, Lars Jørgensen, og Kolbein som da i sin blomstrende ungdom gjorde ham rangen stridig. Som askeladd og uprøvet hadde jeg ingen pretensjonen det skulde da være at jeg var den ubestridelige letteste til å henge i tauget. Ja, vi måtte være forberedt på å heise en mann ca. 20 favner nedover fjellet til bukken, og der må minst være to mann til å heise den ene opp igjen. Følgelig slengte Lars et solid slodefir på ryggen, en hampekabel på 30 favner. Kolbein tok en grannere hampekabel tilstrekkelig til å heise bukken opp.
Det gjorde vel nærmest et selsomt inntrykk på bryllupsgjestene å se tre mann legge i vei som til tindebestigning ved ni-tiden om kvelden. Det var dog den bekvemmeste tid: passelig kjølig, og sommernatten var lys nok.
Den tette lauvskog skjulte oss snart for de nysgjerrige blikke. I det bratte terreng blev stien til stopper eller uregelmessige og tilfeldige trappetrin. Høyere oppe forsvant, også disse. Komne ca. 900 m. opp etter den bratte fjellside måtte vi over Utigarselven på Nestefossen. Ja, for øvstefossen sender vannmassene utover et 100 m. stup, så skodde-drevet står nedover som et veldig styrtebad. I sommervarmen blir en sådan bræelv bra stor.Den skal da også hindre bukkene fra å forlate Bukkestodet på nordsiden av elven og gå inn i slåttemarken på sydsiden av den. Vi forsøkte å komme over tørrføttes ved å hoppe på nogen større steiner. Det lyktes så omtrent, men litt fuktige over det hele blev vi dog av fossedrevet. Vi gav oss vel neppe tid til å filosofere over følgeskapet med den brusende og frådende elv, der etter å ha passert fjellskorten atter kaster sig utover det ene 100 meter stup etter det annet.
Etter overgangen måtte vi stige ned ca. 100 meter. Terrenget blev voldsomt bratt, men her og der var der dog nogen busker. Lars og Kolbein begynte alt å se sig om etter en beleilig plass for, nedfiringen, helst ved et tre, så de kunde forankre både sig selv og tauene. Jeg fortsatte på lykke og fromme nedover det bratte terreng, der allikevel gjorde det umulig å se bukken på avstand. Til sist kom jeg ned i en smal bergskorte der gikk på skrå ut og ned. På venstre hånd var bratt hammer oppover, og på høyre hånd et svimlende fjell nedover. Ved skortens nedre ende var der først et lite hopp på en meter og derunder en bitte, bitte liten avsats og der stod bukken. Nu gjaldt det om ikke å skremme den,. Mangt et dyr, sau, geit og bukk, hopper hellere i avgrunnen enn de lar sig fange. Det er patetisk, men sant, har sett det med egne øyne. Jeg la, mig på skrå nedover, og når bukken reiste sig på bakbenene, kunde jeg nå til hornene. Men i denne stilling var det ikke tale om å gripe til og løfte den opp. Den ville snarere i forskrekkelsen ha, rykket oss begge utfor fjellet. Nei, jeg fikk rekke den nogen gresstrå og leke med den til kameratene kom.
Etter å ha funnet et bra utgangspunkt med firetre, skulde kameratene se hvor der var blitt av den yngste i laget. De fulgte ganske riktig sporene, og fant mig i den eiendommelige stilling. Uten nærmere forklaringer bad jeg dem å gripe mig ved anklene og trykke dem godt ned mot marken. Således forankret kunde jeg først for alvor forsøke den ikke helt lette oppgave å fange den ved hornene. I det den kjente sig grepet, kastet den som beregnet hode og kropp bakover og gjorde et rykk som vel hadde sendt mig hodekuls utfor fjellet. Men forankringen holdt. Anklene satt som i skruestikker. Med en viss anstrengelse på grunn av den ubekvemme stilling trakk jeg bukken opp og sendte den bakover venstre :skulder, så kameratene fikk tak i den. Den var såvisst ikke tung i sig selv. Det var ikke så svært lenge siden den blev satt i stod (havne), og at den hadde stått en ukes tid uten mat og drikke gjorde den ikke fyldigere. Men den var dog istand til å gå. Vi jaget den nokså hårdhendt ut og oppover til sentrum av beitet, for at den ikke av takknemlighet skulde følge oss ut av stodet - litt praktisk teologisk visdom blant ustuderte.
Det var vel ved midnatts-tide, men sommernattens dempede lys var tilstrekkelig og hadde noget drømmende ved sig. Luften var sval, næsten litt beklemmende. Ennu nogen hopp og sprett på stenene gjennem fossedrevet, og hjemveien gikk for sig uten spenning. Ikke en fugl lot sig høre, trærne stod tause, som lyttende, men ingen lyd, ingen bevegelse - kun trinnene av våre tre eventyrere. De steg varsomt i stoppene, ti det behøves helst når en går nedad bakke ikke så meget for ens egen del som for dem som kommer senere. Den som trakker ut en stoppe nyter godt av underlagets treghet, mens den som kommer etter gjerne faller hodekuls. Den som sprenger prøvede satser har som regel på forhånd fått en hemning i blodet, men den som intet kjennskap har til visdomsordene, han kommer enda mere på glattisen. Ja, i skog og mark har en det ofte med det, at munnen står, men tankene går.
Selv i bryllupsgården var det taust og stille ved de tre frivilliges tilbakekomst. Ingen salut, ingen ovasjoner, ingen dekorasjoner, ingen belønning. Ja, de vet til denne dag ikke hvem som var bukkens eiermann. Men de hadde tilfredsstillelsen av å ha reddet en medskapning ut av et grusomt fangenskap, ut fra en langsom død, tomme på grunn av hunger og tørst. Det heldige resultat var belønning nok i sig selv.
Landlivet er fullt av avveksling og spennende episoder. Tømmerdrift på fjellet er næsten overlesset med problemer og vanskeigheter. Så meget mere tilfredsstillende er det når disse får en heldig løsning.
Kolbein drev på med tømmerhugst til sitt nybygg. Han tok matrialene høyt oppe på fjellet. Stokkene blev saget med håndsag. Derved blev de mindre, tørket fortere, blev seigere og lettere å håndtere i ulendet. Det var ikke tale om vei, nei, tømmeret måtte utfor hamrer og ned stupbratte bakker. Skal ikke gå i detaljer undtagen med en 5-6 labeter.
Disse måtte være 14 alen lange og 8 tommer i topp. Å finne så pass store, ranke tre er et problem for sig selv. Å felle dem skulde vel være det enkleste. Men å få dem på sagestilladset var nokså komplisert for et par mann. Der er mange tunge tak selv når en kan kjøre til stuven, men å transportere labeter tversover bratte lier er både slitsomt og halsbrekkende.
Vi saget tre huner av hver labete. Derved blev den adskillig lettere, og den fikk nogenlunde ensartet dimensjoner i hele sin lengde. Etter litt tørk blev de veldige stokker dradd ned på Hoven, en fryktinngydende hammer som strekker sig i stor lengde langs stranden og kulminerer i vest for sæteren.
Skulde en løype labetene utfor denne hammer, vilde de slå i splinter. Å fire så store stokker utover så høy en hamner var uhørt. Men en viss analogi var der dog med slodefiringen, vel det uhørte blev til virkelighet. Et fir eller hampetataug på 90 favner og en tilsvarende tykkelse blev kjøpt. Far satte sig med tau-kveilen ved firetreet. Kolbein slog halsstikk nokså nær midt på stokken, dro frampå og satte utfor. Hans yngre bror, Anders, snekker og bygningsmann, stod nedunder fjellet for å ta imot stokkene og dra dem ned-over svad og bakker så langt tauet rakk. Hans stilling var øyensynlig den farligste. Det hendte jo at steinfliser blev revet løs og hoppet med ville sprett nedover. Min stilling var den letteste: jeg kløv opp i en stor bjørk som lavet utover fjellet. Derved fikk jeg samtidig overblikk ever det som gikk for sig oppå fjellet og det som gikk for sig under fjellet, og kunde således gi de nødvendige signaler. Riktignok gikk både stokker og firtau over røtterne, så treet skalv og ristet, men alt holdt, og selv det. uhørte gikk heldig for sig.
